Sr. Anne-Lise sa på enkelt vis hva Kirken tror; ja, hennes særskilte begavelse var det å si vanskelige ting lett forståelig. Derfor nådde hun mange som ikke ville finne på å komme til oss geistlige med sine spørsmål. Om det var intelligens, hjertevarme eller intuisjon hun scoret høyest på, skal være usagt, men hennes kombinasjon av disse tre var temmelig uslåelig.
Jeg tror de fleste av dere husker deres første møte med sr. Anne-Lise godt. Det gjør jeg også.
Da jeg kom tilbake til Norge i 2005, hadde sr. Anne-Lise og jeg en avklaring av endel viktige spørsmål for søstrenes ordensliv. Biskop John Willem Gran stod i den benediktinske tradisjon og holdt i sin tid søstrene i stramme tøyler, riktignok med en god porsjon faderlig omsorg. Det var hans oppgave å sette Vatikankonsilets vedtak igjennom. Jeg tviler imidlertid på om han kjente den augustinske tradisjon, hvor ordensfolket har stor selvstendighet. De kontemplative dominikanerinnene følger Augustins regel. De står – som Dominikus selv – plantet midt i den eldre tradisjon (Augustins regel ca. 400, Benedikts regel 530).
Biskopen hilser
Kjære sr. Anne-Lises familie, vi sørger med dere. Hun var stolt av dere, av å komme fra et godt hjem, av å ha slektninger hun kunne være glad i.
Kjære søstre på Lunden og alle som tilhører den dominikanske familie, kjære ordensfolk og prester. Jeg hilser særskilt dere som ikke er katolikker, men deler sr. Anne-Lises glede over fellesskapet og hennes visjon om kirkelig enhet.
Jeg hilser dere som er her fordi dere kjente Anne-Lise som en som ville dere alt godt og viste det.
Jeg tror de fleste av dere husker deres første møte med sr. Anne-Lise godt. Det gjør jeg også. Første gang på Lunden i 1978 ble jeg invitert til noe jeg trodde var en formell samtale, men det hun ville ha bekreftet, var at vi måtte ha adskillig til felles siden hun hadde opplevd en streng avsondring som novise og jeg noe tilsvarende hos KGB. Vi hadde en god del til felles, viste det seg, men jeg tror jeg var for ung og naiv til å nå opp til hennes nivå av åndelig erkjennelse. Det jeg visste og innså, var at sr. Anne-Lise kom til å forbli en venn for livet. På mange punkter kjente hun meg bedre enn jeg gjorde selv.
De siste linjene gjelder, som dere allerede har gjennomskuet, ikke bare meg. Det gjaldt alle mennesker av god vilje som hun kom i kontakt med. De fleste er tross alt det. Noen gjorde seg ikke nytte av vennskapet, men hun fulgte med dem også. Mange kom tilbake til flere samtaler når livet ble for brutalt, eller stabilitet måtte pleies. Samtalene kunne være av åndelig, teologisk eller sjelesørgerisk art. Noen kom fordi de ikke visste om de orket å leve lenger.
Hvordan hadde hun kapasitet til alt dette og samtidig styre sitt kloster, til å beholde overblikket? Det vet jeg ikke, men jeg kan forsøke å gjette. Hun var et lykkelig og generøst menneske.
Hvordan hadde hun kapasitet til alt dette og samtidig styre sitt kloster, til å beholde overblikket? Det vet jeg ikke, men jeg kan forsøke å gjette. Hun var et lykkelig og generøst menneske. En betingelse for hennes lykke, som for den hl. Augustin, var et forpliktende liv med andre. For henne ble klosteret et opplagt valg: Et liv sammen med søstre som har det samme kall som hun selv hadde, gav henne armslag og frihet, men også trygghet og styrke. Alt dette fant hun hele tiden på Lunden. Sr. Anne-Lises horisont forble vid. Skal vi heller si at Lunden er et særskilt velsignet sted?
Sr. Anne-Lise levet ikke bekymringsløst. Hun var som alle gode priorinner opptatt av hvilken fremtid hennes og medsøstrenes livsverk skulle få. Den dominikanske innsikt – å samarbeide med nåden – hadde hun selvsagt også. Hun var forvisset om at nåden hadde gjort sitt da sr. Ingeborg-Marie ble valgt til hennes efterfølger. Når vi i dag tar avskjed med sr. Anne-Lise, ber vi for Lundens fremtid. Jeg anbefaler sr. Ingeborg-Marie og søstrene til deres forbønn, til deres generøsitet og samarbeid. For nåden må også pleies.
Det er et langt og innholdsrikt kapittel i vår kirkehistorie som avsluttes i dag. Sr. Anne-Lise gav seg helt hen for oss; det gjaldt om vi var medsøstre, eller noen som trengte hennes visdom og forbønn. Hun var villig til å følge oss et drøyt stykke på vei. Jeg er sikker på at hennes forbønn stadig følger oss.
+Bernt Eidsvig Can.Reg.
St. Johannes kirke, 20. november 2025
