Lars Roar Langslets fastebetraktning: Nå er snart påsken her
Bilde
Publisert 31. mars 2023
|
Oppdatert 31. mars 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
«Dette er byen over alle byer i selve troens landskap, og den som vil reise dit, må dra opp.»
Bilde
HELLIG HØYDE:Tempelhøyden, som opprinnelig ble kalt Sion-berget, regnes som et hellig sted i både jødedommen, kristendommen og islam. I jødisk tradisjon regnes denne høyden som Moriaberget, der Abraham skulle ofre sin sønn Isak. «'Rundt omkring Jerusalem er det fjell', står det i Salmenes bok. Men øverst kneiser Sions berg, 'som ikke rokkes, men står evindelig'», skriver Lars Roar Langslet (1936 – 2016) i denne påskebetraktningen.Foto: NTB / Reuters, Baz Ratner
«Jødenes påske var nær, og Jesus dro opp til Jerusalem». Slik begynner evangelisten Johannes sin beretning om da Jesus renset tempelet for pengevekslere og selgere.
Tekst: Lars Roar Langslet
Evangelietekst:
Det gamle og det nye tempelet
Det var nå like før jødenes påskefest, og Jesus dro opp til Jerusalem.På tempelplassen fant han dem som solgte okser, sauer og duer, og pengevekslerne som satt der.Da laget han seg en svepe av tau og drev dem alle ut av helligdommen, og sauene og oksene deres med dem. Han strødde pengevekslernes mynter utover og veltet bordene deres,og til dem som solgte duer, sa han: «Få dette bort! Gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!»Disiplene hans husket at det står skrevet: Brennende iver for ditt hus skal fortære meg.
Noen av oss har egne minner fra reisen opp til Jerusalem, og vet at slik er det – bratt oppover, fra de gråhvite breddene ved Dødehavet, opp gjennom ørken og fjell. Og plutselig lyser byen frem øverst mot himmelen, med fjerne murer og kupler og spir i rødskjæret fra kveldssolen. Sånn har noen av oss sett Jerusalem, og vi kommer aldri til å glemme det. Uvirkelig og fremmedartet – men allikevel kjent. Dette er byen over alle byer i selve troens landskap, og den som vil reise dit, må dra opp. «Rundt omkring Jerusalem er det fjell», står det i Salmenes bok. Men øverst kneiser Sions berg, «som ikke rokkes, men står evindelig».
Fastetiden er en slik reise i troens verden – opp til Jerusalem. Vi følger den samme veien som Jesus måtte gå, opp til stedet der det skjedde. Vi bryter opp fra vårt eget Dødehavs-landskap, bryter opp fra ørkenen i vårt eget liv, og følger den bratte veien oppover – opp til den hellige stad der han venter oss.
Vi møter Jesus i sin fars hus, i templet. Det er såvisst ikke den snille og harmløse Jesus som så mange Jesu-liv-skildringer vil ha oss til å tro på. Det er den myndige Kristus, arvingen som krever sin rett i eget hus, Herren som jager pengevekslere og duekremmere på dør, Kongen som allerede har skyggen av tornekronen over sin panne. Hadde dette vært et vanlig menneske, slik mange vil ha oss til å tro at Jesus var, ville hans oppførsel vært utålelig arrogant, og mer enn det: en brutal og forargerlig ordensforstyrrelse, som straks burde brakt politiet på pletten. Han bruker svepe, han velter bordene og strør andres penger utover gulvet. Men i den myndighet som Jesus her utøver og dermed avdekker, er han ikke en av oss. Han er Messias, Herren, Kongen – den som er gitt all makt over himmel og jord. Han renser templet, det hellige sted, for all den uverdighet som mennesker har brakt inn i det. Han gjør alteret rede for det offer han selv skal bære frem.
I fastetiden har denne beretningen om den refsende Kristus også en annen mening. Også vi skal jage pengevekslerne og duekremmerne på dør fra det stedet hvor de har funnet et så lønnsomt marked – nemlig vårt eget sinn. Jesus vil at også vårt indre skal være et hellig sted. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd er i dere? spør Paulus i 1. Kor. «Og ødelegger noen Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er – dere selv».
Bilde
VÅR RENSELSE:«Også vi skal jage pengevekslerne og duekremmerne på dør fra det stedet hvor de har funnet et så lønnsomt marked – nemlig vårt eget sinn», skriver Langslet. Illustrasjon: «Jesus renser tempelet» (1655) maleri av Bernardino Mei (1612–1676)
Fastetiden pålegger oss å rense opp i vårt eget tempel. Det er ikke lett. Det er ikke bare dette at kjærligheten til våre indre pengevekslere og duekremmere sitter så dypt i oss, men det er rutinen, ugiddeligheten, den slappe tilfredsheten med at i grunnen er vi så bra som vi er, og iallfall bedre enn de fleste andre. Fastetiden skulle rive oss ut av slappheten, vi skulle høre Jesu myndige stemme: «Få dette vekk fra min Fars hus!» Men hører vi da at det er oss han snakker så hardt til? Er det ikke lettest å tro at det må være andre han sikter til?
De jødene som var i templet da han ryddet opp, kunne ikke komme seg så lett unna utfordringen. Det står ingenting om hvordan de reagerte, men det er ikke vanskelig å tenke seg hvor rasende de må ha vært. Og allikevel – de var jo ikke ukjent med refsende profeter, og som gode skriftlærde ber de ham for sikkerhets skyld om legitimasjon, om et tegn som viser om han virkelig har rett til å begå en så uhørt handling. Her er det at Jesus gir det gåtefulle svar som tilhørerne ikke skjønte et fnugg av, og som de vel tok som det endelige bevis på at mannen var gal: «Riv ned dette templet, og på tre dager skal jeg reise det opp igjen.»Men Johannes tolker det for oss, og ingen kristen vil være i tvil om den meningen: Det tempel som skal rives ned og som Jesus vil reise opp igjen etter tre dager, det er han selv. Det er hans egen lidelse, død og oppstandelse som han varsler.
Slik knytter Jesus selv trådene sammen, så meningen klarner for oss som mønsteret i en vev: Renselsen av templet, hvor han selv trer frem som den myndige Messias – og renselsen av vårt indre tempel, som han vil vi skal gjøre rede – begge deler peker på sin måte frem mot påskemysteriet, mot korset og oppstandelsen.
Paulus bruker et annet bilde om denne renselsen. Han bruker det hjemlige bildet om gjær og brødbakst, men det er den samme meningen han pålegger oss: «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhets og sannhets usyrede brød.»
Herre, vi ville gjerne følge deg opp til Jerusalem. Men veien er bratt, og det er mangt som binder oss underveis. Hjelp oss å rense vårt eget tempel. Hjelp oss å møte den store høytid vi nå forbereder oss til, påsken, i renhet og sannhet.
Evangelietekst
Moralske utglidninger i menigheten
Rett ut sagt: En hører om hor blant dere, og det i en form som ikke engang hedningene tåler, nemlig at en mann lever med sin fars hustru.Og dere er stolte! Dere burde ha kjent sorg og fått bort den som har gjort dette. Jeg er ikke hos dere nå, men i ånden er jeg nær, og min dom over den skyldige har jeg alt felt, som om jeg selv var til stede: Dere skal samles i Herren Jesu navn, og jeg skal være til stede i ånden, og vår Herre Jesu kraft er med oss. Da skal dette menneske overgis til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan bli frelst på Herrens dag. Dere har sannelig ikke noe å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig syrer hele deigen?Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus.Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhets og sannhets usyrede brød. Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke de som er innenfor dere skal dømme?De som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!
Lars Roar Langslet (1936 – 2016) var idéhistoriker, forfatter og politiker. Han konverterte i 1963, var stortingsrepresentant 1969 – 1989, avbrutt av fem år som kulturminister 1981 – 86. Denne teksten ble nylig funnet blant hans etterlatte papirerog gjengiret håndskrevet manustil en andakt han holdt for en gruppe kristne stortingsrepresentanter i 1987.
