Kjære troende,
For fire dager siden, 16. juli, minnedagen for Vår Frue av Karmelberget, overtok jeg embetet som biskop av Oslo, som overhyrde i vårt bispedømme.
Ved et bispeskifte er det nærliggende å rette oppmerksomheten mot biskopen og mot bispedømmet. La meg derfor benytte denne preken til å si noe om bispedømmet. Dog ikke om tall og fakta, fremtidsvyer og prosjekter, men noe teologisk. Hvordan forstår vi et bispedømme teologisk? Jeg gjør dette også fordi flere har lagt merke til at jeg bruker ordet «lokalkirke» om vårt bispedømme og har bedt meg forklare det.
La meg forsøke å gjøre dette i fem korte poeng.
For det første: Vår Kirke og hennes primære embeter og strukturer er ikke tilfeldigheter. Vår Kirke er villet av Gud. Vår Kirke ble grunnlagt i verden av Vår Herre Jesus Kristus, Hun ledes og levendegjøres av Den Hellige Ånd, og Hennes endelig mål er ved tidenes ende å forenes i Faderen hus (se Lumen Gentium, kap. I). Jeg benytter, i tråd med tradisjonen, det kvinnelige pronomen for Kirken. Hun er vår Mor og Kristi brud. Gudegitt er også pavens embete, Peters embete, og biskopenes embete, apostlenes embete, og deres enhet i bispekollegiet som leder Kirken, alltid med og under Peter (cum et sub Petro).
For det andre: Vår gudegitte Kirke, som vi bekjenner i trosbekjennelse som én, hellige, katolsk og apostolisk, er videre ordnet i verden som et konkret, menneskelig samfunn. Kirken er dermed både et trosmysterium med opphav i Gud og en virkelig realitet, en institusjon. Disse to står ikke mot hverandre. Konsilet påpeker faktisk at man «må vokte seg for å betrakte det hierarkisk oppbyggede samfunn og Kristi mystiske legeme, den synlige forsamling og det åndelige fellesskap, den jordiske kirke og den kirke som er rik på himmelens skatter, som to forskjellige ting. De utgjør tvert om en eneste virkelighet som består både av et menneskelig og et guddommelig element» (Lumen Gentium 8).
For det tredje: Denne vår Kirke, som er mysterium og institusjon, som er én, hellige, katolsk, og apostolisk, er den verdensvide katolske kirke, den verdensvide forsamling av Herrens disipler (se Communionis notio 2). Den helhet som er den katolske kirke, det vi også kaller universalkirken, er den Kirke som er Faderens plan, som Kristus grunnla, og som Ånden leder. I den katolske Kirke er fylden av hva Vår Herre ønsket for og gav til den Kirke han grunnla ved sine ord og gjerninger (se Dominus Iesus 16).
For det fjerde: Den hellige Kirke, den verdensvide, universelle Kirke, blir for oss troende konkret og virksom i det vi kaller partikularkirkene. I disse «finnes og virker i sannhet den ene hellige katolske og apostoliske Kristi Kirke» (kan. 369). Altså, alt som hele Kirken besitter er virksomt i disse «delkirker». En slik partikularkirke er ikke hele Kirken, men den bærer i seg fylden av det hele Kirken har og er satt til å gi de troende. Slike «delkirker», slike «partikularkirker», slike «lokalkirker» er det vi kaller bispedømmer. Med andre ord, vårt bispedømme er en lokalkirke. I denne «delkirken» kommer vi i kontakt med fylden av hele Kirken. Hele Kirken og alt hva Kirken er lever i vår lokalkirke, vårt bispedømme.
For det femte: Kirken definerer et bispedømme med følgende ord: «et stykke Guds folk som er betrodd en biskop for å gjetes av ham i samarbeid med et presbyterium slik at det idet det holder fast ved sin hyrde og av ham gjennom Evangeliet og Eukaristien er samlet i Den Hellige Ånd ... i denne partikularkirke finnes og virker i sannhet den ene hellige katolske og apostoliske Kristi Kirke» (kan. 369). En grundig forklaring av denne definisjon må vente til en annen preken, men den gjør tydelig at et bispedømme er mer enn bare en organisatorisk gruppe, et geografisk område. Et bispedømme er en lokalkirke hvor Kirkens fylde lever og gjør levende, og hvor de troende, hyrdet av biskopen, mottar frelsesmidlene og som Guds folk vandrer frem som pilegrimer på denne jord.
På denne dag ber jeg dere å be for vårt bispedømme, vår lokalkirke.
