Ekteskapet defineres som «en uoppløselig enhet» i det læremessige notatet fra Dikasteriet for troslæren, som kaller det en «eksklusiv forening og gjensidig tilhørighet». Dokumentet – som ble godkjent av pave Leo XIV den 21. november, minnedagen for Jomfru Marias fremstilling i tempelet, og presentert for pressen i går, 25. november – har passende nok tittelen «Una caro (ett kjød): En hyllest til monogami».
Det forklarer at bare to mennesker kan gi seg selv fullt og helt til hverandre, ellers blir gaven delvis og respekterer ikke den andres verdighet.
Grunner til dokumentet
Teksten er drevet av tre hovedbekymringer. Den første, som kardinalprefekt Víctor Manuel Fernández skriver i innledningen, er dagens «globale kontekst av økende teknologisk makt». Dette får mennesker til å se seg selv som «skapninger uten begrensninger» og dermed fjernt fra verdien av eksklusiv kjærlighet som er forbeholdt én person.
Dokumentet viser også til samtaler med afrikanske biskoper om polygami, og påpeker at «dyptgående studier av afrikanske kulturer» motsier den vanlige antagelsen om at monogamt ekteskap er unntaket der. Til slutt nevnes fremveksten av «polyamori» i Vesten, forstått som offentlige former for ikke-monogamt samliv.
Den hellige Johannes Paul II sa om monogami at det «fortjener å bli stadig mer utdypet». Hans påpekning av behovet for en bredere behandling av dette temaet er en av grunnene til at Dikasteriet for troslæren har utarbeidet dette læremessige notatet.
Ekteskapets enhet og foreningen mellom Kristus og Kirken
I denne sammenheng søker Trosdikasteriet å fremheve skjønnheten i ekteskapets enhet som, «med nådens hjelp», speiler «foreningen mellom Kristus og hans elskede brud, Kirken». Lærenotatet er primært rettet mot biskoper, men er også ment å hjelpe unge mennesker, forlovede par og ektefeller til å forstå «rikdommen» i det kristne ekteskapet og fremme «rolig refleksjon og vedvarende fordypning» i temaet.
Tilhørighet forankret i fritt samtykke
Teksten, som er delt inn i syv kapitler og en konklusjon, gjentar at monogami ikke er en begrensning, men muligheten for en kjærlighet som åpner seg mot evigheten. To elementer er avgjørende: gjensidig tilhørighet og ekteskapelig kjærlighet.
Gjensidig tilhørighet, grunnlagt på ektefellenes «frie samtykke», gjenspeiler Treenighetens fellesskap og blir «en sterk motivasjon for stabilitet i foreningen». Det er en «tilhørighet av hjertet, hvor bare Gud ser» og hvor bare han kan komme inn «uten å krenke personens frihet og identitet».
[I] hjertet av en av de dypeste menneskelige erfaringene – kjærlighetsforholdet – finnes det en unikhet som ligner den som troen forkynner om Gud. Derfor er monogami dypt forbundet med unikheten og eksklusiviteten til Israels Gud, og går hånd i hånd med monoteisme.
Ikke krenke den andres frihet
Forstått på denne måten «krever den gjensidige tilhørigheten som særpreger eksklusiv gjensidig kjærlighet en delikat omsorg, en hellig frykt for å krenke den andres frihet, som har samme verdighet og derfor samme rettigheter». En som elsker vet at «den andre ikke kan brukes som et middel for å løse egne frustrasjoner», og at ens indre tomhet aldri må fylles «ved å utøve makt over den andre».
Notatet beklager «de mange formene for usunt begjær som fører til eksplisitt eller subtil vold, undertrykkelse, psykologisk press, kontroll og i siste instans kvelning». Dette er «svik mot respekten og ærbødigheten for den andres verdighet».
Polygami, utroskap eller polyamori bygger på illusjonen om at forholdets intensitet kan finnes i en rekke av ansikter. Som myten om Don Juan viser, oppløser antallet navnet: det sprer kjærlighetsdriftens enhet.
Ekteskap er ikke eierskap
Et sunt «vi to» innebærer i stedet «en gjensidighet mellom to friheter som aldri krenkes, men velger hverandre og alltid bevarer en grense som ikke må overskrides». Dette skjer når «en person ikke mister seg selv i forholdet, ikke smelter sammen med den elskede», med respekt for enhver sunn kjærlighets natur, «som aldri søker å absorbere den andre».
Notatet legger til at et par må være i stand til å «forstå og akseptere» øyeblikk av refleksjon eller ønsker om ensomhet eller selvstendighet fra en av ektefellene. Tross alt, «ekteskap er ikke eierskap» – og det er heller ikke «et krav om fullstendig ro» eller en total frigjøring fra ensomhet (for bare Gud kan fylle tomrommet i et menneske). Det er snarere tillit og evnen til å møte nye utfordringer. Samtidig oppfordres ektefeller til ikke å holde seg unna hverandre, for «når avstanden blir for hyppig, risikerer ‘vi to’ å forsvinne».
Bønn: Et verdifullt middel for å vokse i kjærlighet
Gjensidig tilhørighet kommer også til uttrykk i ektefellenes forpliktelse til å hjelpe hverandre å vokse som personer. Her er bønn «et verdifullt middel» som et par kan bli helliggjort og vokse i kjærlighet gjennom. På denne måten blir ekteskapelig kjærlighet – «en forenende kraft» og «en guddommelig gave» som søkes i bønn og næres av det sakramentale livet – i ekteskapet «det største vennskapet» mellom to hjerter som står hverandre nær, «neste» som elsker hverandre og føler seg «hjemme» hos hverandre.
Seksualitet og fruktbarhet
Takket være kjærlighetens forvandlende kraft kan seksualitet forstås «i kropp og sjel», ikke som en ren impuls eller et utløp, men som «en underfull Guds gave» som orienterer hver person mot selvhengivelse og den andres gode i hele deres person. Ekteskapelig kjærlighet uttrykker seg også i fruktbarhet, «selv om det ikke betyr at enhver seksuell handling eksplisitt må ha forplantning som mål». Ekteskapet beholder sin essensielle karakter, selv når det er barnløst. Notatet bekrefter også legitimiteten av å respektere naturlig ufruktbare perioder.
I tråd med denne tankegangen lærer Kirken, som Den hellige Paul VI sier, «at det er tillatt å regne med de iboende naturlige lovmessigheter (rytmer) i forplantningsfunksjonene slik at en holder seg bare til de ufruktbare perioder».
Sosiale medier og behovet for en ny pedagogikk
Hvordan kan trofast kjærlighet bevares i en «postmoderne, konsumorientert individualisme» som benekter den forenende betydningen av seksualitet og ekteskap? Svaret, sier dokumentet, ligger i utdanning.
«Sosiale mediers univers, hvor bluferdigheten forsvinner og symbolsk og seksuell vold florerer, viser nødvendigheten av en ny pedagogikk.» Nye generasjoner må være forberedt på å ta imot kjærligheten som et dypt menneskelig mysterium og presentere den ikke som en ren impuls, men som et kall til ansvar og «en evne til håp som omfatter hele personen».
Omsorg for de fattige: En «motgift» mot å vende seg innover
Kjærligheten i ekteskapet kommer også til uttrykk hos par som ikke forblir lukket inne i sin egen individualisme, men engasjerer seg i felles prosjekter for å «gjøre noe vakkert for fellesskapet og for verden» – siden «en person realiserer seg selv ved å inngå relasjoner med andre og med Gud».
Ellers forfaller kjærligheten til egoisme, selvreferanse og innestengthet – en holdning som kan motvirkes ved for eksempel å dyrke en «sosial sans» i paret når de arbeider sammen for det felles gode. Sentralt i dette står omsorgen for de fattige, som – som pave Leo XIV sier – er «et familieanliggende» for kristne, ikke bare et «sosialt problem».
Notatet vil kun fokusere på ekteskapets første essensielle egenskap, nemlig enhet, som kan defineres som den unike og eksklusive foreningen mellom én kvinne og én mann eller, med andre ord, som den gjensidige tilhørigheten mellom de to, som ikke kan deles med andre.
Ekteskapelig kjærlighet som et løfte om det uendelige
Avslutningsvis bekrefter notatet at «ethvert sant ekteskap er en enhet bestående av to individer, som krever et så intimt og altomfattende forhold at det ikke kan deles med andre». Av ekteskapsbåndets to essensielle egenskaper – enhet og uoppløselighet – er det altså enheten som danner grunnlaget for uoppløseligheten. Bare slik kan ekteskapelig kjærlighet bli en dynamisk realitet, kalt til kontinuerlig vekst og utvikling over tid, forankret i et «løfte om det uendelige».
Fra Første Mosebok til pavenes lære
Notatet gir også en bred oversikt over temaet monogami: det begynner med Første Mosebok, går videre til kirkefedrene og viktige læredokumenter, og når til slutt filosofer og diktere fra det 20. århundre. Det utdyper betydningen av tilhørigheten som blir uttrykt i ordene «vi to». For, som Den hellige Augustin sa: «Gi meg et hjerte som elsker, og det vil forstå hva jeg sier.»
Les mer
- Saken hos Vatican News (engelsk)
- Notatet på Vatikanets nettsider (italiensk)
- Dokumenter under pave Leo XIV (2025– )
