Hopp til hovedinnhold

HØYTIDEN FOR HERRENS FØDSEL

Ad missam in nocte

24. desember 2025 – St. Olav domkirke, Oslo

Jes 9.2-7; Sal 96.1-2a, 2b-3, 11-12.13; 2Tit 2,11-14; Lk 2,1-14

Publisert 25. desember 2025 | Oppdatert 25. desember 2025

Herrens fødsel er inkarnasjonens mysterium: at Guds sønn ble menneske, lot seg føde som menneske. Med andre ord: Gud «oppslo sitt telt iblant oss».[1] Derfor er den glede som griper oss i natt – gleden over at «et barn er oss født, en sønn er oss gitt»[2] – en glede grunnet i at det evige Ord, Guds Sønn, tok «legeme og en sjel og lot seg føde av en jomfru. Han ble menneske ... og skjenket oss sin guddom i gave».[3] Nattens feiring og nattens glede er tydelig oppsummert i midnattsmessen liturgiske tekster, som kunngjør at: «Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og vi har sett hans guddomsglans».[4]

 

Sann Gud av den sanne Gud

Jesusbarnet i krybben er altså «menneske i kjøtt og blod» og av «guddomsglans». Han er, som vår Credo bekjenner:

Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske.[5]

Julenatt feirer derfor enheten i fire sannheter om vår Herre Jesus Kristus:

  1. Jesus er «sann Gud av sann Gud»
  2. Jesus «er blitt menneske»
  3. Jesus «steg ned fra himmelen»
  4. Jesus kom til oss «for vår frelses skyld»

Bekjennelsen av disse trossannheter har sitt opphav i det første økumeniske konsil, avholdt i Nikea i år 325, altså for 1700 år siden. Kirkemøtet, sammenkalt av keiser Konstantin den Store, hadde som hovedmål å avklare Kirkens lære – den sanne lære – om Jesus Kristus. Dette især i møte med vranglæren fremsatt av Arius, en prest tilhørende kirken i Alexandria. Arius endte ikke bare med å gå tapende ut av konsilet, han er også av kirkehistorien kjent under det høyst tvilsomme kallenavnet «erkekjetteren».

Jeg benytter derfor denne midnattsmesse, i lys av feiringen av at det er 1700 år siden det første konsil i Nikea tydeliggjorde vår tro på Jesus, [6] til å utlegge noen punkter om de fire trossannheter vi i natt feirer.

Jesusbarnet er «sann Gud av sann Gud», av samme vesen som Faderen. Å sette dette til side, å anse Jesus kun som et menneske blir, i pave Leo XIVs ord, å gjøre ham til «karismatisk leder eller superhelt».[7] Eller, kan vi legge til i julenatten, bare en «søt baby». En slik misforstått og rent menneskelig Jesus er ofte mer som oss enn noe annet, skapt av oss i vårt bilde og i våre begrensningers bilde, og et svar på vår egne eller vår tids spørsmål alene. En Jesus som kun er menneske er noe vi kan skape og forme. Han er ikke en som kan omskape våre liv, ikke en som leder oss bort fra synd og død, ikke en som radikalt kaller oss til daglig å ta opp vårt kors og følge ham.[8] Å glemme eller tilsidesette Jesu guddom er å forringe vår Herre og frelser.

 

Som en av oss

Jesus «er blitt menneske». Han «steg ned fra himmelen» Ved at Jesus ble et menneske som oss, igjen i pave Leos ord, blir Gud «nær og tilgjengelig for menn og kvinner». Vi får i Jesus – Gud og menneske – et «forbilde på menneskelig hellighet som vi kan etterleve».[9] I Jesus vår bror får vi mennesker se og erkjenne hva det sanne, det gode menneskelige liv er og kalles til å leve det. Gud griper inn i verden og i menneskeslektens historie ved Jesu fødsel. Ikke adskilt og uforståelig, men så nært og så tydelig som en av oss.

Jesus «steg ned fra himmelen» og ble fattig for vår skyld. Han var, som apostelen Paulus skriver, «i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg slaveskikkelse og ble [oss] mennesker lik».[10] Gud blir en av oss og gir oss gaven å kunne bli Gud lik. I Kristus, har den uendelig gode Gud har «forenet jord og himmel da Sønnen ble menneske, [for å] fylle [oss] med sin fred og god vilje, og føre [oss] inn i den himmelske kirke».[11]

 

Bilde
Biskop Hansen foran julekrybben

 

For vår frelses skyld

Jesus kom til oss «for vår frelses skyld». Ved å bli som oss, kunne Herren frelse menneskeheten, ved at Han i sin kropp både led under og vant over døden. Jesus Kristus er og må være den ene brobygger mellom det guddommelige og det menneskelige, og dermed den ene og sanne frelser. Jesu misjon, Jesu sendelse fra Faderen, handler om oss mennesker, om å oppreise det falne, frigjøre det fagne, lede tilbake til enhet med Gud det fattigslige menneske som selv valgte å gå bort fra Gud.

Vi feirer i natt at Guds Sønn, tok «legeme og en sjel og lot seg føde av en jomfru. Han ble menneske ... og skjenket oss sin guddom i gave».[12] Måtte denne trossannhet styrkes i våre hjerter og føre oss stadig nærmere Ham som var og er sann Gud og sant menneske, og som gjorde seg fattig for å vinne frelse for oss alle.


 


[1] Jn 1.14.

[2] Jes 9.6.

[3] LH, antifon for juleoktaven; se Jn 1.13.

[4] MR, 1. julemesse, kommunionsantifonen.

[5] MR, Trosbekjennelsen.

[6] Pave Leo XIV, Preken ved messen «pro Ecclesia» (Vatikanet), 9. mai 2025.

[7] Pave Leo XIV, Tale ved den økumeniske gudstjeneste (Iznik, Tyrkia), 28. november 2025.

[8] Se Lk 9.23.

[9] Pave Leo XIV, Preken ved messen «pro Ecclesia» (Vatikanet), 9. mai 2025.

[10] Fil 2.6-7.

[11] MR, Høytidelige velsignelser, jul.

[12] LH, antifon for juleoktaven; se Jn 1.13.