Benedikt: – Til alle i Kirken som var meg betrodd i min tjeneste: Forbli fast i deres tro!
HJEM I BØNN: Pave Benedikt og hans bror Georg Ratzinger ber i 2006 ved deres foreldres grav i den bayerske byen Pentling. I sitt åndelige testament takker Benedikt sine foreldre, sin bror og sin søster for deres kjærlighet. Foto: NTB / Reuters / KNA-Bild, Wolfgang Ratke
Joseph Ratzingers åndelige testament ble skrevet 29. august 2006, men ble først publisert etter hans død nyttårsaften 2022.
Når jeg i denne sene livstime skuer tilbake på hele min vandring, ser jeg først og fremst grunner til å være takknemlig. For det første vil jeg takk Gud, giveren av alle gode gaver, som har gitt meg liv og ledsaget meg gjennom perioder av forvirring, som har støttet meg hver gang jeg har begynt å gli og som alltid har latt mine øyne møte hans ansikts skinn. I ettertid ser og forstår jeg at selv de mørke og vanskelige delene av denne veien, ble lagt for min frelses skyld – og at det var nettopp var langs dem at han veiledet meg godt.
«Jeg vil takke Herren for mitt vakre hjemland ved foten av de bayerske alper, gjennom dem har jeg alltid sett Skaperens prakt skinne.»
Jeg takker mine foreldre, som ga meg livet i en vanskelig tid. Deres oppforende kjærlighet skapte et praktfullt hjem, som har lyst opp alle mine dager frem til i dag. Min fars klarsynte tro lærte oss barn å tro, og som rettesnor har den alltid stått stødig midt i alle mine vitenskapelige erkjennelser; min mors inderlige fromhet og store vennlighet er en arv, som jeg aldri kan takke nok for. Min søsters uselviske og kjærlige omsorg har hjulpet meg i flere tiår; min brors klarsynte dømmekraft, hans kraftfulle besluttsomhet og godlynte hjertelag har alltid banet vei for meg. Hadde det ikke vært for at de alltid har gått foran meg og sammen med meg, ville jeg ikke funnet den rette veien.
Fra mitt hjertes dyp takker jeg Gud for de mange venner, menn og kvinner, som Han alltid har plassert ved min side, for kolleger på alle stadier av reisen min, for lærerne og elevene Han har skjenket meg. Jeg overlater dem alle i takknemlighet til hans godhet. Jeg vil takke Herren for mitt vakre hjemland ved foten av de bayerske alper, gjennom dem har jeg alltid sett Skaperens prakt skinne. Jeg takker folket i mitt hjemland, fordi i dem har jeg alltid vært i stand til å oppleve troens skjønnhet. Jeg ber om at landet vårt skal forbli et land med tro – og jeg ber dere, gode, kjære landsmenn: Bli ikke avledet fra å tro. Til slutt takker jeg Gud for all skjønnhet jeg har opplevd på alle stadier av min reise, spesielt i Roma og i Italia, som er blitt mitt andre hjem.
Til alle dem jeg på noen måte har forulempet, ber jeg oppriktig om tilgivelse.
«Jeg har gjennom et langt liv vært vitne til hvordan naturvitenskapen endrer seg; jeg har sett hvordan tilsynelatende sikre argumenter mot å tro har falmet, og hvordan de har vist seg ikke å være vitenskap likevel, men kun filosofiske tolkninger utlagt som vitenskap.»
Det jeg tidligere sa til mine landsmenn, sier jeg nå til alle i Kirken som var meg betrodd i min tjeneste: Forbli fast i deres tro! La ikke noe avlede dere! Det ser ofte ut til at vitenskap – naturvitenskap på den ene siden og historisk forskning (særlig eksegese av Den hellige skrift) på den andre – kan fremskaffe udiskutable innsikter, som er i konflikt den katolske tros sannheter. Jeg har gjennom et langt liv vært vitne til hvordan naturvitenskapen endrer seg; jeg har sett hvordan tilsynelatende sikre argumenter mot å tro har falmet, og hvordan de har vist seg ikke å være vitenskap likevel, men kun filosofiske tolkninger utlagt som vitenskap. Akkurat som det er i dialog med naturvitenskapen, at troen har lært å forstå grensene for sine bekreftelser og dermed sin egen særegenhet. I seksti år har jeg nå fulgt teologiens vei, spesielt bibelvitenskapen, og jeg har sett tilsynelatende urokkelige teser kollapse med generasjonenes gang – de viste seg å være rene hypoteser: den liberale generasjonen (Harnack, Jülicher, etc.), den eksistensialistiske generasjonen (Bultmann, etc.), den marxistiske generasjonen. Jeg har sett, og ser, hvordan troens fornuft igjen og igjen vokser frem utav virvaret av hypoteser. Jesus Kristus er virkelig Veien, Sannheten og Livet – og Kirken, med alle sine mangler, er i sannhet hans kropp.
Til slutt ber jeg ydmykt: Be for meg, be om at Herren gir meg adgang til de evige boliger, til tross for alle mine synder og mangler. Min inderlige bønn, dag ut og dag inn, går til alle dem som er blitt meg betrodd i mitt jordiske virke.
Benedikt PP XVI
Roma, 29. august, 2006
Les artikkelen på Vatican News
Følg pontifikal rekviemmesse for pave Benedikt
Mandag 9. januar kl. 18.00 feirer biskop Bernt I. Eidsvig pontifikal rekviemmesse for pave Benedikt XVI emeritus i St. Olav domkirke, Oslo, Møt opp, eller følg messen direkte via katolsk.no.
Les også:
- Biskop Bernt Eidsvigs minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biskop Erik Vardens minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biskop Berislav Grgić' minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biografi: Benedikt XVI, pave nr 265
- Pave Benedikts siste ord