I San Carlo al Corso-kirken i Roma kneiser Norges evige konge mandig med hodet. Hans våpendragere gjennom de siste 75 år har vært tre sterke kvinner: Cis Rieber-Mohn, Olgese Mowinckel Ringler og Lilli Stenius.
Tekst: Arnt Stefansen,
Petter T. Stocke-Nicolaisen
San Carlo al Corso er en praktfull kirke, selv sammenlignet med de rundt 900 andre kirkene i Den evige stad. I 1892 skjenket pave Leo XIII alteret til norske katolikker. Siden da har Olav i Roma hatt adresse i romernes triumfgate Via del Corso 437. Biskop Johannes Fallize, som var overhyrde for norske katolikker fra 1887 til 1923, kommisjonerte kunstneren Pius Welonski (1849 – 1931) til å male altertavlen. Det ble Den katolske kirke i Norges gave til pave Leo ved hans 50-årsjubileum som prest, også i 1892. Hans kammerherre, den norske baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg (1852 – 1909) arrangerte avdukingen av portrettet året etter. Så tok kvinnene etterhvert over:
– Cecilie «Cis» Rieber-Mohn (1891 – 1978) drev Pensione Norden, en norsk og skandinavisk institusjon i Roma. Pensjonatet på Via del Corso 184 var helt preget av Cis’ måte å leve på og hennes kultur: Hun kom fra det høyere borgerskap; hennes bror var redaktør av Hamar Stiftstidende, dengang byens ledende avis, og hennes nevø var p. Hallvard Rieber-Mohn ved St. Dominikus kloster, forteller biskop Bernt Eidsvig
Han møtte henne aldri selv
– Men jeg var i Roma i 1974, da var min professor Einar Molland og frue ute og spiste med henne. Nærmere kom jeg dessverre aldri. Det er jeg lei meg for, men det var nok mitt tap, vedgår biskopen.
Cis arbeidet hardt med å holde pensjonatet åpent, for hun eiet ikke lokalene selv og husleien steg stadig.
– Istedenfor å avvise en gjest som hun likte, gav hun ham sitt eget rom og sov på en divan i resepsjonen, sier biskopen, som har hørt meget om pensjonatvertinnen og St. Olavsalterets sakristan, som ofte ble referert til som «tante Cis i Roma» av datidens romafile skandinaver.
– Det ble lange dager for henne; det var ikke annet enn frokost der, men hun gjorde det meste selv – forberedte frokosten, kvitterte inn og ut gjester og stelte rommene. Hun sa at ‘når jeg blir pensjonist, skal jeg sove i en himmelseng!’ og pekte på sin kontordivan. De norske kvinnene ved Det norske institutt tok henne på ordet og sydde en himmelseng til henne – så hun fikk det, utbryter en lattermild prelat med hukommelse for den gode anekdote.
Cis var ubønnhørlig hva gjaldt stengetid: Selv den kjente bergensarkitekt Frederik Konow Lund klarte ikke å fremforhandle en nøkkel til bruk etter kl. 22.00. Så den dagen han skulle i en feiende flott middag, måtte han tilbringe natten et annet sted.
– Cis var ikke katolikk, men hadde et tett forhold til biskop Gran, og hun så det som sin oppgave å ivareta det norske monument i Roma. Hun telegraferte sin nevø Rieber-Mohn: ‘Gottlieb – stopp – be Willem (biskop Gran) si til Paul (pave Paul VI) – stopp – at de ikke må fjerne Olav fra Carlo – stopp – Ciss’. Det var det heller ingen som gjorde.
Som sakristan passet hun samvittighetsfullt på at det alltid var messe til jul og 17. mai, og hun sørget for at ambassade og institutt var godt representert – og orientert.
– Hun markedsførte messer og alter også overfor sine mange gjester. Hennes kontaktnett i Roma var stort – og hun brukte det til alterets beste, presiserer biskop Bernt.
Cis kjente blant andre Sigrid Undset: I 1911 bodde den verdenskjente katolske forfatterinne en periode i Hølen, som i dag ligger i Vestby kommune. Hun leide rom i andre etasje i Thornegården, og holdt husholdningskurs på Såner skole sammen med nettopp Cis Rieber-Mohn.
Etterhvert som Cis ble eldre og svakere, utpekte hun myndig sin etterfølger: Olgese Mowinckel Ringler.
Cis døde i 1978, 87 år gammel. I kapellet står ennå en lysestake til minne om henne.
TAKKNEMLIG: – Vi har mye å takke Olavs tre sterke kvinner – Cis, Olgese og Lilli – for: De har sørget for at det er praktisk mulig å feire messer der og at alteret tar seg ut med verdighet. Det er viktig både for de troende som ærer Olav der og for lombardene: De ser at vi bryr oss, sier biskop Bernt eidsvig. Foto: C-F Wesenberg
Reddende engler
«Lombarderne som bestyrer San Carlo, har nok ikke hatt den samme begeistring for den norske helgenkongen og har vel heller aldri skjønt den betydning alteret har for nordmenn. På 1960- tallet ønsket de å fjerne alteret og bruke kapellet til andre formål», skriver professor i kirkehistorie Øyvind Molland Norderval i sitt foredrag ved 125-årsjubileum for innvielsen av St. Olavsalteret. Heldigvis utstyrte Vårherre Olav med enda en jordisk medhjelper: Olga Thérèse (Olgese) Mowinckel (1926 – 2002), gift i 1949 med journalisten Andrea Ringler (1923 – 1984) fra Venezia. De bodde i Roma, der hun sammen med Cis Rieber-Mohn arbeidet målrettet for en restaurasjon av St. Olavsalteret. Det brave og charmante par nådde sitt mål, og i 1980 ble alteret atter innviet til stor festivitas. Denne gang av biskop John Willem Gran (1920 – 2008).
– Olgese kjente jeg meget godt; hun var svært gjestfri person. Jeg bodde flere ganger hos henne i Roma. Hun hadde en tverrsnittslammelse i ryggmargen. I den tiden jeg kjente henne kunne hun gå, men det var bare på grunn av viljestyrken, sier biskop Bernt.
Hennes familie fantes både i Norge og Roma, de hadde i sin tid en stor tørrfiskeksport til Italia. Hennes mor Olga Ameln Mowinckel (1899 – 1976) vokste opp i Venezia.
– Olgese og søsteren Inni ble oppdratt på veneziansk dialekt – i Bergen, helt til de nektet! Vennindene syntes jo det var en smule underlig, forteller biskopen humrende.
Hun giftet seg med en italiensk journalist, som var av syd-tirolsk bakgrunn. De bodde perioder i Milano og Genova før de flyttet til Roma. De holdt hus i vakre omgivelsen, på en gård som var bygget om til boliger. I den store hagen dyrket Olgese tre sitrontrær, som hun var meget stolt av.
– De bodde visstnok i vognskjulet, selv om huset slett ikke bar preg av det lenger, minnes biskop Bernt.
Biskop Gran var i slekt med henne, og hun huset ham veldig ofte. Til tross for sine helsemessige problemer, hadde hun en energi av en annen verden. Hun klarte å holde sitt hus i orden, og serverte deilig mat, og skrev sågar et par kokebøker om det italienske kjøkken.
– Hun var alltid mye mer opptatt av sine gjester enn sine egne behov, forteller biskopen.
Olgese organiserte restaureringen av alteret i forbindelse med jubileet og vigslingen i 1980. Og endte med å betale det meste selv.
– Hun sørget for blomster; hun forhandlet med de til tider vanskelige lombardene; hun var heller ikke katolikk, ikke desto mindre gikk hun i messe i Bergen og hver søndag i Roma.
Men det med katolikk fikk hun aldri til, vedgår biskopen, som legger til at selv om hun holdt fast ved medlemskapet i Den norske kirke, var hun radikal nok på andre punkter!
Hun gikk alltid til messe i Santa Maria in Trastevere, og der kjente hun alle prestene og kunne på forhånd fortelle hvem som ble biskop.
– Det var jeg som begravet sammen med Øivind Norderval. Et katolsk ritual for en standhaftig protestant.
Før Mowinckel Ringler døde gav hun penger til St. Olavsalteret: Hun ønsket at det skulle bli tatt vare på også i fremtiden. Det ønsket har biskopen søkt å oppfylle: Den generøse kapital ble utgangspunktet for Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma, som hvert år arrangerer de økumeniske Olavsfestdagene i Roma med festmesse ved alteret 16. oktober, Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp. Biskop Bernt innstiftet selv dagen. I tillegg til festmessen i oktober, holdes det messe ved alteret første søndag i advent og 17. mai.
MEKTIG: Det praktfulle Olavsalteret i bakgrunnen for den økumeniske festmessen 16. oktober 2022. I 1892 ga pave Leo XIII den norske misjon, som det het den gang, et privilegert alter i en av de flotteste av alle Romas gudshus – den mektige barokkirken S. Carlo al Corso. Den ligger dominerende ved byens hovedgate, il Corso, og har røtter tilbake til 1400-tallet. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
OLAVS HJELPER: Lilli Stenius har i 25 år sørget for St. Olavsalteret i Roma.
Hun tilbragte sine første barneår i Vatikanet. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Østerlandsk hjelp
Etter sakristanen Olgeses død er det den finske kunstner og katolikk Lilli Stenius, som har vært Olavsalterets våpendrager med sete i Roma. Hun er forent med norsk-romersk tradisjon ved sitt giftermål med prof. emeritus (Johann) Rasmus Brandt, tid. direktør ved Det norske institutt i Roma. Hennes relasjon til Kirken er helt spesiell: Hun tilbrakte sine første leveår i Vatikanet, og mens andre verdenskrig raste i Europa, lekte hun i pavens fontener. Hennes yngste bror er født i pavestaten.
– Alter-oppdraget fikk Lilli av Olgese; hun føyer seg naturlig inn i rekken av sterke kvinner. Selv om hun ikke er norsk, påtok hun seg dette med stor glede; jeg merker at Lilli lyttes til når hun samtaler med kirkens prester og andre. Hun har autoritet – kanskje er det en snev av vatikansk aksent som gjør nytten, spør biskopen spøkefullt.
Alteret har vært under meget kompetent administrasjon i Lillis tid.
– Hun sørger for norsk prest til messer, pene blomster på alteret, og hun er en effektiv kontaktperson og organisator. Og er det fortsatt, heldigvis, presiserer biskop Bernt.
Hun har mye til felles med Olgese, synes bispedømmets høyeste prelat: Lilli er gjestfri, hun er dyktig til å holde gode samtaler gående og har gjort inntrykk på mange teologer og prester iløpet av årenes løp.
– Hun har en skarp sans for humor, men aldri ondskapsfull, triviell eller platt, bedyrer han.
Stenius (f. 1942) er en anerkjent kunstner i flere medier – skulptur, grafikk og triptyker. Hun studerte kunst, design og kunsthistorie ved Konstindustriella Läroverket i Helsingfors, Helsingfors Universitet samt kunstakademiene i Firenze, Milano og Roma. Samspillet og dialogen mellom det essensielle og det lyriske er et gjennomgående trekk i kunsten hennes. Hun virker fortsatt i sitt atelier i den italienske hovedstaden.
– Jeg frykter at Cis Rieber-Mohn hadde rett i sin angst: Lombardene synes det er merkelig – og en smule besværlig – at vi skal ha et norsk alter i deres kirke, forteller biskop Bernt.
– Vi har mye å takke Olavs tre sterke kvinner – Cis, Olgese og Lilli – for: De har sørget for at det er praktisk mulig å feire messer der og at alteret tar seg ut med verdighet. Det er viktig både for de troende som ærer Olav der og for lombardene: De ser at vi bryr oss, sier biskop Bernt.
De tre sakristaners daglige omsorg for alteret, de regelmessige i messene og den store oppslutning om festmessen i oktober er vesentlige grunner til at St. Olavsalteret fortsatt er et nasjonalmonument i Kirkens hovedstad.
– Slik håper jeg at det forblir i fremtiden. Alteret plasserer Olav midt i Kirkens sentrum, sier biskop Bernt.
LES MER
- Om Lilli Stenius
- Om St. Olavsalteret i Roma
- Olavsalteret i Roma: Kongen står i Guds vindpust
- Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp
- Biskop John Willem Gran, O.C.S.O.: Hellig-Olavskapellet i Roma