Selv om Jesus ikke rakk å bli gammel før han døde, betyr det allikevel ikke at han ikke er i stand til å ha medfølelse med vår menneskelige skrøpelighet og de ulemper som ofte følger med det å eldes. Hos evangelisten Johannes leser vi at Jesus sier til Peter: «Da du var ung, spente du selv ditt belte om livet og du kunne gå hvor du ville, men når du blir gammel skal du rekke dine hender ut og da skal en annen binde om deg og føre deg dit du ikke vil» (Joh 21,18)
Det sies og skrives meget om det å bli gammel, i sær fordi vi i dag blir stadig eldre. Til Bibelens ord om at «70 år er vår levetid, 80 for den sterke» må det i vår tid plusses på et par ti-år: Og årene er heller heldigvis ikke alltid «fylt av møye og tomhet», som det også står skrevet. Alderdommen kan for mange også vise seg å være en rik tid hvis helsen spiller på lag. Men «møyen» kan være så mangt, og det er nettopp som oftest helsen som slår seg vrang på én eller annen måte. Å miste syn, hørsel eller mobilitet er en prøvelse, ikke bare for en selv, men også for omgivelsene. Man blir avhengig av andres hjelp for en rekke ting, og det er ikke lett å be om hjelp når man har greid seg selv hele livet.
Man bestemmer heller ikke på hvilken måte man blir eldre, og selv om årene går og man erfarer at kroppen ikke lenger fungerer som før, må man konstatere at nå er det kanskje min tur til å legge inn årene.
Dette gjør seg gjeldende for eksempel når oppgaver man hittil har klart å utføre på egen hånd, om enn i et langsommere tempo, blir overtatt av av yngre krefter.
Ved siste stortingsvalg kunne vi lese at gjennomsnittsalderen for representantene er 45 år og at den yngste bare er 19! Det sier litt om hva det satses på i det politiske liv. Når dette er sagt, er jeg selvfølgelig ikke i mot at yngre krefter slipper til. Jeg mener bare at det ikke må gå på bekostning av de eldres erfaringer og kunnskaper, som også kan komme de yngre til gode.
En av mitt klosters venner, forfatteren Tordis Ørjasæter som fylte 98 år i mars i år, gav sin siste bok tittelen «Stadig fortsetter jeg å leve». Hun kommer her med kloke betraktninger om hvor vanskelig det kan være å bli gammel, men hvor viktig det er å finne en mening med livet:
«Måtte det ennå bare være slik at livet mitt har mening – også for andre enn meg selv – ennå en kort eller lengre tid. Det er mitt høyeste ønske».
Dette er vel noe vi alle kan skrive under på.
Men vi trenger også andres hjelp til å leve dette. Vi trenger venner - mennesker som betyr noe for oss og som vi også betyr noe for. Det er utallige måter å være til for andre på, selv når man er gammel. Det finnes alltid noen som trenger vår omsorg og som setter pris på et livstegn, om ikke annet så pr telefon hvis man ikke kan komme på besøk. Dette fikk vi erfare under pandemien, som også lærte oss litt om medmenneskelighet midt oppe i vanskelighetene.
For det er ingen hemmelighet at mange eldre i vårt velferdssamfunn lider av ensomhet: Ikke bare de som bor alene; men også de for hvem omverdenen har mistet interessen. Det kan være de som tidligere har hatt tillitsverv i politikk og samfunnsliv, men også de som har gitt sitt liv i tjeneste for Kirken og som litt etter litt blir glemt.
Men la oss ikke glemme at det fremdeles er ting man kan gjøre selv, når enkelte plager gjør det vanskeligere. Jeg husker en sykepleier i Paris som for flere år siden sa til meg at selv om jeg en dag vil miste synet, kunne jeg alltid lytte til mennesker!
Det gjelder derfor å ikke fortvile over det man ikke kan gjøre lenger, men glede seg over det man fortsatt er i stand til, og takke for hver ny dag man får!
Sr. Mette Andrésen OP
Katarinahjemmet
