Den tyske synodale vei: Tre katolikker i Norge om Den synodale vei i Tyskland
Bilde
Publisert 28. mars 2023
|
Oppdatert 28. mars 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Sr. Anne Bente Hadland: – Jeg tror dessverre ikke at disse nye taktene fra Den synodale vei vil gi Kirken i Tyskland en ny giv.
Bilde
DEMONSTRASJONER:Den synodale vei har vakt et stort engasjement blant troende i Tyskland. Her er både demonstranter og mot-demonstranter utenfor den femte synodeforsamlingens lokaler i Frankfurt 9. mars 2023. Foto: NTB / Reuters, Heiko Becke
Kirken i Tyskland har vandret på Den synodale vei i fire år. Håpet var å komme videre etter store overgrepsskandaler, men har de kommet riktig av sted? – I Mark 2,11 vender Jesus seg til den lamme, og sier: «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Den tyske kirken har ikke kastet båren, de har fortsatt sine problemer, men de er ikke bundet av dem lenger. De har tatt båren i hånden, sier p. Gunther Josef Jäger, sogneprest i St. Sunniva menighet, Harstad
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Etter flere avsløringer om seksuelle overgrep, var de tyske biskopene under stort offentlig press våren 2019. De bestemte seg spontant for en «bindende synodal vei» på vårmøtet i Lingen. I motsetning til i 2011, da biskopene samlet seg om en såkalt «dialogprosess», ba de denne gang Sentralkomiteen for tyske katolikker, en fellesorganisasjon for legfolk, om å bli med som likeverdig partner.
Slik har de arbeidet
Den synodale vei i Tysklands øverste organ har vært Synodeforsamlingen, som også har fattet alle beslutninger. To tredjedels flertall har vært nødvendig, både i forsamlingen som sådan og blant biskopene. Synodepresidiet forbereder og følger opp synodeforsamlingene, mens fire synodale fora er blitt opprettet for å arbeide med innholdet i Den synodale vei.
Den tyske synodale vei ble offisielt åpnet 1. desember 2019, og det første plenumsmøtet ble holdt i Frankfurt i slutten av januar 2020. Tilsammen har Synodeforsamlingen møttes fem ganger: 1. desember 2019; 4. – 5. februar 2021; 3. – 5. februar 2022; 8. – 10. september 2022 og 9. – 11. mars 2023. De har diskutert temaene «Makt og maktfordeling», «Prestetilværelsen idag», «Kvinner i tjenester og embeter i Kirken» samt «Å leve i vellykkede parforhold».
Bispesynode høsten 2023
Den universelle Kirkens bispesynode var opprinnelig planlagt til oktober 2022, men ble utsatt til oktober 2023 på grunn av korona. Siden er den blitt utvidet med en ekstra samling i Roma i oktober 2024.
I anledning 50-årsmarkeringen av opprettelsen av bispesynoden, sa pave Frans blant annet følgende om synode og synodalitet: «Alt det som Herren ber oss om, kan sies allerede å være innbefattet i ordet ‘synode’. Samvandring – legfolk, prester, biskopen av Roma – er et begrep som lett lar seg uttrykke i ord, men ikke så lett lar seg sette ut i praksis».
Etter at Den katolske Kirke i Tyskland har trådt Den synodale vei i fire år, har paven sine ord i behold: Veien har vært vanskelig, men de har – tross alt – fortsatt å gå den sammen.
Reaksjonene på prosess og vedtak har vært mange – og til dels sterke: Noen begeistret, andre forferdet.
RESPEKT:Sigrid Grabmeier og Christian Weisner ber i The Tablet om at Vatikanet respekterer Den tyske kirkes valg og prosesser.
Kritikk og forsvar av prosessen
Bilde
I The Tablet skriver Sigrid Grabmeier og Christian Weisner: «Det er sant at Den tyske synodale vei ikke kan og ikke ønsker å gi bindende instruksjoner til Den universelle kirke. Den kan imidlertid forvente at dens teologiske og menneskerettslige betraktninger og forslag ikke vil bli avvist med rent autoritære argumenter. Tekstene som er utviklet så langt, viser at det haster med vidtrekkende reformer i Kirkens lære og struktur. Vatikanet bør derfor ikke devaluere dem, men se på dem som en viktig tjeneste utført for Kirken. Avklaringen av fortsatt åpne spørsmål, bør skje i en broderlig ånd. Det vil være en lakmustest for synodalitet og kollegialitet.» Andre stiller seg avvisende til prosess, resultat, eller begge deler:
«Vet vi bedre enn Gud hva som skaper menneskelig vekst, menneskelig lykke og til syvende og sist salighet? Tyske katolske teologer, som sjelden er kjent for sin tilbakeholdenhet, har i flere tiår antydet at svaret er ja. Dette svaret, som helt sikkert er apostasi (frafall fra troen), er nå blitt bekreftet av et stort flertall av de tyske biskopene», skriver George Weigel i The Wall Street Journal.
Pave Frans har også formanet Den katolske Kirke i Tyskland til varsomhet:
– Det er fare for at noe veldig, veldig ideologisk siver inn [i Den synodale vei i Tyskland]. Når ideologi blir involvert i kirkelige prosesser, går Den Hellige Ånd hjem, fordi ideologi overvinner Den Hellige Ånd, sa han i et intervju med Associated Press i januar 2023. Prosessen er også blitt kritisert av biskoper blant annet i de nordiske land og Polen.
– Vi i Tyskland leter etter en måte vi i sannhet kan drøfte og beslutte sammen på uten å overstyre de kirkerettslige reguleringene som påvirker biskopens autoritet, sier biskop Georg Bätzing, president i Den tyske bispekonferanse, som forsvarer deres valg slik i The Pillar:
– Vi hører at kvinner forventer mer deltagelse og engasjement – og at dette er et anliggende for hele Kirken. Vi hører at de troende ønsker å ha en stemme når deres saker drøftes og avgjøres. Vi hører at det søkes etter nye måter å forme presteembetet på. Vi hører at styrking av økumenikken er en hjertesak for hele Den katolske kirke. Vi hører at Kirken skal være åpen for mennesker med en livsstil som ikke samsvarer med katekismens normer, inkludert LHBT-personer.
To prester og en søster svarer på tre spørsmål
IKKE SKREMT:– Offentligheten krevde at Kirken ikke bare endret seg, men forbedret seg. Grunnleggende. Det lot Kirken i Tyskland seg hverken lamme eller skremme av – og det er jeg glad for, sier p. Gunther. Her sammen med Mimmi (15 år). Foto: privat
Pater Gunther Josef Jäger, sogneprest i St. Sunniva menighet, Harstad
Bilde
Pater Gunther er født og oppvokst i Deggendorf i bispedømmet Regensburg, Tyskland. Han har virket som prest både i Norge og sitt fødeland.
1. Den synodale vei i Tyskland kulminerte helgen 11. – 12. mars da den siste av fem synodeforsamlinger ble avholdt. Veien har vært humpete og vakt internasjonal oppmerksomhet, men Den katolske kirke i Tyskland har fortsatt sin vandring. Hva tenker du om måten tyskerne har gjennomført Den synodale vei på?
– For det første: Jeg er ikke i Tyskland, og jeg har ikke vært med i Den synodale vei – jeg har bare hørt 1000 forskjellige synspunkter om den. Jeg hverken kan eller vil bedømme måten de har gjennomført den på. Derimot kan jeg si: De ikke har latt seg lamme av den vanskelige situasjonen de befant seg i rundt 2019.
Da kom det flere avsløringer om seksuelle overgrep begått av geistlige, og den påfølgende kritikken var hard. Offentligheten krevde at Kirken ikke bare endret seg, men forbedret seg. Grunnleggende.
Det lot Kirken i Tyskland seg hverken lamme eller skremme av – og det er jeg glad for. De tok istedenfor initiativ: «Slik kan det ikke fortsette – vi må finne en annen vei!»
Det som jeg også vil trekke frem som positivt, er: Selv om de har forskjellige meninger, så har tyske katolikker – legfolk som geistlige – kommet sammen og pratet med hverandre, ansikt til ansikt. Alle aktive biskoper har deltatt, legfolk fra alle bispedømmer har også møtt – det er gledelig. Noen synodale legfolk og biskoper er blitt skiftet ut underveis, det er naturlig, men at så å si alle har holdt ut med hverandre, ja, det er et mirakel i seg selv.
Her har Den hellige ånd virket: Ingen har trukket seg underveis, de har fortsatt samtalen.
I Mark 2,11 vender Jesus seg til den lamme, og sier: «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Den tyske kirken har ikke kastet båren, de har fortsatt sine problemer, men de er ikke bundet av dem lenger. De har tatt båren i hånden: Problemene er ikke borte, men de har selv tatt grep.
2. De har fattet en rekke vedtak om alt fra kvinners deltagelse, tiltak mot overgrep, velsignelse av likekjønnede parforhold og av dem som ikke kan gifte seg i Kirken. Hva vil du trekke frem som det viktigste signalet fra tyskernes synodale forsamlinger?
– Det viktigste signalet er: Kirken lar seg ikke lamme av problemene den står midt oppi, men gjør noe. Vanskeligheter og meningsforskjeller feies ikke lenger under teppet; de tas opp i all åpenhet i et velment forsøk på å finne en bedre vei fremover.
3. På hvilken måte tror du den friske tyske debatt og de tildels kontroversielle vedtakene vil påvirke verdenskirken?
– For det første: Debatten, sakene som er blitt diskutert, er relevant ikke bare for Kirken i Tyskland og tyske troende. Den er relevant også for resten av verdenskirken, mener jeg: Folk har sett at det er lov og mulig å ta opp kontroversielle og vanskelige spørsmål åpent. Jeg tror at mange – om ikke alle – av disse spørsmålene kan komme opp senere, andre steder i verden. Ikke akkurat nå, men om 10 år eller 15 år – når tiden er moden.
«Unity, but not uniformity» er et godt motto for slike prosesser: «Enhet, men ikke likhet». Det må Den katolske kirke lære seg, dvs. vi har det allerede, men vi må være oppmerksom på det og innover oss hva det betyr i praksis.
TIDSÅNDENS PREG: – Jeg tror dessverre ikke at disse nye taktene fra Den synodale vei vil gi Kirken i Tyskland en ny giv. Det er heller enda et forsøk på å la tidsånden styre Kirken, og ta inn i Kirkens tro og lære det samfunnet omkring oss for øyeblikket holder for sant, sier sr. Anne Bente. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Søster Anne Bente Hadland OP ved Katarinahjemmet
Bilde
Sr. Anne Bente er utdannet lærer med norsk, idéhistorie og tysk i fagkretsen. Hun har oversatt en rekke tekster og bøker fra tysk til norsk, blant annet pave emeritus Benedikts Jesus-biografi.
1. Den synodale vei i Tyskland kulminerte helgen 11. – 12. mars da den siste av fem synodeforsamlinger ble avholdt. Veien har vært humpete og vakt internasjonal oppmerksomhet, men Den katolske kirke i Tyskland har fortsatt sin vandring. Hva tenker du om måten tyskerne har gjennomført Den synodale vei på?
– For å forstå Den synodale vei er det viktig å begynne med bakgrunnen: Den oppsto jo i kjølvannet av opprullingen av de omfattende overgrepssakene og den tillitskrisen de medførte i den tyske kirken. For mange biskoper, teologer og kommentatorer er det derimot klart at den synodale vei har hatt lite fokus på å gjøre noe med overgrep og de vansker Kirken i Tyskland virkelig står overfor. Snarere mener jeg ovegrepssakene ble instrumentalisert og brukt for å fremme en liberal agenda i Kirken. Det er ingen seriøs løsning på overgrepsproblematikken. Pave Frans har kritisert den som elitistisk, den har vært lite representativ for det troende folk i Kirken i Tyskland. Og den har også lite med den synodale prosessen som pave Frans har tatt til orde for i Kirken. Jeg synes det er sterkt kritikkverdig at tyske biskoper så totalt har ignorert at de er del av en verdenskirke og også har ignorert henvendelsene fra Roma.
2. De har fattet en rekke vedtak om alt fra kvinners deltagelse, tiltak mot overgrep og velsignelse av likekjønnede parforhold. Hva vil du trekke frem som det viktigste signalet fra tyskernes synodale forsamlinger?
– Mitt inntrykk er at Den synodale vei har gjort lite med overgrep i Kirken, istedenfor har fokus vært på en kritikk av Kirken som hierarkisk størrelse og av embetet som definerende for Kirken. Selv om det ikke ble noe av, er det likevel talende at den synodale vei på et tidlig tidspunkt fremmet forslag om avskaffelse av presteembetet. Som ledende skikkelser i Vatikanet hele tiden har påpekt, så kan ingen lokalkirke fatte beslutninger som påvirker hele verdenskirken og som gjør endringer i Kirkens troslære. Jeg tror dessverre ikke at disse nye taktene fra Den synodale vei vil gi Kirken i Tyskland en ny giv. Det er heller enda et forsøk på å la tidsånden styre Kirken, og ta inn i Kirkens tro og lære det samfunnet omkring oss for øyeblikket holder for sant. Det har mange andre kirker prøvd på uten at det har ført til vekst. Som pave Frans sa til formannen i den tyske bispekonferansen: «Det finnes allerede en evangelisk kirke i Tyskland, vi trenger ikke en til.» Det store problemet i kirken i Tyskland så vel som i svært mange andre vestlige land, er sviktende katekese og frafall i troen. Det synes jeg man ser eksempler på her, og det er langt fra positivt.
3. På hvilken måte tror du den friske tyske debatt og de til dels kontroversielle vedtakene vil påvirke verdenskirken?
– Jeg har ingenting imot friske debatter, men jeg synes vel ikke det kjennetegner debattene ved Den synodale vei. De var snarere styrt, og deltagere trakk seg på grunn av manglende diskusjonskultur. I tillegg var det offentlig stemmegiving hvor de som stemte imot ble buet ut. Den synodale vei kunne med fordel ha tatt til seg opplegget for den synodale prosessen i Kirken for øvrig; som er ment å være en lyttende prosess med evangelisering som mål. Den tyske synodale veien har fordypet polariseringen og splittelsen i Kirken, også blant de tyske biskopene, og i forholdet mellom Den katolske kirke i Tyskland og verdenskirken. Det er dypt problematisk, og kan i verste fall føre til skisma. Jeg håper det unngås.
GJENSIDIG RESPEKT: – Vi må ha respekt for hva Kirken i Tyskland finner viktig og riktig å diskutere nå, så må selvsagt også tyske katolikker respektere at disse temaene – alle eller noen – for tiden ikke er relevant for Kirken i andre land, sier p. Andreas. Foto: Aleksandra Sramkowska
Pater Andreas Rupprecht, ungdomsprest for NUK, kapellan i St. Hallvard menighet og superior for maristene i Norge.
Bilde
Pater Andreas er født i Rheine, Tyskland. Han ble presteviet i Osnabrück av biskop Franz-Josef Bode og har virket som kapellan og sogneprest fødelandet.
1. Den synodale vei i Tyskland kulminerte helgen 11. – 12. mars da den siste av fem synodeforsamlinger ble avholdt. Veien har vært humpete og vakt internasjonal oppmerksomhet, men Den katolske kirke i Tyskland har fortsatt sin vandring. Hva tenker du om måten tyskerne har gjennomført Den synodale vei på?
– Selv om jeg ikke har fått med meg alle detaljene, så har jeg fulgt prosessens store trekk. Den tyske synodale vei har sitt utgangspunkt i overgrepsskandalen i Kirken. I Tyskland begynte den å komme frem i lyset fra 2010. At Kirkens struktur bidro til at dette kunne skje, og at vi må ta tak i dette, er vel hevet over tvil. Avdekningen av overgrep skjer i ulik fart verden over; da de kom for dagens lys i Tyskland, var det nødvendig å ta tak i dem og Kirken måtte finne en ny vei. I kjølvannet av overgrepsskandalene kom også flere andre brennende (og til dels relaterte) temaer på bordet.
Da Den synodale vei ble initiert av Roma, var prosessen i Tyskland allerede i gang – til dels med andre spørsmål oppe til samtale. I tillegg er Den katolske kirke i Tyskland fortsatt ganske stor, og det fører naturligvis med seg at vi finner mange forskjellige posisjoner og tradisjoner. Når man begynner på null og både må lage en agenda og en metode, så er det vel selvsagt at det ikke går helt knirkefritt. Dessverre har den internasjonale oppmerksomheten for det meste hatt fokus på de mest ytterliggående posisjoner på begge sider, som gjerne også er de mest høylydte. Men de aller fleste deltagere hadde nok som mål til å finne konsensus, både innad Den tyske kirken og i samsvar med Verdenskirken.
2. De har fattet en rekke vedtak om alt fra kvinners deltagelse, tiltak mot overgrep og velsignelse av likekjønnede parforhold. Hva vil du trekke frem som det viktigste signalet fra tyskernes synodale forsamlinger?
– Jeg tror det viktigste er at man har snakket sammen (både legfolk og biskoper) om det som brenner – og at man har satt et mål, som man ønsker å bevege seg mot, selv om veien frem på noen områder er ganske lang. Personlig deler jeg kanskje ikke alle posisjoner, men når jeg leser begrunnelsen, ser jeg en mulighet for at kirkelæren kan utfolde seg i den retningen. Det krever nok enda mer refleksjon, og også jeg trenger tid på å la min forståelse vokse. Det er også blitt veldig tydelig at Kirken i Tyskland ikke søker en splittelse, men vil gå videre i samråd med og som del av Verdenskirken, samtidig påpekes det at mangfoldet (som allerede finns i Verdenskirken) også kan bety at veien fører til ulike partikulære (spesielle) bestemmelser for ulike deler av verden.
3. På hvilken måte tror du den friske tyske debatt og de tildels kontroversielle vedtakene vil påvirke verdenskirken?
– Jeg håper at de mest aktuelle og brennbare temaene også diskuteres i andre land. Men alt bør skje til sin tid. Vi må ha respekt for hva Kirken i Tyskland finner viktig og riktig å diskutere nå, så må selvsagt også respektere at disse temaene – alle eller noen – for tiden ikke er relevant for Kirken i andre land. Samtidig vil jeg si at det er viktig at vi holder øynene åpne for hele Verdenskirken: Det kan finnes ganske andre problemstillinger derute, som vi ikke må glemme. Jeg tror at Den synodale vei som er igang nå, er et godt verktøy for det. Vi er den ene og samme Kirke over hele verden, men vi er ikke ensformig. Vi må lytte til hverandre og prøve å forstå hverandre. Og så langt har jeg i mitt liv opplevd mangfoldet i Kirken som mer berikende og fruktbart enn splittende. Det håper jeg vil fortsette.
