Erklæringen må leses og forstås i beste mening

Bilde

ALLE SKAL MED: -Det er Kirkens oppgave å være inkluderende, noe ikke minst pave Frans jevnlig understreker, skriver biskop Kozon i sitt brev til troende i Danmark. FOTO: Hans Rossiné

Troslæredikasteriets erklæring om den pastorale betydningen av velsignelser, inneholder et viktig aspekt som kaster lys over Kirkens oppdrag, skriver biskopen av København, Czeslaw Kozon.

Biskop Czeslaw Kozon av København er formann for Den nordiske bispekonferanse. Her er hans utlegning av erklæringen fra Troslæredikasteriet, skrevet til de troende i Danmark.

«I GÅR, DEN 18. DESEMBER, offentliggjorde Troslæredikasteriet, med godkjennelse fra pave Frans, erklæringen "Fiducia supplicans" (FS) om den pastorale betydningen av velsignelser. Erklæringen går langt i å forklare de ulike aspektene ved en velsignelse: det liturgiske, bibelske og pastoralteologiske.

Det er ikke overraskende at omtalen av velsignelse av personer i ikke-kirkelige parforhold, og særlig av likekjønnede par, vekker oppsikt. Noen vil i erklæringen se et oppgjør med Kirkens tradisjonelle lære, andre vil mene at erklæringen ikke går langt nok, og vil derfor bli frustrert over de forbehold den åpenbart inneholder. Problemet er således ikke innholdet i erklæringen, men måten den vil bli mottatt og tolket på.

ERKLÆRINGEN ER PÅ INGEN MÅTE et oppgjør med Kirkens tradisjonelle lære og moral. Samtidig er den på mange måter til og med mer restriktiv når det gjelder hva som ikke er akseptabelt.

Den slår klart fast at bare én ting kan defineres som ekteskap, nemlig den sakramentale foreningen mellom en mann og en kvinne, og at «det gjelder å unngå å anerkjenne som ekteskap noe som ikke er det.»

«Det kan derfor ikke tillates bruk av riter og bønner som kan skape forvirring om det som er grunnleggende for ekteskapet som en eksklusiv, stabil og uoppløselig forening mellom en mann og en kvinne, med en naturlig åpenhet for å få barn, og det som står i motsetning til dette.» (FS nr. 4).

Det kan derfor ikke finne sted noen liturgi for velsignelse av parforhold, som ikke er et klassisk ekteskap, heller ikke for eksempel i forbindelse med en borgerlig vielse, (FS nr. 39). Bispekonferanser eller andre kirkelige myndigheter kan derfor ikke utarbeide ritualer eller prosedyrer for slike velsignelser, (FS nr. 38).

Videre understrekes det at «fordi Kirken alltid har betraktet bare de seksuelle relasjoner som leves innenfor ekteskapet som legitime, har den ikke myndighet til å gi sin liturgiske velsignelse når denne velsignelsen kan gi en form for moralsk legitimering av et parforhold som skal se ut som ekteskap, eller av en ikke-ekteskapelig seksuell praksis.» (FS nr. 11).

Bilde

ASPEKT: - Erklæringen inneholder et viktig aspekt som kaster lys over Kirkens oppdrag, skriver biskop Kozon.

SÅ HVA ER SÅ DET SPESIELLE med erklæringen?

Som nevnt ovenfor er det med erklæringen ikke endret noe i Kirkens teologi eller morallære. Likevel inneholder den et viktig aspekt som kaster lys over Kirkens oppdrag.

Det er Kirkens oppgave å være inkluderende, noe ikke minst pave Frans jevnlig understreker. Alle skal kunne føle seg hjemme i Kirken, akseptert og elsket, selv om de ikke kan motta alle sakramentene, som for eksempel eukaristien og forsoningens sakrament. Å leve i et forhold, som ikke er et ekteskap, herunder også med personer av samme kjønn, skal derfor ikke bety mangel på omsorg fra den institusjonelle Kirkes side eller fra menighetens fellesskap. Seksuell legning er ikke noe man velger frivillig.

Likeledes finnes det mennesker som har lidd nederlag i sitt første ekteskap, men som har funnet trygghet og mening i et nytt forhold, dog uten å kunne få en kirkelig vigsel. På samme måte kan mennesker være nølende og usikre på om de skal binde seg for livet, men likevel leve sammen med en viss stabilitet. Et likekjønnet parforhold kan også være preget av verdier som omsorg og trofasthet. Selv om ikke alle disse forhold kan bekreftes med en velsignelse, kan de menneskene det gjelder lengte etter Gud, ha bruk for hans hjelp i sine utfordringer og derfor ønske å ta del i hans velsignelse.

DET ER PRESTERS og andre sjelesørgeres oppgave å hjelpe disse menneskene med omsorg, medfølelse og visdom, ikke fordømme dem, men la dem få erfare Guds nærvær og Kirkens fellesskap, også selv om deres status ikke kan anerkjennes av Kirken i alle henseender. I stedet for en formell velsignelse eller et offentlig utført ritual, kan omsorgen for eksempel komme til uttrykk i samtaler og forbønn. Alle som oppriktig søker Gud, kan be om og motta hans velsignelse, som er en velsignelse som hjelper personer til å komme nærmere Gud, det vil si en velsignelse som gjelder personen og ikke deres parforhold, hvis dette ikke kan innpasses i kriteriene ovenfor.

For at Troslæredikasteriets erklæring skal ha sin rette virkning og ikke skape forvirring og polarisering, er det viktig at den blir lest og forstått i beste mening. Det vil si at den til dels bekrefter tradisjonell katolsk lære og moral, dels at den hjelper mennesker på deres vei til å se sannheten og dens betydning, men også, så lenge de er underveis, at de ledsages og støttes i denne prosessen med nærvær og omsorg.

LA OSS BE FOR at vi som kirke i Danmark vil være i stand til både å vise det unike og verdifulle ved ekteskapets idealer, og samtidig være i stand til å rekke ut til og gi dem som fortsatt befinner seg et stykke unna idealene, en opplevelse av å være en ønsket og verdifull del av vårt fellesskap.»

København, den 19. desember 2023

+Czeslaw