Biskop Bernts preken under diakonvielsen av Sigurd Hareide lørdag 24. juni

Publisert 26. juni 2023 | Oppdatert 26. juni 2023

DIAKONVIET: Sigurd Hareide ble lørdag 24. juni 2023 viet til diakon i St. Olav domkirke, Oslo, av biskop Bernt Eidsvig. Hareide skal gjøre tjeneste i St. Olav menighet, Tønsberg. Se flere bilder her. Foto: Mats Tande

Kjære troende,
kjære Sigurd,

det første inntrykk vi får av et menneske, blir gjerne sittende. Mitt første inntrykk av deg kom bare noen dager etter at jeg var utnevnt til biskop av Oslo. Du arbeidet i Informasjonstjenesten og tilrettela en del av det som skulle tjene til presentasjon av min person. Og du var saklig, høflig og unektelig i besittelse av en gammeldags akademikers stille humor. Du arbeidet raskt og presist. Jeg gledet meg derfor da du et par år senere meldte deg til diakontjeneste i bispedømmet. Din formasjon skulle ta lang tid. Men så er vi altså her i dag, og gleden er stor.

De som har hatt ansvaret for din formasjon, sier alle at du er verdig til å motta ordinasjonens sakrament. Men de ansvarliges votum må ikke bare være positivt, det må uttales med overbevisning før jeg får den indre frihet til å ordinere. Du må imidlertid ikke bare ha det troende folks støtte. Du er en gift mann, og jeg har over lengre tid sett at Tonje, din kone, ikke bare gir sitt samtykke til at du mottar sakramentet, men hun ser det som et absolutt gode for Kirken og for deg og derfor for din familie, i denne rekkefølge, og hun får tilslutning fra deres barn.

Din formasjon har egentlig pågått fra din tidligste ungdom av. Du vokste opp i Den norske kirke, holdt alltid fast ved din tro, og bestemte deg for det teologiske embedsstudium. Som teolog og historiker er du lærd; men utviklingen i Den norske kirke gjorde deg efterhvert noe urolig. Du gikk inn i en prosess, som man ynder å si på moderne norsk, og kom ut av den som katolikk. Ordet prosess tilsier ikke brudd. I kjemien betyr det omdannelse; juridisk at sannheten kommer frem. Den moderne betydning av ordet tilsier at man bearbeider noe komplisert og kommer ut av det forandret eller forsterket i det som var. Du kom ut både forsterket og fornyet. Dette var din prosess da du ble katolikk, først i Den nordisk-katolsk kirke, og så i Den universelle.

Da du konverterte, tok du på deg flere oppdrag i din menighet og ble kirkelig assistent, jeg hadde nær sagt med stjerne. Og i det meste av det som skjer i menigheten, har du tatt del. Dette viser ditt diakonale sinnelag.

«Diakonene ble sosialarbeidere og administratorer, for å bruke moderne betegnelser. De fikk også et særlig ansvar for bispedømmenes forvaltning, og ble hyppig biskopens nærmeste medarbeidere.»

Diakonembedets tilblivelse er bedre belagt i Det nye testamente enn prestens og biskopens. Det oppstod i en nødssituasjon, og diakonene ble satt til å løse en av de første kriser i Kirkens historie. Men, i århundrenes løp ble diakonembedets selvstendighet svekket, og med få unntagelser var tjenesten av kort varighet. Derfor så Det annet vatikankonsil et behov for å gjenopprette diakonatet som et embede i sin egen rett, ikke bare som et skritt på veien mot prestevielsen. Jeg tror også vi kan si at den prest som ikke begriper hva diakonatet innebærer, har en utilstrekkelig forståelse av sin oppgave som prest. For hverken presten eller biskopen har lagt diakonen av. En synlig påminnelse om dette er det liturgiske plagg dalmatika – som du snart skal ikles – som biskopen bærer under sin messehagel.

Diakonene har fra Kirkens tidligste tid hatt et særlig ansvar for de svake, syke og fattige. Diakonene ble sosialarbeidere og administratorer, for å bruke moderne betegnelser. De fikk også et særlig ansvar for bispedømmenes forvaltning, og ble hyppig biskopens nærmeste medarbeidere. De fleste av disse var i middelalderen prester. I lange tider før siste konsil viet man bare unntagelsesvis permanente diakoner i den latinske ritus. De få som fantes, hadde derimot særskilt betrodde oppgaver, som f.eks. Leo XIIIs statssekretær, kardinal Luigi Galimberti (1896).

I dag vil jeg særlig fremholde diakonen Filip og det åttende kapitel av Apostlenes gjerninger. Der er to setninger som er viktigere enn de andre (1): Og Ånden sa til Filip: Gå bort til denne vogn og hold deg nær ved den! Ånden taler til Filip, og Filip hadde innstilt sin oppmerksomhet på hva Gud ville si ham. Ånden vil få enhver i tale som vil gjøre Kristi gjerning. Viljen til å høre er ikke sikret i diakonvielsens sakrament eller noe annet sakrament, for den saks skyld. Også her må vi samarbeide med nåden. Den gode vilje er imidlertid forutsetningen for at diakonen virkelig kan gjøre Guds gjerning. Hvis vi skulle belage oss på å handle ut ifra egen dømmekraft og inspirasjon, kan vi utgjøre en fare for dem vi er satt til å hjelpe.

(2): Filips spørsmål til etiopieren: Skjønner du hva du leser? Her forutsetter han at den søkende har et viktig spørsmål, men han lar etiopieren selv uttrykke det. Han overtar ikke hans inspirerte søken efter Gud; han tilbyr seg å ledsage den. Igjen, ved etiopierens åndelige gjennombrudd, holder Filip fast ved at det er den søkende som skal beholde initiativet. Filip sier ikke at etiopieren skal døpes; han gjør det mulig for ham å spørre – og han legger ikke hindringer i veien for dette. Så bekjenner dåpskandidaten sin tro, og Filip døper ham. Filip har fullført sin oppgave, men fortsetter å forkynne evangeliet – og døpe.

Utover dette vet vi ikke meget, men du kan neppe få en mer kortfattet og effektiv instruks for ditt oppdrag som diakon. Lytt til Den hellige ånd; hør hva folk sier til deg; hjelp dem; legg ikke hinder i deres vei.

Vi ber for deg idag og for den kirke du skal tjene, at du blir til velsignelse. Måtte Filip, Stefanus, Laurentius, Frans av Assisi og alle hellige diakoner følge deg med sin forbønn.

+Bernt Eidsvig