Kjære brødre og søstre i Kristus,
for 900 år siden ble bispedømmet Stavanger og byen Stavanger grunnlagt. Jeg benytter anledningen derfor til å gratulere biskop Anne Lise Ådnøy fra Den norske kirke, og Cille Ihle, leder for Utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog i Stavanger kommune med jubileet og takker for at vår menighet her i byen har fått ta del i og bidra til feiringene. Det er også en glede å kunne feire denne dagen med tidligere prost Tormod Wasbø som i så mange år har promotert Svithunfeiring her i byen, og som også er æreskannik av domkirken i Winchester. Et navn til må nevnes, og det er Markus Sele Samuelsberg som tok initiativet til å starte arbeidet med å få relikvien hit.
Den hellige Svithun, byens skytshelgen, var biskop. Kirkehistorien husker ham som en fremragende og eksemplarisk hyrde. Denne messens lesninger gjengir de viktigste egenskapene en hyrde må besitte. Disse egenskapene speiler alle «Den gode hyrde», vår Herre Jesus Kristus. En god hyrde virker utrettelig for fårene. Han vil «lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis» (Esek 34.16). Han ser ikke til seg selv, men vokter fårene uselvisk. Han vokter dem, «ikke som under tvang, men av fri vilje, slik Gud ønsker det; heller ikke for ussel vinnings skyld, men alene av iver og hengivenhet» (1Pet 5.2). Og, hans hyrdegjerning er ikke hans eget verk, men grunner på Guds kallelse og Guds nåde og hjelp: «Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer» (Joh 15.16).
Gjengivelsene av helgenen viser ham som biskop, slik som statuen her i kirken. Det er under denne statuen, i sidealteret, at relikvien fra Evreux vil fremsettes for vår andakt og vår bønn (se SC 111). Helgenrelikvier er en helgens kropp eller en betydelig del av helgenes kropp, en helgens personlige eiendeler og klær, og det som har vært i berøring med en helgens kropp (se Direktoriet for folkefromheten 236).
Måtte den lille relikvie av den hellige biskop og Stavangers skytshelgen som nå får sin plass i vår kirke hjelpe oss til å rette våre blikk mot Gud og la våre liv mer tydelig preges av Hans verk, Hans lov, og Hans hellighet.
Helgenrelikvier og helgenandakten er eldgamle uttrykk for den latinske – den vestkirkelige – tradisjon. Men, relikviene grunner på en enda eldre trossannhet. Fordi, siden tidenes morgen har Faderen rettet en utstrakt hånd til oss mennesker ved å ta det skapte, det konkrete og det fysiske, selve skaperverket i bruk (se Katekismen 54). Dette siden alt som er skapt– som Gud selv virket av intet og så at var godt (se 1Mos 1.31) – peker tilbake til Gud og ved det som er kjent for menneskene blir Gud forstått. Derfor brukte Faderen ilden, og vannet, og stormen i Det gamle testamentet for å oppdra Israels folk i troen på Ham. Derfor brukte Sønnen – vår Frelser og Herre – vannet, og jordens grøde, og brødet og vinen for å vise oss Guds storhet og Hans evige plan og lov for menneskeslekten (se Katekismen 65).
Dette endte ikke med Jesus Kristus. Fra den hellige kirkes første tid har Den hellige ånd ledet utarbeidelsen av troens lære slik den er definert av paver og kirkemøter. Den hellige ånd har også, ved Kirkens hyrder, veiledet liturgien, fromhetslivet, og alt som flyter fra disse grunnleggende uttrykk for vår tilhørighet i Kristus (se Katekismen 98).
I møte med en helgen skal hver og en av oss gå i oss selv og grunne over spørsmålet: Hva gjør vi med våre liv?
Derfor gjennomsyres vårt gudstjenesteliv og andakter av det konkrete, det skapte, det fysiske – og alt peker til Gud og trekker vår oppmerksomhet mot Ham (se Katekismen 1145-1148). Derfor brenner røkelsen og lysene for å tydeliggjøre og styrke våre bønner. Derfor legger vi ut på valfart og går korsveien for å vandre med Herren og mot Herrens mysterier. Derfor ser vi hen til og ber ved helgenenes statuer og deres relikvier for å styrkes i våre kristne liv og hjelpes frem på vår vei mot hellighet. Alle er hjelpemidler i troslivet, de oppdrar oss i den riktige forståelsen av Gud og i troen på Gud. Guds velde og makt, Hans nåde og kjærlighet er så stor at Han tar også disse skapte tingene i bruk for å bevirke vår evige frelse.
Videre skal de helliges eksempel og deres relikvier fremkalle vår innsats og iver for himmelriket. Dette fordi enhver helgen og helgenfest vitner om hvordan Guds frelsesplan virket i et konkret menneske (se Direktoriet for folkefromheten 229) og derfor kan virke det samme i oss. Derfor bør enhver helgen «utfordre oss». I møte med en helgen skal hver og en av oss gå i oss selv og grunne over spørsmålet: Hva gjør vi med våre liv? St. Svithun, den pliktoppfyllende biskop og hyrde, gav sitt liv til de troende, til de fattige. Han ba for sine fiender, han ba for sitt folks fiender og drapsmenn. Han levde i trå med Jesu ord og eksempel. Hva gjør vi? Å be om en helgens forbønn, å be foran hans statue eller hans relikvie stiller oss ansikt til ansikt med hellighet – i et konkret menneske – og skal fremkalle i oss omvendelse fra våre synder og en stadig mer inderlig søken etter hellighet i våre liv.
Måtte den lille relikvie av den hellige biskop og Stavangers skytshelgen som nå får sin plass i vår kirke hjelpe oss til å rette våre blikk mot Gud og la våre liv mer tydelig preges av Hans verk, Hans lov, og Hans hellighet.
