Sammen med biskopen vil de tre nye vikarene, samt rettsvikar p. Gerard Tartaglia, utgjøre bispedømmets øverste organ: Det biskoppelige råd. Dette rådet vil bistå biskopen i koordineringen av alle de oppgavene som ligger til forvaltningen av Oslo katolske bispedømme. De tre vikarene vil være biskopens, overhyrdens, nærmeste rådgivere.
Møte medarbeidere
Katolsk.no påtreffer den nye generalvikaren, pater Sigurd Markussen, en solfylt dag på spenstig vei opp trappen til Akersveien 5.
– Gratulerer med utnevnelsen, pater Sigurd! Når begynner du i tjenesten?
– Tusen takk! Den begynte nå umiddelbart med utnevnelse og bekjentgjøring søndag 17.august. Samtidig er jeg sogneprest i Arendal frem til 15. september. I første omgang blir det derfor så smått å flytte til Oslo og sette meg inn i tjenesten. Fra og med 25. august vil jeg ha fast bopel i Oslo, på Lunden kloster.
– Hva er det første du vil ta fatt på?
– Jeg starter ganske umiddelbart med møter med medarbeiderne innen mine saksfelt, for å bli bedre kjent med dem og deres arbeidsoppgaver. Deretter har biskopen bedt meg utrede alt som skjer i vårt bispedømme relatert til diakonalt arbeid og arbeid for familie og livsvern. Samtidig vil det biskoppelige råd komme skikkelig i gang med sine møter og andre oppgaver vil følge etter dette.
– Hvordan blir det å forlate Arendal og St. Franciskus Xaverius menighet?
– Det er og blir veldig vemodig. Jeg har vært lenge i Arendal, både menigheten og byen har en stor plass i mitt hjerte. Å forlate menigheten, skole, barnehage, naboer, venner og samarbeidspartnere blir veldig rart. Søndag 17. august var det avskjedsfest for meg i Arendal. Det blir trist å forlate alle dem som jeg er blitt glad i, samtidig som jeg ser frem til å få nye kollegaer i Oslo, sier pater Sigurd Markussen, OKBs nye generalvikar.
Pater Ole Martin Stamnestrø
– Gratulerer med utnevnelsen til biskoppelig vikar for sjelesorg og gudstjeneste, pater Ole Martin. Hva er det første du vil gripe tak i?
– Mange takk for gratulasjonen! Jeg er takknemlig for biskop Fredriks tillit, og særlig takknemlig for at han lar meg få lov til å fortsette som sogneprest i Drammen. Det er i menigheten jeg vil tilbringe mesteparten av min tid. Det første jeg vil ta fatt på, er simpelthen å sette meg inn i nåværende rutiner og få klarhet i biskopens ønsker.
– Hva er de største utfordringene på feltet du har fått ansvar for?
– Det er alltid utfordrende med forandringer. Jeg håper vi raskt kan få på plass enkle og forutsigbare rutiner på det feltet jeg har fått ansvar for, slik at både prestene og kuriens medarbeidere erfarer administrativ trygghet og effektivitet.
– Hvordan vil de troende og ansatte i kurien merke at vi har fått nye vikarer?
– De troende vil nok ikke merke så svært meget til å begynne med. Kuriens medarbeidere vil selvsagt raskt måtte forholde seg til den nye strukturen biskopen har innført, men det vil nok ta litt tid før vi blir fortrolige med biskopens ønsker for det biskoppelige råds virke. Jeg tror god vilje og gjensidig tålmodighet vil hjelpe oss i denne tiden, sier pater Ole Martin Stamnestrø.
Pater Pål Bratbak
– Gratulerer med utnevnelsen til biskoppelig vikar for evangelisering, pater Pål. Hva er det første du vil begynne med?
– Takk for det. Det er litt tidlig å svare konkret på det annet enn at jeg må finne ut av hvordan jeg skal koordinere og balansere denne nye tjenesten i forhold til oppgaven jeg har som sogneprest i St. Svithun. Heldigvis har jeg veldig gode folk rundt meg her i menigheten, så det skal vi få til.
– Den første tiden blir det viktigere å lytte enn å handle. Vi må nok bruke litt tid til å samkjøre oss med biskop Fredrik og med hverandre. Utnevnelsen er ikke en invitasjon til å finne frem alle mine egne kjepphester, vår oppgave er å bistå biskopen i hans ledelse av bispedømmet.
– En ting har jeg faktisk allerede tatt fatt på, og det er arbeidet frem mot Olavsjubileet i 2030. Før jeg nå ble biskoppelig vikar, så var jeg allerede sekretær for bispedømmets kommisjon for dette jubileet. Kommisjonen hadde sitt første møte denne uken, og det er i grunnen et godt sted å starte. St. Olav må vel kunne sies å være den enkeltpersonen som har bidratt mest til evangeliseringen av Norge.
Olavsarven handler derfor om vår samtid og fremtid, og jeg gleder meg over alle de tegn vi ser på at stadig flere deler sin katolske tro med stor frimodighet og glede.
– Når det snakkes om Olavsarven er det mange som vender blikket bakover i historien, men den arven vi har fra St. Olav er jo å bringe Evangeliet videre. Olavsarven handler derfor om vår samtid og fremtid, og jeg gleder meg over alle de tegn vi ser på at stadig flere deler sin katolske tro med stor frimodighet og glede. Min nye stilling handler dypest sett om å bistå biskop Fredrik i tjenesten med å utruste stadig flere til å gjøre nettopp det.
– Hva er de største utfordringene på feltet du har fått ansvar for?
– Den største utfordringen blir å finne ut hvordan vi best kan nå ut med Evangeliet til mennesker i Norge i dag. Men det fine med evangelisering, er at den ikke først og fremst handler om oss. Troen er først av alt en gave vi mottar fra Gud. Det ser ut til at flere og flere i vår samtid oppdager at det ligger en skatt i deres indre som de er villige til å utforske. Nesten ukentlig dukker det opp nye mennesker her i menigheten i Stavanger, hovedsakelig unge, som har blitt vekket til tro, og som kjenner en dragning mot katolsk tro. Mange av dem som kommer har blitt vekket til tro gjennom ting de har sett på nettet. Jeg tror vi har en stor oppgave i å tilgjengeliggjøre troen på nettet også på norsk. Der har vi et stykke vei å gå, sier pater Pål Bratbak.
Troen er først av alt en gave vi mottar fra Gud. Det ser ut til at flere og flere i vår samtid oppdager at det ligger en skatt i deres indre som de er villige til å utforske.
