Jesus viser en nær, medlidende og øm Gud.
Oversettelse Vuokko-Helena Caseiro
Vatican News
Søndag 4. februar var evangelieteksten:
Da de forlot synagogen, gikk de rett hjem til Simon og Andreas; Jakob og Johannes fulgte med. Her lå Simons svigermor til sengs med feber, og de fortalte det straks til Jesus. Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp. […]
Mark 1,29–39 fra Bibel 2011
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god søndag!
Dagens evangelium viser oss Jesus i bevegelse: Han er nettopp ferdig med å forkynne, og etter å ha forlatt synagogen går han hjem til Simon Peter, der han helbreder hans svigermor; når det blir kveld går han så ut igjen, mot byporten, der han møter mange som er syke eller har onde ånder, og han helbreder dem; morgenen etter står han tidlig opp og drar til et øde sted for å be; og til slutt drar han gjennom Galilea (jf. Mark 1,29–39). Jesus i bevegelse.
La oss se nærmere på Jesu stadige bevegelse. Den sier oss noe viktig om Gud og samtidig utfordrer den oss med noen spørsmål om vår tro.
Jesus viser oss Faderen
Jesus som går mot den sårede menneskeheten, viser oss Faderens ansikt. Det kan være at vi inne i oss fortsatt har en forestilling om en fjern og kald Gud, som er likegyldig med hvordan det går oss. Evangeliet viser oss tvert imot at etter å ha undervist, går Jesus ut, for at det Ord som han har forkynt skal nå fram til, røre ved og helbrede folk. Ved å gjøre dette avslører han for oss at Gud ikke er en fjern herremann, som taler til oss ovenfra; tvert imot er han en Far full av kjærlighet, som kommer nær til oss, som gjester våre hjem, som ønsker å frelse og befri, helbrede alle kroppslige og åndelige plager. Gud er alltid nær oss. Guds måte å opptre på kan uttrykkes med tre ord: nærhet, medlidenhet og ømhet. Gud kommer nær til oss for å ledsage oss og vise sin ømhet, og for å tilgi oss. Ikke glem dette: nærhet, medlidenhet, ømhet. Dette er Guds måte å opptre på.
Hvem er det vi tilber? Hvorfor ber vi?
Denne Jesu stadige vandring utfordrer oss. Vi kan spørre oss: Har vi oppdaget Guds ansikt som barmhjertighetens Far, eller tror vi på en kald Gud, en fjern Gud og og forkynner denne Gud? Inngir troen oss en vandringens rastløshet, eller tar vi den som en intimistisk trøst, som beroliger oss? Ber vi bare for selv å føle fred, eller får det Ord vi lytter til og forkynner, oss til å gå ut, likesom Jesus, for å spre Guds trøst? Disse spørsmålene er det godt å stille, og å stille dem oss selv.
«Gud kommer nær til oss for å ledsage oss og vise sin ømhet, og for å tilgi oss. Ikke glem dette: nærhet, medlidenhet, ømhet. Dette er Guds måte å opptre på».
Vend om til den sanne Gud!
La oss da se på Jesu vandring og minne oss selv om at vårt første åndelige arbeid er dette: å slippe den Gud som vi tror vi kjenner, og hver dag å vende om til den Gud som Jesus viser oss i evangeliet, som er kjærlighetens Far og medlidenhetens Far. Den nære, medlidende og ømme Far. Og når vi oppdager Faderens sanne ansikt, modnes vår tro: Vi forblir ikke lenger «sakrestikristne» eller «salongkristne», men føler oss kalt til å bli bærere av Guds håp og helbredelse.
Bønn
Må den allhellige Maria, Kvinne på vandring, hjelpe oss å forkynne og vitne om Herren, som er nær, medlidende og øm.