Dronning Elizabeth II (1926 — 2022):
DE LANGE LINJER: «15 statsministre rapporterte til henne som dronning. Den legendariske Winston Churchill var hennes første», skriver lektor Torbjørn Holt. Her møter dronning Elizabeth Margaret Thatcher i 2005. Storbritannias første kvinnelige statsminister var dronningens niende i rekken. Se faktaboks nederst i saken. Foto: NTB / Reuters, Kieran Doherty
Dronning Elizabeth II døde om ettermiddagen torsdag 8. september omgitt av noen av sine nærmeste på Balmoral Castle i Skottland, hennes kjæreste feriested.
Britenes statsoverhode var 96 år gammel, og hadde vært regjerende dronning i over 70 år, den lengste regjeringstid i britenes mer enn tusenårige kongelige historie. Den eneste konge gjennom verdenshistorien som har sittet lengre på tronen enn Elizabeth, var Frankrikes Ludvig XIV. Da hun ble dronning, var hun en ung kvinne i 20-årene. Da hun døde i går, var det bare rundt 150 000 av landets 67 millioner innbyggere som var eldre enn henne.
De lange linjene er en nøkkel til å forstå dronning Elizabeth og hennes rolle i og påvirkning av samfunnet. 15 statsministre rapporterte til henne som dronning. Den legendariske Winston Churchill var hennes første. Hennes siste embetsgjerning denne uken var å utnevne sin 15. statsminister, Liz Truss. I et konstitusjonelt monarki er statsoverhodets direkte makt meget begrenset. Hun stod likevel for en «soft power» gjennom sitt eksepsjonelt lange virke, stillferdig samlende uttalelser, utholdenhet, tjenestevillighet og dypt forankrede kristne kallsbevissthet.
«I tiden etter brexit, med krig i Europa, energikrise, dyrtid og voksende fattigdom står landet overfor store utfordringer. Kong Charles III har store sko å fylle.»
Hennes regjeringstid strakte seg fra etterkrigsårene hvor landet på tross av seieren i krigen, var sterkt svekket. Storbritannia reiste seg igjen, men tiden som verdensomspennende kolonimakt var over. En hjertesak for henne var det britiske samveldet, som består av 56 uavhengige stater. For dem var hun fortsatt var det samlende midtpunktet. Dronningen var ved sin død fortsatt statsoverhode for 15 uavhengige stater, blant dem Canada, Australia og New Zealand. Kong Charles III arver disse rollene. Storbritannia med sine fire nasjoner – England, Skottland, Wales og Nord-Irland – knaker i sammenføyningene nå, og dronningen var nok en av de viktigste sammenbindende faktorene. I tiden etter brexit, med krig i Europa, energikrise, dyrtid og voksende fattigdom står landet overfor store utfordringer. Kong Charles III har store sko å fylle.
FORTID OG FREMTID: Dronning Elizabeth og daværende kronprins Charles av Wales under åpningen av parlamentet i 2019. Charles er nå britenes kong Charles III. Foto: NTB / Reuters, Toby Melville
Jeg arbeidet som sjømannsprest i Storbritannia i 23 år, og hadde gleden av å møte dronningen ved et par anledninger. Første gang i 2005 var hun kledd i brodert silkekjole og tiara, og i en slik situasjon er det ikke så lett å oppdage mennesket bak monarken de minuttene vi snakket sammen. Det jeg fornemmet, var en varme, en verdighet og en trofasthet som gjennomlyste henne. Dronningens liv var næret og styrket av et dypt kristent kall. Det dreide seg ikke om berømmelse og celebritet, selv om hun trolig var verdens mest berømte kvinne. For henne dreide dronninggjerningen seg om tjeneste og et konstant stillferdig vitnesbyrd om hennes tro på Jesus Kristus. Hun underskrev et brev til folket i forbindelse med 70-årsjubileet som dronning dette året med «your servant Elizabeth».
«Dronningens stillferdige kristne vitnesbyrd i juletalene, som ble stadig klarere med årene, hadde nok dypere og bredere virkning enn mange prekener fra prester og biskoper.»
Dronningens paradoksale tittel «Defender of the Faith» er en rolle som i dag forstås som beskytterskap av Church of England. Tittelen ble i sin tid tildelt kong Henrik VIII fra paven på bakgrunn av kongens motstand mot den lutherske reformasjon. I vår mer økumeniske tid, har dronningen i stigende grad blitt oppfattet som en stillferdig støttespiller for all kristen tro, og den dype respekt som ble vist henne også fra katolsk hold, er et vitnesbyrd om det.
Ved dronning Elizabeth IIs død har kristendommen i Storbritannia mistet sin kanskje viktigste stemme. Dronningens stillferdige kristne vitnesbyrd i juletalene, som ble stadig klarere med årene, hadde nok dypere og bredere virkning enn mange prekener fra prester og biskoper. Hun døde i går etter å ha utført et langt og trofast livsverk, og vi ber nå om at hun må tas imot i sin Herres glede:
Eternal rest, grant to her O Lord, and let Perpetual light shine upon her. May she rest in peace.
May her soul, and the souls of all the faithful departed, through the mercy of God, rest in peace.
Amen
lektor og prestekandidat, Oslo katolske bispedømme
Se dronningens møter med pavene:
Fakta om dronning Elizabeth
- Elizabeth Alexandra Mary Windsor ble født 21. april 1926 i London.
- Fra 1947 gift med prins Philip, hertug av Edinburgh fram til hans død i april 2021. Fire barn: Prins Charles (født 1948), prinsesse Anne (1950), prins Andrew (1960) og prins Edward (1964). Åtte barnebarn og tolv oldebarn.
- Britisk statsoverhode siden 6. februar 1952, da hennes far kong George VI døde.
- Kronet i Westminster Abbey i London 2. juni 1953.
- Hun var også overhode for Samveldet av nasjoner og statsoverhode for 14 av samveldelandene utenom Storbritannia.
- Elizabeth er den monarken som har sittet lengst på den britiske tronen.
- Hun var også ved sin død verdens eldste monark og den som har sittet lengst på tronen i moderne tid. Kun solkongen Ludvig XIV av Frankrike hadde lenger regjeringstid.
- Dronning Elizabeth er tremenning med kong Harald, ettersom hennes far kong Georg var fetter av kong Olav.
- Hun har vært på statsbesøk i Norge tre ganger – under kong Haakon (1955), kong Olav (1981) og kong Harald (2001).
(NTB)
Fakta om dronning Elizabeths statsministre
- Anthony Eden (Konservativ, 1955-57)
- Harold Macmillan (Konservativ, 1957-63)
- Alec Douglas-Home (Konservativ, 1963-64)
- Harold Wilson (Labour, 1964-70)
- Edward Heath (Konservativ, 1970-74)
- Harold Wilson (Labour, 1974-76)
- James Callaghan (Labour, 1976-79)
- Margaret Thatcher (Konservativ, 1979-90)
- John Major (Konservativ, 1990-97)
- Tony Blair (Labour, 1997-2007)
- Gordon Brown (Labour, 2007-10)
- David Cameron (Konservativ, 2010-16)
- Theresa May (Konservativ, 2016-19)
- Boris Johnson (Konservativ, 2019-22)
(NTB)