– Orgelet var faktisk mitt første instrument. Jeg startet hele min musikalske
løpebane som en liten guttunge som lå på magen under benken til organisten og dundret løs på pedalene med knyttnevene, sier han og ler.
– Det var det første jeg gjorde. Så jeg har alltid hatt et helt spesielt forhold til orgelet.
En enestående rolle
Orgelet er blitt kalt «Guds instrument». Det brukes i kirker over hele verden, og dets rolle er enestående, fastslår Wolfgang Plagge:
– Fra gammelt av har det vært et nøkkelinstrument i hele det liturgiske bildet. Både fordi det skal støtte salmesangen, lede, og helst også utsmykke de delene av gudstjenesten som
ikke synges eller bes. Dermed får det egentlig en trippelrolle: den kunstneriske, den ledende og den ledsagende, sier han.
– Men hva er det med dette instrumentet som har gitt det en slik rolle, spør katolsk.no.
– En praktisk forklaring er størrelsen, sier organisten. Jeg tenker at orgelet har et såpass stort
volum at det er naturlig å tenke seg et instrument av den størrelsen i et stort rom.
– Ser man på hva som fantes, for eksempel i middelalderen, av andre instrumenter, var det helst messingblåsere, noen treblåsere og tidlige strykeinstrumenter. De hadde alle ganske lite lyd sammenlignet med et orgel. Lyden du kunne produsere med et orgel, var rett og slett helt overlegen, slår han fast.
«Lyden av evighet»
– Men det er også noe guddommelig over lyden av et orgel, sier Wolfgang Plagge.
– Et viktig stikkord er «evighet». Lyden er på et vis evig, og sånn sett kan det ha vært med på å gi orgelet denne komponenten av guddommelighet som så ofte knyttes til det.
– Og dette evighetsperspektivet, tenker jeg, er helt avgjørende for hvordan orgellyden kan være med på å støtte akkurat den filosofisk-teologiske opplevelsen av å befinne seg i evigheten, sier han og forklarer at ingen andre instrumenter bevarer lyden så lenge:
– Setter du deg ved et piano, eller legger en bok på tangentene, forsvinner lyden ganske raskt. Legger du boka på klaviaturet på et orgel, så låter det til du slår av strømmen, ikke sant? Så det er et element av tidløshet, slår han fast.
Orgelet slik vi kjenner det, baserer seg på et gammelt, gammelt instrument, som ble oppfunnet av en gresk skomaker som jobbet i romernes tjeneste, rett før Kristi fødsel.
Organisten – «den usynlige»
Blant kirkens representanter er organisten blant dem som får minst oppmerksomhet -
nesten usynlig, der han sitter ved sitt klaviatur oppe på galleriet. Er det litt trist?
– Jeg trives godt der oppe – ikke altfor synlig, svarer Plagge.
– Men det blir jo vanligere og vanligere at nyere kirker bygges med et orgel helt fremme i korbuen, for eksempel. Sånn som man gjerne gjorde før, med kororgler, som ble brukt til å akkompagnere korene.
Nå er det vanligere at hoved-orgelet står fremme i kirkerommet.
– Det betyr for eksempel at organisten ikke lenger kan gå sånn som jeg gjør i dag, med joggebukse og uten sokker, ikke sant?
Plagge liker å ha direkte kontakt med instrumentet, og spiller veldig ofte barbent. Da har han den beste kontakten.
– Det blir jo litt vanskeligere når man sitter fremme og blir synlig. Så det er en del ting med det å sitte der oppe og føle seg hørt og ikke sett, som jeg tenker er ganske deilig, sier organisten i Mariakirken på Stabekk.
Wolfgang Plagge
- Født 23. august 1960 i Oslo, Norge.
- Komponist og pianist, aktiv både som utøver og komponist.
- Begynte å spille piano som fireåring, og debuterte i Universitetets aula da han var tolv.
- Vant «Ungdommens Pianomesterskap» som 11-åring og ble omtalt som vidunderbarn.
- Har komponert over 130 verker som dekker liturgisk musikk, symfonier, kammermusikk og klaververker.
- Fra han fylte åtte år er han organist ved Mariakirken menighet på Stabekk.
- Han har et betydelig antall musikalske bidrag i den katolske salmeboken Lov Herren.
Komposisjoner (et utvalg)
- Musikk for to klaverer, op. 17, 1982/88
- Horn Sonata I, for horn og klaver «A Litany for the 21st Century», 1988/89
- Konsert for horn og orkester, op. 49, 1990
- Konsert for fiolin og orkester, op. 55, 1990–91
- Solarljod for sopran og klaver, op. 68, 1992/2001
- Concerto Grosso I for fagott, klaver og orkester, op. 85,
Kilder: Wikipedia og Norsk biografisk leksikon
Organisten bestemmer mye
Og organistens rolle er mer omfattende enn de fleste er klar over. Det sier pater Torbjørn Holt, som feiret messen i Mariakirken da katolsk.no besøkte menigheten på Stabekk.
– Organisten betyr mye. Hovedorganisten her, Wolfgang Plagge, har jo vært her veldig lenge.
Og han er en begavet musiker. I tillegg er han en som kjenner menigheten godt gjennom lang tid. Han er både en kulturbærer og en stor musiker, og han har energi og humør. Så han løfter gudstjenestene.
– I hvilken grad påvirker organisten det musikalske opplegget ved en katolsk messe?
– I katolsk sammenheng har ofte organisten ganske mye å si når det gjelder utformingen av det musikalske, inkludert salmevalget. Jeg kan også en god del om salmer, men Wolfgang har jo en lang historie her, så stort sett er det han som legger premissene for det musikalske, sier p. Torbjørn.
Slik blir årets Olavsdager i Roma
En lang historie
Orgelet som instrument har en lang historie. Det var utbredt allerede på slutten av
middelalderen. Og dets forgjenger var kjent så tidlig som i romertiden.
– Orgelet slik vi kjenner det, baserer seg på et gammelt, gammelt instrument, som ble oppfunnet av en gresk skomaker som jobbet i romernes tjeneste, rett før Kristi fødsel, forteller Plagge.
– Han laget en liten forgjengermodell til pipeorgelet ved at han konstruerte et såkalt vannorgel, et hydraulisk orgel. Og det orgelet vokste seg stort etterhvert og ble et slags stadion-orgel som de hadde blant annet i Circus Maximus og antakelig også i Colosseum, sier han.
Så var det en dag da han kom inn ti minutter for sent, at jeg satt og spilte «Fader Jakob – sover du?» Det må det være lov til.
Orgelmusikk med humor
Plagge trives på sin orgelkrakk. Og han går ikke av veien for morsomme
innfall under gudstjenestene.
– Det har skjedd at menigheten i stedet for et inngangsstykke har fått «Happy Birthday», for eksempel, når de kommer inn. Det pleier å slå godt an, ler han, og han forteller følgende historie:
– Vi hadde en herlig nederlandsk kapellan her i mange år. Han heter Jacob Boekema, og han var et fenomen i nærmiljøet. Han oppsøkte folk, var en sjelesørger av Guds nåde, rett og slett.
Men han var også et uforbederlig rotehue. Så han kom veldig ofte for sent ut av sakristidøra til selve gudstjenesten.
– Så var det en dag da han kom inn ti minutter for sent, at jeg satt og spilte «Fader Jakob – sover du?» Det må det være lov til. Han tok poenget, menigheten tok poenget, og det ble hjertelig latter en stund før vi fortsatte. Men altså, sånt er lov. Og sånn ser man også hvordan man kan bruke musikk.
Vidunderbarn
Wolfgang Plagge var et musikalsk vidunderbarn som debuterte som pianist bare 12 år gammel. Han er også komponist, og som utgangsmusikk i Mariakirken spiller han sitt eget verk, «Post Communio», «Etter Nattverden».
