Segl 2023-lansering: Gir seg ikke

Publisert 28. november 2023 | Oppdatert 28. november 2023

Årets Segl handler om «umulige håpet»

STAPPFULL LANSERING: Søndag 26. november 2023 var alt som det pleier på St. Olav forlags lanseringer, nemlig stappfullt – men denne gangen både i salen og på scenen. Fra øverst t.h.: Redaktør Øivind Varkøy; årets Segl; Ulf Ekman og Ingrid Brækken Melve; Ståle J. Kristiansen og Ingrid Brækken Melve; Michael Kohn; Ståle J. Kristiansen. Foto: Ann Jeanette Ekberg

Parolen for lanseringen i Bernerkjelleren på Litteraturhuseti Oslo var poeten Jan Erik Volds berømte verselinjer: «Det er håpløst og vi gir oss ikke».

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

– Vanligvis ville vi vel sagt: «Det er håpløst, men vi gir oss ikke». Det at Vold ikke sier «men», men «og», er viktig å legge merke til her. Hva ligger i dette? For oss peker og-et i enda sterke grad enn men-et i retning av den stadig pågående kampen mot håpløsheten – på vegne av det kristne håpet, både i dette livet og for det neste, forklarer redaktørene av Segl 2023 Ståle Johannes Kristiansen, Heidi-Marie Lindekleiv og Øivind Varkøy.  

– Hva er bakgrunnen for at «håp» er sentralt for årets utgivelse?

 – Da vi planla årets nummer var det mye som virket ganske håpløst i verden, ikke minst krigen i Ukraina. Og det er jo ikke blitt bedre i løpet av høsten, med terror-angrep i Israel og bombing på Gaza. Så hva kan vi håpe på? Det å arbeide med årets nummer av Segl har vært å arbeide med både det store Håpet og alle de små håpene. Kanskje kan vi si at det kristne håpet er en stemning, hvor verden fremtrer som et felt av muligheter? Samtidig ligger det en ydmykhet i håpet. Vi anerkjenner at mye av det som er av stor betydning for oss, er hinsides vår kontroll. 

– Hva er forskjellen på å være en håpefull kristen og en sekulær optimist?

– For å håpe, må man først erkjenne «det håpløse». Man må våge å se håpløsheten i hvitøyet. Håpet er den trassige og motstridige gnisten som nekter å la seg slukke i møtet med håpløsheten – tenk på og-et i Volds diktstrofe. Optimisme kan derimot ofte synes å basere seg på en naiv fornektelse av håpløsheten, kanskje grunnet i en frykt for å møte mørket, en mangel på bevissthet, og en slags selvvalgt blindhet for det virkelige livet, mener årets redaktør-trio.

– På hvilke måter reflekterer dere over det kristne håp?

– En del sekulære tenkere synes å anta at det kristne håpet fortrenger håpet og arbeidet for det gode i denne verden. Men håpet på Gud er uløselig forbundet med håpet på menneskene, og kjærligheten til Gud kan ikke eksistere uten kjærligheten til menneskene. Ifølge den franske poeten og filosofen Charles Péguy trenger Gud menneskene, og det er når menneskene deler Hans forlatthet og angst at Han åpenbarer seg som håp. Derfor starter Péguy tenkningen sin i den konkrete solidaritet med folket, og knar dette helt til ånden blir kjød og kommer til uttrykk i det kristne mysteriet, sier redaktør Øivind Varkøy.

 – Årets Segl er som tidligere – meget rikholdig! Hva vil annet vil dere trekke frem av skattkisten for å friste både faste og potensielt nye lesere? 

– Det er helt umulig for oss som redaktører å fremheve noen artikler på bekostning av andre, men for potensielle lesere vil vi allikevel trekke frem fire veldig ulike tekster: Rabbiner Michal Kohns tekst skrevet i kjølvannet av terrorangrepet i Israel 7. oktober, Ingrid Brækken Melves essay med utgangspunkt i at håpet med stor H gjør henne uvel, Idar Kjølsviks tekst om Jürgen Moltmanns liv og teologi med tittelen «Håp – i liv og død», og Hanne Rinholms tekst om hvordan sterke musikkopplevelser kan stemme oss slik at vi blir i stand til å se virkeligheten med nye øyne – og få øye på håp, sier han.  