Hopp til hovedinnhold

Hvordan kjennes det, lurer vi på.

– Det går fra den ene dagen til den andre: plutselig er jeg 100 år. Jeg kan ganske enkelt ikke forstå det, sier den blide damen i rullestolen.

Sr. Else Marie Norland møter gjestene sine klar og engasjert. Hennes egen medsøster, sr. Anne Bente Hadland, er til stede sammen med journalisten og bidrar til at historien til den nå litt eldre damen blir godt fortalt.

Publisert 3. november 2025 | Oppdatert 23. november 2025

Else Marie Norland ble født i Harstad 4. november 1925. 

100-årsjubileet ble feiret på Katarinahjemmet.

– Jeg var den eneste som ikke var til stede, ler sr. Else Marie. 

Et par dager før den store dagen ble hun såpass dårlig at hun måtte få antibiotika, og dagen før selve feiringen, ble det bestemt at det var best å holde henne hjemme hos St. Josephsøstrene på Grefsen. 

Det kom rundt 60 gjester til Katarinahjemmet. Store deler av hennes lange liv var representert: familiemedlemmer, dominikanerbrødre, venner fra Trondheim, bekjente av klosteret og dets ansatte. 

Jubilanten selv var med via skjerm og fikk flere besøk i etterkant. Alle kunne også få en privat samtale med sr. Else Marie, som satt i værelset sitt hos St. Josephsøstrene og fulgte nøye med.

 

Bilde
Sr. Else Marie

 

Møte med Katarinahjemmet

Sr. Else Marie har fått mange nye søstre på sine eldre dager, gjennom kommuniteten på Grefsen i Oslo, der hun bor nå. Hun er takknemlig for dem og for fellesskapet. Samtidig er de annerledes enn hennes egne dominikanerinner. Klosterlivet praktiseres forskjellig i de ulike kommunitetene. Det er en grunn til at man velger den ene ordenen fremfor andre, understreker hun. Else Marie kom til Oslo i 1945, som tyveåring.

– Jeg var kommet inn på Märthaskolen, en syskole, og hadde ikke noe sted å bo. Da måtte jeg skaffe meg det, og det gjorde jeg ved å gå ut og spørre mennesker på gaten i Oslo. 

Først fant hun seg et rom for en liten periode. Så dukket klosteret på Majorstuen opp som et alternativ. Hun spurte, og fikk bo der i fjorten dager.

– De ville undersøke litt. Men så ble jeg godtatt, og da det ble ledig plass, fikk jeg den. Jeg trivdes veldig godt, så jeg ville gjerne være der.

Det gikk et par år mellom den gangen hun flyttet inn på Katarinahjemmet som student og da hun, i 1952, vendte tilbake for å tre inn.

 

Bilde
Sr. Else Marie

 

Jeg har alltid visst at jeg er på riktig plass.

Søster Else Marie OP

 

Over 70 år i kloster

Else Marie ble tatt opp i Den katolske kirke i 1949. Hun avga evige løfter 30. april 1958, for 67 år siden. 

– Har det gått fort?

– Ja, det har gått veldig fort. Jeg har vært fornøyd. Jeg har alltid visst at jeg er på riktig plass.

Sr. Else Marie tilbragte novisiatet i Frankrike, der hun jobbet med vanskeligstilte barn. Den unge lærerinnen var godt likt av jentene, som hjalp henne når hun ikke kunne finne de riktige ordene på fransk. Novisemesteren i Frankrike skulle hjelpe henne og resten av novisene med å bli gode søstre.

– Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, sa hun til oss, forteller søsteren og ler. 

Så legger hun til:

– Hun er død selvfølgelig, for lenge siden.

Da må vi to andre le, for det er altså ikke så vanlig å nå den alderen søsteren er i.

– Nei, det er ikke så mange som er så på toppen som jeg er, sier 100-åringen.

 

Bilde
Sr. Else Marie

 

Et nytt hjem

Dominikanerinnen priser sitt store værelse, velstelt og med eget bad.

– Jeg har det godt. Her sitter jeg og sier til meg selv: Du har avlagt et fattigdomsløfte, ja.

Det er ikke stort igjen av den fattigdommen, men lydigheten er igjen, sier søsteren smilende.

Da hun for nesten ti år siden kom til det nye hjemmet sitt, ble hun forundret over det vakre lyset hun så. «Her kunne jeg ha malt», tenkte hun den gang. Det ble ikke maling akkurat, men strikking holder hun på med. Søstrene på Katarinahjemmet får stadig nye ullskjerf, og hun bidrar med salgsartikler til Åpen dag.

– Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg ikke kunne være med på det selskapet, bryter 100-åringen plutselig ut om bursdagen sin og ler. Jeg synes det viktigste var at de hadde en hyggelig fest. Jeg synes også det var fint å se på, legger hun til.

 

Jeg synes det er veldig spennende. Jeg gleder meg til det. Men jeg må jo leve så lenge jeg er her. Jeg må fortsette å leve og bruke tiden. 

Sr. Else Marie om å møte med Herren

 

Tilbake til hjemmet på Grefsen: Flyttingen til St. Josephsøstrene er en egen liten historie om Guds forsyn. Det var beina som fikk henne til å flytte ut av sitt egentlige hjem og sin klosterfamilie. Ikke lenge etter at hun fylte 90 år, måtte sr. Else Marie forlate søstrene for å få mer hjelp og færre trapper. Først bodde hun i to uker på et sykehjem. Samtidig spurte søstrene kommuniteten på Grefsen om de hadde plass til sr. Else Marie. Jo, hun kunne bo der i to uker, sa de. Men så ringte de igjen. Det var blitt en ledig plass til henne.

 

Bilde
Sr. Else Marie

 

Ulike roller og faser

Sr. Else Maries lange liv har hatt mange faser: først ungdomstiden under krigen, så skolen i Oslo og det første møtet med Katarinahjemmet, deretter Frankrike, hjemkomst til den norske kommuniteten, tiden i Trondheim, hjemkomst til klosterfamilien og på sine eldre dager: Grefsen. Det vesentlige har alltid vært der: bønn og fellesskap. Selv om årene går fort, har sr. Else Marie fått gjort og utdannet seg i mye: sying, fengselsarbeid, barnevern og ikonmaling. Søsteren sier at hun ikke hadde hode til å studere. I dag forstår vi at det var dysleksien som gjorde det vanskelig. Hun oppdaget håndverk, noe som også lå i familien: Sr. Else Maries mor var nemlig gyllenlærskunster. 

– Det var jo egentlig meningen at jeg skulle drive med det, sier dominikanerinnen.

Et av de senere resultatene ble nye drakter for hennes medsøstre.

– Det kom vel med, sier hun i dag.

Sr. Else Marie var også med på å modernisere klosteret i Frankrike da hun, under sine studier, fikk bytte ut sying for hånd med bruk av symaskin. Ikke alle hadde tålmodighet til det første.

– Jeg hadde det i hvert fall ikke, sier hun.

Hun har gjennom alle år tatt seg av eldre søstre, tatt imot noviser og hatt ansvar for de ansatte. Det siste kom tydelig frem da 100-årsfeiringen skulle planlegges. Søstrene spurte jubilanten om det var noen hun spesielt ønsket skulle bli invitert, utenom familie og venner: Jo, det var de ansatte. De fleste som jobber på Katarinahjemmet, kjenner fortsatt den eldre søsteren.

 

'Det der må du ikke si. Du er født i november for å lyse opp og være et lyspunkt i denne måneden.' Jeg synes det er fint. Så vær så god, jeg gir det videre!

Søster Else Marie, gjenfortalt fra en fornuftig person

 

Bilde
Sr. Else Marie

 

Et løfte om lydighet

Lydighet har vært viktig for 100-åringen. Da hun i 1969 ble spurt om å ta del i et misjonsprosjekt i Trondheim, sa hun ja. Og da hun et par år senere ble bedt om å dra hjem igjen, gjorde hun det.

– Det var ikke noen tvil om at da vi ble kalt tilbake, så dro vi. 

Det var inspirasjonen fra arbeiderprestene i Frankrike som førte til opprettelsen av to kommuniteter i Trondheim: dominikanerbrødre og dominikanersøstre fra Oslo og Bodø.

Visjonen handlet om at prestene skulle gå ut til folk og møte dem der de er, gjennom å gå sivilt kledd og ikke ha ansvar i menighetene, men ta på seg helt alment arbeid. Søstrene bodde i en rekkehusleilighet i Sildråpeveien på Angeltrøa. Derfra kom navnet «Sildråpene på Angeltrøa». Dominikanerbrødrene bodde fem minutter unna. Sammen feiret de messer, ba tidebønner og delte måltider. Dominikanerinnene fra Katarinahjemmet ble der i syv år, kommuniteten var synlig i byen og bidro både i arbeidslivet og i menigheten. Sr. Else Marie har bevart Trondheim i hjertet sitt. Mennesker og venner går i arv i klosterfamilien, og de som Sildråpene ble godt kjent med, er blitt gode venner av klosteret.

– Det har vært en kontakt der hele tiden, og det merket jeg godt ved 100-årsjubileet. De kom, selv om jeg ikke var til stede selv, sier søsteren og smiler.

 

Bilde
Sr. Else Marie

 

– Jeg skal lyse opp

Sr. Else Marie tenker mye på møtet med Herren, og det som venter henne.

– Jeg synes det er veldig spennende. Jeg gleder meg til det. Men jeg må jo leve så lenge jeg er her. Jeg må fortsette å leve og bruke tiden. 

Den ferske jubilanten forteller noe hun har lært:

– Jeg er født om høsten, vet du, og det var en gang jeg jamret over at jeg var født i den tristeste måneden i året, men da var det en som sa til meg: 'Det der må du ikke si. Du er født i november for å lyse opp og være et lyspunkt i denne måneden.' Jeg synes det er fint. Så vær så god, jeg gir det videre!

 

Les mer: