SEGL har møtt fire av St. Torfinns nye sognebarn: Ståle Dammen Ek (32), Eirik Antero Wedul (32), David Vikesland (30) og Eirik Brenna Langvad (25). Uten å kjenne hverandre fra før har de formet et tett fellesskap hvor de ikke bare utforsker det katolske trosliv, men også nye måter å være mann på.
På katolsk.no følger en forkortet utgave av reportasjen som kan leses i sin helhet i SEGL 2025.
Hva sier Gud at en mann skal være?
– Mange menn lider av Peter Pan-syndromet, jeg vet i alle fall at jeg gjorde det selv, forteller Eirik Antero Wedul.
– Man fortsetter liksom å være en unge selv når man er voksen på papiret. Når man ikke tar livet seriøst, er det vanskelig å få til det mange egentlig lengter etter, som en meningsfull jobb, kjæreste og familie.
Bølgen med hypermaskuline alfa-menn som influenser Andrew Tate, er et symptom på nettopp dette, bare i hyperliberal retning, mener han. Men Tate og hans likemenn ender opp med å pervertere mannens styrke ved å bli tyranniske og kvinneundertrykkende.
– Jeg har heller lyst til å finne ut hva Gud sier en mann skal være.
Fra Jordan B. til Gud
Det var da ateisten Wedul møtte Jordan B. Peterson på YouTube, at han skjønte at Bibelen ikke bare var en overtroisk bok skrevet av enkle hulemenn. Før den tid var han deprimert, opplevde mye meningsløshet og slet etter hvert med selvmordstanker. Det mørke sinnet var en direkte konsekvens av livssynet han hadde, mener han.
– Jeg skjønte ikke vitsen med noe om livet ikke hadde en høyere mening. Men da jeg oppdaget noe som faktisk ga meg lys og håp, ble jeg veldig ivrig og nysgjerrig etter å finne ut mer.
Etter en video laget av en gatepredikant om de ti bud og hvorfor vi trenger Jesus for å bli frelst, la han seg i senga og ba til Gud for første gang. Om Loven var standarden for å komme inn i himmelen, aksepterte han at han ville mislykkes og trengte hjelp av noe større enn seg selv.
– Jeg ba: Hvis du er sann Jesus, så vis meg det!’
Dagen etter var all angst og alle depresjonstanker borte.
Også navnebroren Eirik Langvad fikk øynene opp for kristendommen gjennom Peterson. En av Petersons velkjente oppfordringer er å leve som om Gud finnes, selv om man ikke nødvendigvis tror. Dette begynte Eirik å gjøre.
– Det fungerte godt en stund, men jeg fortsatte å synde. Troen på Gud var mest en teoretisk overbevisning, men Gud brøt ned stoltheten min ved at jeg ikke fikk til selv de letteste tingene som Peterson oppfordrer til, som å re opp sengen og rydde rommet.
Da han i en periode måtte flytte tilbake til sine foreldre på grunn av et avbrekk i studiene, opplevde han det som et nederlag.
– Det var ikke bare det at jeg måtte flytte hjem, men det at jeg liksom levde som en parasitt på mamma og pappa. Jeg tok ikke engang oppvasken. Det var i denne perioden jeg innså at jeg ikke fikk til å leve et godt liv av egen kraft. Det var ikke nok å leve «som om» Gud eksisterte, jeg trengte faktisk Gud! Jeg kan ikke forklare det, men jeg ble overbevist om at Jesus var veien.
Den nye virkeligheten var overveldende, han ble skeptisk til alt og alle og utviklet seg til å bli en svært alvorlig ung mann.
– Alt kunne være Satans verk i mine øyne. Jeg ville ikke engang smile om jeg ikke gjorde det oppriktig. Jeg måtte liksom være veldig sikker på ting sånn at jeg ikke gjorde noe feil.
I St. Torfinn kunne han endelig senke skuldrene, her følte han seg trygg.
Det var ikke nok å leve «som om» Gud eksisterte, jeg trengte faktisk Gud!
Fra betraktning til deltagelse
Den første tiden etter at Eirik Antero Wedul hadde funnet Gud, kjente han på en stor fred som følge av at depresjonen og selvmordstankene var borte. Men sakte, men sikkert kom tankespinnet tilbake. Angst for å miste frelsen meldte seg, skjønt de protestantiske influenserne han så på mente at den ikke lot seg miste. Mens han balet med konflikten mellom teologi og egen intuisjon, kom han over en katolikk på nettet som bekreftet at jo, frelsen kunne mistes, eller heller: Frelsesvisshet kunne vi ikke ha før etter døden.
– Det er kanskje rart, men da gikk frykten for å miste frelsen bort.
Han trengte mer enn inspirerende taler på nettet, innså han. Et kirkelig fellesskap måtte til for å holde troen levende, og det måtte ha røtter tilbake til Jesu tid og virkelig tilbe Gud. Det måtte bli Den ortodokse eller Den katolske kirke.
– Så siden det bare fantes en katolsk kirke i Hamar, ringte jeg presten og tok det derfra.
Jomfru Marias fotsoldater
I Kirken finner Ståle en måte å integrere flere sider av det å være menneske på enn det samfunnet for øvrig har vist at «er mulig».
– Altfor ofte i vårt samfunn opplever jeg at vi splittes, at vi liksom må velge mellom hypermaskulinitet og feminisme, rasjonalitet eller følelser. Men både menn og kvinner er like mye skapt i Guds bilde, og i Den katolske kirke holdes både det intellektuelle, det emosjonelle og det åndelige sammen, opplever han.
Også Langvad finner i Kirken en harmoni mellom det feminine og maskuline som han ikke har funnet andre steder. Møte med Jomfru Maria ble så skjellsettende for Langvad at han valgte å ta Maria som sitt konfirmasjonsnavn, og etter å ha blitt kjent med Marialegionen under et besøk til St. Olav menighet i Tønsberg, valgte han å starte en gruppe også i St. Torfinn.
– Jeg ønsket å samle de unge i Hamar som viste interesse for Kirken, og helst på en måte som gjorde at vi kunne vokse i tro.
