Anledningen var at det er 1200 år siden St. Ansgar begynte sin misjonsvirksomhet på våre nordiske breddegrader. Det skal jubileres dette året så det merkes. St. Ansgar (801–865) hedres som Nordens apostel, men han kom aldri til Norge. Derimot til Danmark i 826 og til Sverige fem år senere.
Pave Leos utsending
Fellesgudstjenesten ble ledet av pave Leos personlige utsending, Den hellige stols statssekretær, kardinal Pietro Parolin, den danske folkekirkens biskop av København, Peter Skov Jakobsen og hans katolske kollega Czeslaw Kozon. Mange flere fiolette bispekalotter var å se oppe i koret, sammen med de sorte ornater og hvite pipekrager som de danske prester fremdeles holder seg med.
Fellessangen i den fullsatte kirken, kraftig støttet av Københavns Drengekor og Det Kongelige Kantori, demonstrerte til fulle hvilken skatt den tysk-nordiske salmetradisjonen er og hvilken gave den kan være til den universelle kirke. Åpningsordene til den første salmen, til tekst av Martin Luther, satte det økumeniske hovedtema på en enkel, men konsis måte:
Nu bede vi den Helligånd
At sammenknytte os ved troens bånd
Og til verden ende
Kirken at bevare....
Samling om troen
Gudstjenesten viste helt konkret den radikale endringen som har skjedd i forholdet mellom den katolske og de protestantiske kirker i løpet av det siste hundreåret. Motreformasjonens mistenkeliggjøring, uforsonlig polemikk og gjensidig fordømmelse, ble etter Det annet vatikankonsil avløst av en ny åpenhet og en samling om den kristne tro.
I sin preken talte kardinal Parolin om enhet, nåde, misjon og dialog: «Måtte dette øyeblikk av fellesskap føre til at vi alle lytter mer oppmerksomt til Ordet og at vi styrker samarbeidet og brorskapet mellom våre kirker.»
Vor Frue Kirke ble bygget på 1800-tallet i en ren og nyklassisk stil med hvite, mektige søyler og lite mer av utsmykking, men navnet er en påminnelse om de lange historiske linjer som dette gudshuset er en del av: På dette stedet ble en Mariakirke reist allerede på 1100-tallet. Over alteret står Bertel Thorvaldsens kjente marmorstatue av Jesus med utstrakte hender, en Kristus-fremstilling som er kjær for mange.
Bredt favnet Han denne lørdagen de troende som samlet seg på tvers av konfesjonsgrensene. Det varmet i et ellers vintersurt København.
Les kardinal Parolins preken
Kardinal Pietro Parolins preken i Vor Frue domkirke i København 24. januar:
Kjære Peter Skov-Jakobsen, biskop av København,
Kjære lutherske biskoper,
Kjære biskop Czesław Kozon,
Kjære brødre i bispeembedet,
ærede sivile myndigheter,
Deres Excellencer ambassadører,
Kjære brødre og søstre i Kristus,
VI ER SAMLET her i aften for å lytte og be, takknemlige for denne mulighet til å møtes som Herrens disipler, kalt til å søke det som forener oss og til sammen å vitne om evangeliet. I denne atmosfære av respekt og broderlig fellesskap betror vi vår reise og vårt håp til Herren.
Besøket og feiringen av jubileet til minne om begynnelsen på Sankt Ansgars misjon i Danmark finner sted ved avslutningen av Bønneuken for kristen enhet, en tid, da Herren kaller oss til å «vandre sammen i én Ånd». Jeg ønsker å uttrykke min oppriktige takk til biskopen av København, Peter Skov-Jakobsen, og til alle dem som deltar i denne økumeniske bønnesamling i den lutherske domkirke.
JEG ER SÆRLIG TAKKNEMLIG for det felles initiativ fra den katolske og den lutherske kirke om å møtes her i aften, i den hellige Ansgars fotspor, for å be og vitne om Guds ord, forkynt «med ærlighet og kjærlighet» til det danske folk. Måtte dette fellesskapets øyeblikk føre til at vi alle lytter mer oppmerksomt til Ordet og at vi styrker samarbeidet og brorskapet mellom våre kirker i misjon og kristent vitnesbyrd.
Temaet for denne bønneuken for kristen enhet er hentet fra Pauli brev til Efeserne: «Det er ett legeme og én ånd, likesom dere jo også ble kalt til ett håp» (Ef. 4,4). Dette ord minner oss om at Kirken er kalt til å leve i enhet, ikke ensartet, men i et levende og mangfoldig fellesskap. Enhet oppstår ikke ut fra det vi skaper; den er en gave fra Ånden: «Kirken er ikke en organisasjon vi har oppfunnet, men en levende virkelighet som vokser gjennom Den hellige ånds virke« (J. RATZINGER, Communion in the Church, 2004, s. 44). Sett fra dette perspektiv kan katolikker og lutheranere allerede anerkjenne hverandre som lemmer av det samme Kristi legeme, tross historiske og liturgiske forskjeller.
DAGENS TEMA INVITERER oss til å meditere: «Hver enkelt av oss har fått nåden gitt som gave tilmålt av Kristus». (Ef. 4,7). Også her er nåden en personlig gave som går forut for all menneskelig fortjeneste og gjør det mulig for hver enkelt å bidra til enheten i Kristi legeme. Paulus fremhever at nåden gis «etter et mål»: dette mål innebærer ikke ulikhet, men snarere en mangfoldighet av gaver til oppbygging av helheten. Helligånden fjerner ikke forskjeller, men harmoniserer dem, for «han utvisker ikke forskjeller, men harmoniserer dem i kjærlighet» (R. CANTALAMESSA, Helligånden i Jesu og Kirkens liv, 2001, s. 263). Slik blir forskjellige karismaer, tjenester og følsomheter redskaper til å tjene sammen i det ene håp, som Gud kaller alle kristne til.
Innenfor dette perspektiv av konkret tjeneste og delt ansvar kan det kristne vitnesbyrd ikke forbli abstrakt eller begrenset til ord alene, men skal bli synlig og håndgripelig i historien. Overfor enkeltpersoners og folks lidelser kan vi ikke vende blikket vekk, og likegyldighet kan aldri være en mulighet. Trofasthet over for evangeliet kaller oss til å vitne klart om sannheten, være medfølende i kjærlighet og modige i handling, så Kristi lys kan nå dem som lever i mørke, frykt og marginalisering.
VI ER KALT TIL å utøve konkret nestekjærlighet uten å forsømme den økumeniske dialog: «Nestekjærlighetens økumeni fremmer fellesskapet blant kristne og opplyser også dialogen i sannhet, hvilket styrker viljen til gjensidig respekt og fortsettelsen av den broderlige dialog« (BENEDIKT XVI, til deltagerne i plenarforsamlingen i Det Pavelige Råd for Fremme af Kristen Enhed, 17. november 2006).
Det kristne håp er ikke basert på det vi allerede ser eller fullt ut forstår, men på en tillitsfull åpenhet overfor Guds trofasthet og oppfyllelsen av hans løfter. Det oppfordrer oss til å se mot fremtiden med mot og leve i tillitsfull forventning, sikre på at Gud oppfyller det han har lovet. I dette lys ber ikke økumenien oss om å gi avkall på de gaver vi har mottatt, men om å tilby dem i fellesskap: «Kirkens enhet vokser når særlige gaver stilles til rådighet for Kristi ene legeme» (W. KASPER, That They May All Be One, 2004). Nåde er derfor også ansvar: nåde er aldri et privilegium, men et kall til å tjene.
OG SOM PAVE LEO XIV minnet oss om ved sitt første møte med representanter for andre kirker og kirkelige samfunn samt andre religioner: «Vårt fellesskap realiseres i den utstrekning vi møtes i Herren Jesus. Jo mer trofaste og lydige vi er overfor ham, jo mer forenet er vi innbyrdes. Vi kristne er derfor alle kalt til å be og arbeide sammen for å nå dette mål, skritt for skritt, et mål som er og blir Helligåndens verk» (LEO XIV, Den Hellige Fars tale til representanter for andre kirker og kirkelige samfunn samt andre religioner, 19. mai 2025).
Måtte denne oppfordring oppmuntre oss til å fortsette med tålmodighet og tillit på veien mot enhet, i tillit til at hvert oppriktige møte i Kristus bringer oss tettere til det fellesskap som Herren kaller sin Kirke til. Amen.
*
Oversatt av Nils Heyerdahl på grunnlag av den danske oversettelsen av kardinal Parolins preken, som ble holdt på engelsk.
