Herrens fødsel er feiringen av inkarnasjonen – av at Gud “oppslo sitt telt iblant oss” (Joh 1.14) og ble et menneske som oss.
Julemysteriet er videre en sentral del av åpenbaring, at Gud gjøre seg kjent for menneskene. Dette tydeliggjøres i denne messen på juledag ved at det leses fra hebreerbrevet. I denne nytestamentlige epistel hører vi at «Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Men nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen” (Heb 1.1-2).
To helt sentrale punkter understrekes i hebreerbrevet, to punkter som gjennomsyrer julens budskap: For det første at åpenbaringen – det at Gud gjør seg kjent for oss mennesker – skjer over lang tid og på ulike vis. For det andre at åpenbaring gjøres kjent i dens fylde i Jesus Kristus, Guds ord. I Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, møter vi alt det Gud ønsker å gjøre kjent for oss og menneskeslekten
Åpenbaringen følger det som katekismen kaller den «guddommelige pedagogikk». Jeg tillater meg å sitere hele teksten fra katerkismen:
«Åpenbaringen finner sted etter en form for «guddommelig pedagogikk». Gud lar mennesket gradvis lære Ham å kjenne, Han forbereder mennesket etappevis på å ta imot den overnaturlige åpenbaring av Ham selv” (KKK 53).
Gud utla noe om seg selv til Abraham, så noe mer til Moses, så enda mer ved profetene. Skritt for skritt ble menneske kalt inn til fellesskap med Gud, og skritt for skritt gjorde Gud seg til kjenne for menneskene. Den hellige Ireneus av Lyon påpeker at denne skrittvise åpenbaring skjedde for at Gud på den ene siden og menneske på den andre skulle bli vant til å leve sammen. Derfor skriver kirkefaderen at «Guds Ord … ble Menneskesønn for å venne mennesket til å fatte Gud, og for å venne Gud til å bo i mennesket, etter Faderens gode vilje» (Adversus hæreses 3.20.2). Ved å bli kjent med Jesus Kristus, ved daglig å vandre sammen med Ham, blir vi kjent med Gud og kjent med hva vi mennesker er kalt til.
ADVENTSTIDEN og dens messetekster, som forbereder oss til julens feiring, preges også av denne pedagogikk. Kirken ledes fremover mot julen først ved profetenes budskap, så ved Johannes Døperens forkynnelse, og til slutt ved Jomfru Marias «Fiat»: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt” (Luk 1.38). Skritt for skritt nærmer vi oss Betlehem og Frelseren – den by og den frelser vi samles om på denne dag.
At dette også skjer på ulike vis, bevitner Det annet vatikankonsil som forklarer at åpenbaringen «formidles ved gjerninger og ord i gjensidig vekselvirkning: De gjerninger som Gud utfører i frelseshistorien, manifesterer og bekrefter den lære og den realitet som ordene uttrykker, mens ordene forkynner gjerningene og bringer frem i lyset den hemmelighet de bærer i seg” (DV 2).
KIRKEN LÆRER TYDELIG at hele åpenbaringen når sitt høydepunkt og fullendes i Jesus fra Nasaret, «den usynlige Guds bilde» (Kol 1.15), det endelige Ord som Faderen har uttalt i og over verden. Dette oppsummeres bedre av konsilfedrene enn hva jeg makter:
Faderen “sendte nemlig ut sin Sønn, som er Hans evige Ord og som opplyser alle mennesker, for å bo hos menneskene og forklare dem Guds hemmeligheter. ... Derfor er det han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av Den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vitnesbyrd bekrefter den, så det står fast at Gud er med oss” (DV 4).
DEN GUDDOMMELIGE PEDAGOGIKK hjelper oss å kjenne Gud, en Gud som gjør seg kjent «for å frigjøre oss fra synden og dødens mørke og for å vekke oss opp til et evig liv» (DV 4). Ved å kjenne Gud, kalles vi til å elske og tjene Ham.
Grunnleggende tanker det er vel verdt å ta med seg fra denne juledag og inn i juleoktaven.
(Prekenen er basert på «Biskopen har ordet» i St. Olav tidsskrift, 4-2025, skrevet av biskop Hansen.)