KOMMENTAR: Pave Johannes Paul I minner oss om essensen av evangeliet

Publisert 5. september 2022 | Oppdatert 5. september 2022

Søndag 4. september ble pave Johannes Paul I (1912 – 1978) saligkåret på Petersplassen

STØV: «Det er i disse ordene – ‘Jeg er støv’ – at vi kan oppdage det kristne livs store hemmelighet, et liv som Albino Luciani bar vitnesbyrd om gjennom alle sine dager», skriver Vatican News sjefredaktør Andrea Tornielli. Arkivfoto:NTB scanpix / AP, Arturo Mari

Saligkåringen av Johannes Paul I er en invitasjon til å gjenoppdage ydmykheten som kan hjelpe oss til å sette dydene tro, håp og nestekjærlighet håndfast ut i livet.

Kommentar: Andrea Tornielli, sjefredaktør
Vatican News

PAVE I 33 DAGER: Den tidligere kardinal Albino Luciani fikk en
svært kort pavegjerning. Bare 33 dager etter at han ble valgt i 1978,
døde den foreløpig siste italienske paven av hjerteinfarkt. Foto: Wikimedia

8. februar 1970 holdt Albino Luciani sin første preken som patriark av Venezia i Markuskirken (Basilica di San Marco). Da gjentok den kommende paven ordene han hadde uttalt elleve år tidligere til de troende i Vittorio Veneto, rett etter at han var blitt deres biskop: Herren foretrekker at visse ting blir ikke gravert i bronse eller i marmor, men heller skrevet i støv. Hvis skriften da blir stående, er det klart at fortjenesten bare tilhører Gud. Jeg er støv; den store bispeverdigheten og bispedømmet Vittorio Veneto er vidunderlige ting som Gud har funnet det verdig å skrive på meg; hvis det kommer litt godt ut av denne skriften, skyldes det Herrens nåde og barmhjertighet.

Det er i disse ordene – «Jeg er støv» – at vi kan oppdage det kristne livs store hemmelighet, et liv som Albino Luciani bar vitnesbyrd om gjennom alle sine dager.

Johannes Paul I var en sann kristen som ble pave 26. august 1978 og som nå, 44 år senere, vil bli saligkåret. Hans salighet er den enkle historien om en mann som stolte på Gud og betrodde seg til ham på hvert eneste trinn i livet. Betroelsen til Gud skjedde, fordi han var seg bevisst sin egen litenhet. «For uten meg kan dere ingen ting gjøre», sa Jesus til sine venner. «Vik bak meg, Satan!», sa han til Peter, etter at disippelen hadde bebreidet ham for å ha forutsagt hans lidenskap og død. Dette er to dyrebare erkjennelser, som Albino fulgte gjennom hele livet. Nåden ved å ta innover seg at en er en synder, med behov for alt; nåden ved ikke å stole på sin egen styrke, på sin egen dyktighet, på sine egne strategier, men på hjelp og tilstedeværelse fra En annen, gjorde det mulig for denne presten, biskopen og paven å tre frem som eksempel for en fredfull og tillitsfull Kirke: en Kirke som etterlever evangeliet i dagliglivet og ikke trenger fyrverkeri for å vise at det eksisterer; en Kirke som er i stand til å bringe nærhet, trøst og håp til alle, og begynner med de minste, de fattigste, de ekskluderte og dem som anses som annenrangs.

«Åndelighetens fremvekst måles ved å praktisere ydmykhet», sa Den hellige Frans av Sales (1567 – 1622), Lucianis favoritthelgen. Han var en meget dannet og skolert mann, men med evne til å snakke på en enkel og dagligdags måte. Han gjorde seg forstått av alle – det falt ham helt naturlig, det bare var sånn. Kirkens anerkjennelse av den venetianske kirkens sønn – så fremmed for å inneha hovedrollen, som aldri hadde strebet etter fremtredende stillinger og som, før han ble valgt nesten enstemmig i konklavet, mediterte over å reise som misjonær til Afrika idet han hadde nådd apostolisk pensjonsalder – kan tjene til tegn på håp for alle. For, som vise-postulator for saligkåringssaken Stefania Falasca gjentok, er det ikke paven eller hans pontifikat som skal saligkåres, men en kristen som holdt fast ved evangeliet med hele seg selv og anerkjente seg selv som «støv». En kristen som ved å be hver dag – «Herre, ta meg som jeg er og gjør meg slik du vil at jeg skal være», ble redskapet for den barmhjertige Guds vakre skrifter. De er mer relevant enn noen gang, for Kirken og for verden.