Etter å være steget opp til himmelen kan Jesus «fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem» (Hebr 7,25).
Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro
Vatican News
Evangelieteksten søndag 21. mai, syvende søndag i påsketiden og Verdensdagen for sosial kommunikasjon. I Italia feires dessuten Kristi himmelfart denne dagen.
De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Matt 28,16–20 fra Bibel 2011
Her følger det pave Frans sa før regina-caeli-bønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
I Italia og i mange andre land feires i dag Kristi himmelfart. Det er en velkjent fest for oss, men den kan vekke noen spørsmål – minst to. Det første spørsmålet: Hvorfor feire Jesu avreise fra jorden? Tilsynelatende er hans avskjed en trist stund, ikke akkurat noe å fryde seg over! Hvorfor feire en avreise? Det er det første spørsmålet. Det andre spørsmålet er: Hva gjør Jesus nå i himmelen? Første spørsmål: Hvorfor feire? Andre spørsmål: Hva gjør Jesus i himmelen?
Hvorfor feirer vi Kristi himmelfart?
Hvorfor vi feirer. For med himmelfarten skjedde noe nytt og meget vakkert: Jesus brakte vår menneskelighet, vårt kjød, til himmelen – for første gang! – han brakte den altså foran Gud. Den menneskelighet, som han hadde fått på jorden, forble ikke her. Den oppstandne Jesus var ikke en ånd, nei. Han hadde sin menneskekropp, kjøtt, bein og allting, og der, [i himmelen], vil han være for alltid. Fra Kristi himmelfartsdag av er Gud selv så å si «forandret»: Fra da av er han ikke lenger bare ånd, men av kjærlighet til oss bærer han i seg vårt eget kjød, vår menneskelighet! Det er altså klart hvilket sted det er som venter oss, vårt bestemmelsessted er der. En gammel far i troen skrev: «Strålende nytt! Han som for vår skyld ble menneske […] for å gjøre oss til sine søsken, trer frem som menneske foran Faderen, for å ta med seg alle dem som er forbundet med ham» (den hellige Gregor av Nyssa, Tale om Kristi oppstandelse, 1). I dag feirer vi «erobringen av himmelen»: Jesus vender tilbake til Faderen, men med vår menneskelighet. Og slik tilhører himmelen oss allerede nå lite grann. Jesus har åpnet døren, og hans kropp er der.
Hva gjør Jesus i himmelen?
Det andre spørsmålet: Hva gjør Jesus i himmelen? For vår skyld står han foran Faderen, han viser ham stadig vår menneskelighet, han viser sine sår. Jeg liker å tenke at Jesus står foran Faderen og ber slik [paven vendte sine håndflater opp] og viser ham sine sår: «Dette er det jeg led for menneskene, gjør noe!» Han viser ham hva vår forløsning kostet, og Faderen er rørt. Dette er noe jeg gjerne tenker på. Slik ber Jesus. Han lot oss ikke bli igjen alene. Før han steg opp til himmelen, sa han jo, slik dagens evangelium forteller: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Han er alltid med oss, han ser på oss, «han lever alltid og går i forbønn» for oss (Hebr 7,25). For å vise Faderen sine sår, for oss. Kort sagt går Jesus i forbønn; han er på det beste «stedet», foran sin og vår Far, for å gå i forbønn for oss.
Forbønn
Forbønn er helt grunnleggende. Å leve i slik tro er til hjelp også for oss: Det hjelper oss ikke å miste håpet, ikke å miste motet. Foran Faderen er det noen som viser ham sine sår og går i forbønn. Må Himmelens dronning hjelpe oss å gå i forbønn med bønnens kraft.