Publisert 11. juli 2022
|
Oppdatert 3. oktober 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
R.I.P.: Kjell Ivar Maudal (1942 – 2022)
RIDDER: Obestløytnant Kjell I. Maudal ble tatt opp i Gravridderordenen 22. juni 2013. Foto: oessh.no
Kjell Ivar Maudal døde natt til 8. juli, 79 år gammel. Mitt første møte med ham husker jeg.
Bilde
Selv var jeg prest i Den norske kirke ca. 10 år før jeg konverterte, og to år senere ble katolsk prest. De siste halvannet år i Den norske kirke arbeidet jeg som stabsoffiser i ledelsen av Feltprestkorpset (som det da het), og som var en del av det daværende Forsvarets overkommando. Tjenesten begynte våren 1988 med en rekke innklareringsrutiner, bl.a. et møte med en sikkerhetsoffiser i overkommandoen. Det var kaptein Kjell Ivar Maudal. Jeg slapp gjennom.
Siden ble jeg klar over at han var katolikk. Han hadde konvertert i St. Dominikus i Oslo fire år tidligere. Ti år senere fulgte hans kone Erna etter. Han må ha lagt merke til meg, for da jeg året etter konverterte, fikk jeg tilsendt blomster fra Kjell Ivar og Erna. Slikt huskes!
På min tid var det teologer som stod for hele ledelsen av feltpresttjenesten. Den som vet litt om Forsvarets kompleksitet, forstår at det kunne være utfordrende for selvlærte amatører som meg. Her skulle man forholde seg til fire forsvarsgrener, oppsettende avdelinger, stående avdelinger, skoleavdelinger, ulike kommandostrukturer og -nivå, et svært omfattende regelverk og tilhørende rutiner. Noen mente at vi burde få inn en profesjonell offiser i ledelsen. Jeg hadde forståelse for det, men var også skeptisk ettersom jeg fryktet at det kun bli et «plasseringssted» for folk som man helst ville «bli kvitt» i andre avdelinger. Stillingen ble «konvertert» og Kjell Ivar fikk den, og avanserte etter hvert til oberstløytnant. Men først og fremst gjorde han min skeptisk til skamme!
Da jeg spurte hvorfor han søkte seg til Feltprestkorpset, svarte han at han ville bruke de siste år i Forsvaret (det ble syv år) på å tjene Kirken, og da tenkte han i vid teologisk forstand, for Feltprestkorpset bestod jo hovedsakelig av prester fra Den norske kirke.
Han gjorde dog sitt for å legge til rette for videreintegrering av Den katolske kirke. P. Sigurd Markussen ble gjort til kaptein og fikk feltprestansvar. Maudal bidro til at Sigurd kunne bygge opp militærvalfartene fra Norge til Lourdes til å bli en stor aktivitet.
Kjell Ivar hadde ikke bare bak seg tjeneste i Brigaden i Nord-Norge og i H.M. Kongens Garde, men også 2 ½ år i FN-styrken NORBATT i Sør-Libanon. Da jeg tjenestegjorde der i 1985, brukte vi den gresk-ortodokse kirke i Ebel el-Saqi som garnisonskirke. Ikke ante jeg at Kjell Ivar med sin interesse for kirkekunst hadde stått for restaurering av ikonostasen og selv hadde malt et par av ikonene. Senere stod han for restaureringen av et par andre kirker, noe som innebar at han fikk den pavelige fortjenestemedalje «Benemerenti».
Da Kjell Ivar nådde den militære aldersgrense, kunne han vie seg «enda mer» til kirkelig tjeneste. Han begynte å arbeide i den administrative og økonomiske ledelsen i Oslo katolske bispedømme, noe han fortsatte med frem til han nådde den «vanlige» pensjonsalder på 70 år. Jeg befant meg i Nord-Norge det meste av denne tiden, men husker godt at han og Vidar Eide kom til Tromsø for å holde kurs for prestene der i 2007 i forbindelse med at medlemsregistersystemet OrgSys da ble utvidet til å gjelde hele Norge.
Under tjenesten i bispedømmet ble han rammet av slag som satte markante begrensinger for yteevne. Men ved å stå på klarte han å reise seg igjen.
Kjell Ivar som var født i Drammen og døpt i Bragernes kirke, engasjerte seg sterkt i St. Laurentius menighet etter at han hadde sluttet i OKB. En årrekke var han formann i eller medlem av menighetsrådet. Han gjorde også sin innsats som kirkelig assistent og ekstraordinær kommunionsutdeler. Mange er artiklene som han skrev om ulike forhold.
Kanskje var Kjell Ivars erfaringer fra Midt-Østen med på å føre ham inn i Gravridderordenen, der han ble slått til ridder i 2013? Denne orden arbeider særskilt for det kirkelige nærvær i Det hellige land.
Det eneste han beklaget seg over overfor meg, var at han gjerne skulle blitt brukt mer i Kirken. Det finnes adskillig verre ting å beklage seg over.
Herre, gi ham den evige hvile, og la det evige lys skinne for ham!
