Kjære biskop Schwenzer,
kjære brødre og søstre, kjære venner!
Det er i dag (7. desember) nøyaktig 50 år siden den da p. Gerhard Schwenzer – tilhørende Kongregasjonen av Jesu og Marias hellige hjerter og utnevnt til apostolisk vikar for Midt-Norge – ble vigslet til biskop i St. Olav domkirke i Trondheim.
Det bør her nevnes at biskop Schwenzer i den første tid var titularbiskop av Holar, det middelalderske bispesetet på Island som engang hørte inn under den norske kirkeprovins med sete i Nidaros. Biskop Schwenzers bispegjerning begynte i Olavs by og fortsatte der i over ett tiår.
Den konsekrerende biskop var John Willem Gran av Oslo, som åtte år etter bispevielsen skulle tre tilbake og overlate bispestolen i Oslo til nettopp biskop Schwenzer.
På bispedømmets vegne, og på våre alles vegne, gratulerer jeg deg, biskop Schwenzer, hjertelig med dagen!
Søndag 7. desember
Dagens evangelium:
Vend om, for himlenes rike er nær!
I de dager trådte Johannes Døperen frem med sin forkynnelse, i Judeas ødemarker. Han sa: «Vend om, for himlenes rike er nær!» – Det er om ham det tales hos profeten Jesaja, der det heter: «En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!»
Johannes hadde en kledning av kamelhår og et lærbelte om livet; han levde av gresshopper og vill honning.
Folk fra Jerusalem, fra hele Judea og hele landet langs Jordan kom ut til ham. De bekjente sine synder, og han døpte dem i Jordan. Men da han la merke til at det var mange fariseere og saddukeere som også kom for å bli døpt, sa han til dem:
«Ormeyngel! Hvem har varslet dere om å flykte fra den kommende straff? Så bær nå en frukt som viser at omvendelsen er noe verd! Og innbill dere ikke at det er nok å si: ‘Vi har Abraham til far!’ For det sier jeg dere, at selv disse stenene kunne Gud vekke til live og gjøre til Abrahams barn. Øksen ligger alt klar ved roten av trærne; og hvert tre som ikke bærer god frukt, skal bli hugget ned og kastet på ilden.»
«Jeg døper dere med vann, som tegn på omvendelse; men han som kommer etter meg, er mektigere enn jeg – ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene for. Og han skal døpe dere i Hellig Ånd og i ild. Han kommer med kasteskovlen i sin hånd, og renser treskeplassen fra ende til annen. Så skal han samle hveten inn i kornboden, men agnene skal han la brenne i en ild som aldri går ut.»
Vi takker deg for din plikttro tjeneste i Kirken i Norge, for din stillferdige, men alltid like ryddige ledelse av Oslo katolske bispedømme, og for det viktige arbeid du år etter år nedla for å besørge den pastorale omsorg for menighetene og for alle de troende. Det er vanskelig å forestille seg en del av vårt kirkelige liv, som du ikke styrket i dine mer enn to tiår som biskop av Oslo.
Det er gledelig at mange av dine prester og dine medarbeidere tar del i denne feiring, og at vi får feire dagen her på Grefsen med St. Josephsøstrene. Blant dem har du nå funnet ditt hjem. At vi får feire deg ved å komme hjem til – og være sammen med – deg betyr meget for oss.
Blant de post-reformatoriske katolske biskopene av Oslo skiller biskop Schwenzer seg ut som vår egen «teolog-biskop». Han kom til embetet ikke bare med doktorgrad i teologi, men også med tid som professor, og fortsatte med teologisk arbeid som biskop. Enhver som har hørt biskop Schwenzer preke, har fått del i fruktene av hans teologiske kunnskap og innsikt.
La meg derfor trekke noen tråder omkring biskopens oppdrag som forkynner – et oppdrag biskop Schwenzer så tydelig utøvet i hans bispegjerning. Dette oppdrag oppsummeres i konsilet ved følgende ord:
Blant de første av biskopenes oppgaver står forkynnelsen av evangeliet. Biskopene er nemlig troens forkynnere som leder nye disipler til Kristus, de er de autentiske lærere iført Kristi myndighet som preker for sitt folk den tro det skal motta og sette ut i livet.
En biskops forkynnelse er altså en av hans helt grunnleggende oppgaver. Vi minnes Den hellige Paulus, som i utleggelsen av sine egne apostoliske oppdrag konkluderte kort og enkelt: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet.» (1Kor 9.16). Å feile i dette oppdrag, med andre ord, kan rett og slett ikke tåles. Derfor blir også den som skal bispevies konkret spurt i ordinasjonen: «Vil du trofast og uten opphør forkynne Kristi Evangelium?»
I tråd med dette vektige oppdrag oppfordrer derfor den samme Paulus Den hellige Timoteus, en av sine apostoliske etterfølgere, ved å si: «Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!» (2Tim 4.2).
Teksten fra Det annet vatikankonsil understreker videre at biskopene er «troens forkynnere som leder nye disipler til Kristus». Forkynnerens gjerning er derfor alltid tjenende og virksom. Biskopen preker ikke for seg selv, men for å hjelpe stadig flere til Herren og det frelsesbringende Ord, som er oss gitt, og hvis komme til menneskeheten adventstiden minner oss på.
Her er det viktig å ta med at Kirken forstår biskopens forkynnelse ikke bare som hans prekener på høytidsdager, men også hans oppsyn over og ledelse av all evangelisering og misjon, katekese og trosformidling. Den som søker de gjeldende retningslinjer for all katekese i vårt bispedømme, vil finne at disse ble gitt av biskop Schwenzer. Videre skal biskopen besørge at Kirkens lære og morallære undervises og forkynnes, og at hans medarbeidere i dette – prestene og diakonene – gjør dette på verdig og trofast vis.
Den forkynnelsen av evangeliets sannhet skal, som sagt, føre mennesker til Kristus. Videre skal den utruste dem til liv i tråd med Jesu ord og gjerning. Til, som messens bønn etter kommunionen sier, å «dømme rett om de jordiske goder og holde fast ved de himmelske” (Romersk missale, 2. søndag i advent).
Å lære opp andre i evangeliets sannhet og i denne sannhets liv krever både vedvarende innsats og den type klokskap som har nåden og dydene som opphav.
De kirkelige tekster om biskopen som hyrde-lærer understreker derfor at biskopen først selv – i bønn og i studier – må gå Guds ord i møte, kjenne det, leve i det, og la seg forme av det. Å utlegge Guds ord gjør en biskop først ved sitt livs eksempel og deretter ved ordene forkynt i tale (se Apostolorum successores, kap. V).
Mye av dette blir tydelig i ham som står frem for oss på denne andre søndag i advent: Den hellige Johannes Døperen. Han erkjente at det ikke var ham selv som var viktig, men Herren: «han som kommer etter meg, er mektigere enn jeg» (Matt 3.11). Hans oppgave var å forberede, å kalle sammen, å lede folket til Frelseren som stod for døren: «Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!» (Matt 3.3).
Og, hvis jeg får avslutte med en mer personlig bemerkning, så tør jeg hevde at vi alle har sporet noe av biskop Schwenzer i Johannes Døperens ord om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3.30).
Ad multos annos, kjære biskop Schwenzer!
Grefsen, 7. desember 2025
Biskop Fredrik Hansen
Flere bilder
