Bokomtalen ble først publisert i St. Olav magasin for religion og kultur 1-2022.
Bilde
FØRSTEKOMMUNION:Malt av norske Carl Frithjof Smith i 1892, Public domain, via Wikimedia Commons.
Erik Vardens bok Entering the Twofold Mystery er ujålete og utsøkt. Men hjelper den oss som befinner oss utenfor, til å leve mer som munkene gjør?
Tekst: Andreas E. Masvie, redaktør i Mentsch Magazine
Jeg får lyst til å bli katolikk når jeg leser biskop Erik Varden. I mine kretser er det i seg selv litt snålt, men vent, sier jeg til dem, det blir verre: Jeg får lyst til å bli munk.
Nå mener jeg riktignok ikke «munk» i bokstavelig forstand – min hustru og jeg venter vår førstefødte, så mine ben er godt plantet utenfor klostermurene. Men selv om jeg ikke vil bli noen munke-munk, har jeg stadig en lengsel etter å leve som dem. Og det er nettoppdette klosterlivet Varden skildrer i sin nye bok, Entering the Twofold Mystery.
I boken har han samlet taler og prekener fra da han var abbed i Storbritannias hjerte, ved trappistabbediet Mount Saint Bernard. Disse korte tekstene er enkle i språket, men er likevel – og kanskje delvis nettopp av den grunn – i besittelse av en særegen rytme og eleganse som står i stil til klosterlivet. Her er en blanding av hverdagslige observasjoner innenfor klostermurene og tidløse betraktninger. Med det mener jeg at Varden beveger seg fra malerier han har beskuet, salmer han har bedt, påstander han har hørt og videre inn i alvoret som hviler over den menneskelige tilværelse.
Slik sett blir tekstene små vinduer inn i klosterlivet. Der ser vi et brorskap som er merket av verden, med sin baling med alt fra sølibatet til «murring». Men det er også noe annet vi ser, noe annerledes: Munken som gjør Ordet til en del av sin egen kropp, en del av den han er. Dette er da også noe vi alle er kalt til:
God has already given us everything we need to confront evil, to expose lies, to expound the truth. His inspired Word is eternal, at once ancient and new. Our task here and now, in our fast-moving hyper-modernity, is to make that Word our own: to hear it, understand it, feed on it, and assimilate it as our substance.
Det er et vidunderlig bilde: Vi spiser av Ordet og gjør det til eget kjøtt. Det er det som skjer igjennom skriftlesning, tidebønner – og særlig eukaristen. Men det kan samtidig være uklart for meg hvordan Ordet blir til mitt kjøtt utover disse ritualene. Med andre ord: Hva innebærer det, i det som Varden kaller vår «fast-moving hyper-modernity», å leve «monastisk» – som i klostrene?
Bilde: Bloomsbury Publishing 2022
Emmanuel
Bilde
Enkelte av tekstene til Varden skiller seg ut i det henseende. Én av dem kommer allerede helt innledningsvis. Der beskriver Varden en personlig erfaring som jeg ikke bare tror mange kristne deler med ham, men som også fanger noe vesentlig ved tidsånden: En vag, men umiskjennelig følelse av ikke å leve det livet man burde leve.
For Varden når denne følelsen et slags klimaks i iParis, før han skulle tilbake til Cambridge. Det er et deilig liv han lever – og etter en kveld ute med venner, finner han en uteligger foran døren til leiligheten sin. Reaksjonen han skildrer tror jeg de fleste kan kjenne igjen: Hvorfor kunne ikke mannen funnet seg en annen dør? Hvorfor skulle min komfortable – «(in my eyes) vaguely distinguished» – tilværelse forstyrres?
Episoden kjennetegnes av en tosidighet. På den ene siden er det noe tarvelig og ubehagelig over å måtte forholde oss til bedrukne og illeluktende mennesker. På den andre siden – og det er slik Varden forstår episoden – utgjør den et slags eksistensielt veiskille: Det valget man her tar har betydning.
Nølende velger Varden å hjelpe mannen å finne ly for natten – og kommer således i samtale med ham. Han heter Emmanuel, forteller han, «med oss er Gud». Når de omsider finner et sted der han kan hvile, ønsker Emmanuel ham adjø med et håp om at de to en dag kan sette seg ned sammen og «have a glass». For Varden dirrer de ordene – en dag – av evighetens kraft. Slik ble møtet med Emmanuel nettopp et eksistensielt vendepunkt.
It was clear to me that, somehow, I must respond by devoting my life, poor as it was, to intercession for the world in union with the sacrifice of Christ, by which the weight of our condition is raised up, redeemed, and tinged with glory.
For Varden betydde dette, helt konkret, å ikke reise til Cambridge, men bli en del av cistercienserordenen. De øvrige tekstene er egentlig meditasjoner rundt denne konverteringen, dette skiftet i retning. Her finner vi da også en forklaring til bokens undertittel, On Christian Conversion, som tydeliggjør at Varden finner generelle implikasjoner i sin vending til klosterlivet: Denne monastiske vending er den kristne vending, fra mørke til lys, løgn til sannhet.
Murringen
Det er noe drastisk over denne vendingen. Som en løsning på problemene i vår «fast-moving hyper-modernity» fremstår da også klosteret nærmest utopisk: Det beskrives da også som et Jerusalem, «a holy place and a place of encounter». Men det betyr ikke at Varden er blåøyd. En av bokens mest interessante og innsiktsfulle deler handler da også om murring (murmuring) i klosteret – men som like gjerne kan forekomme i et kollegium eller ekteskap.
Varden beskriver murringen som en opprørsk, men likevel vag og utydelig holdning: «One can hear that someone murmurs but rarely what is murmured.» Slik er murring noe helt annet enn å si seg uenig med noen, som er «honest business». Det som gjør murringen så farlig, er ikke bare at den er kvelende, men at den også er skjult. For den kristne vitner murringen om en manglende tillit til at Gud kan, og vil, hjelpe i situasjonen man befinner seg i.
Varden knytter murringen i et brorskap opp mot den murringen som vi finner i israelittenes ørkenvandring. Etterhvert som israelittene begynner å miste troen på at Gud vil lede dem til det lovede land, mister de også troen på at Gud vil ta vare på dem. Skal han la dem tørste i hjel? Skal han la dem sulte i hjel?
Jeg har hatt en slags sympati med israelittene på dette punktet. Vi snakker om basale behov. Her er imidlertid Varden på sitt mest utfordrende og aller beste: Kristentroen handler ikke bare om å gi fra sitt overskudd, men om å overgi nettopp også sine basale behov til Gud. Munken gjør det også helt konkret, ved sølibatet, i tillit til at Gud skal lede ham gjennom begjærets ørken, med alle de prøvelser som der finnes. Dette er en overgivelse som ikke bare munken er kalt til, selvsagt. Alle kristne står i et paktsforhold til Gud, slik som israelsfolket gjorde det – og pakten er, som Varden påpeker, per definisjon tosidig. Den som ikke overgir alt til Gud, bryter ut av pakten, ut av forholdet til Gud. Og da er man ute av stand til å motta Guds gave: Jesus Kristus.
Apropos Jesus: Varden ber oss sammenligne murringen i Andre Mosebok med den som skjer i evangeliet etter Johannes. Mens Gud lot det dale brød fra himmelen og renne vann fra fjellet, sier Jesus at han er brødet som kom fra himmelen, at han er livets brød og, kan vi legge til, det levende vann. Mens israelittene i ørkenen murrer over at de ikke fikk det de ville ha, så skyldes murringen til israelittene som Jesus snakker med, det motsatte: De blir gitt langt mer enn det de vil ha. Jesus sier at han er veien til det lovede land – men det vil ikke israelittene ha. Er vi, på våre måter, lik disse israelittene? I den forstand at vi ikke tar imot Jesus Kristus, men tilpasser ham det vi vil ha?
Det Moses gjør for israelittene, det hjelper Varden oss med – nemlig å løfte perspektivet ut av vår egen skrukkete navle, for slik å få overblikket. Har ikke Gud vært lojal mot sitt folk, mot sin kirke? Er det ikke Jesus Kristus som må være endemålet for alle våre lengsler? Slik tydeliggjør Varden at murring – det å bli værende i sin egen navle – er et opprør mot nåden. Det er å velge ørkenen fremfor det lovede land.
Lydighet
Å overgi seg til Gud i pakten, antyder Varden, innebærer å velge lydighet (obedience). Det er her vi finner oss selv – og derfor, paradoksalt nok, også vår frihet. Det er nok også her vi kommer frem, eventuelt tilbake til min monastiske lengsel.
Lengselen etter å leve et klosterliv er nettopp en lengsel etter å være lydig mot Gud. Samtidig, nettopp fordi kulturen hvisker i mitt øre noe ganske annet – at løsrevne, autonome liv er det gode – så blir denne alternative virkeligheten så fremmed. Og det blir vanskelig å se for seg hvordan en slik virkelighet kan se ut i praksis. For hva betyr det egentlig, å være lojal til Gud?
Her skulle jeg ønske at Varden hadde mer konkret å si til meg, som står utenfor klostermurene. Hvordan kan de av oss som ikke er munker, men som lengter etter å leve mer som dem, faktisk gjøre det? Hvordan ser et slikt liv ut?Idet jeg forlate vinduet Varden har latt meg titte igjennom, vil jeg derfor ha mer: Jeg vil vite hva Varden tenker om dette, ikke bare for munken, men også for meg.
Abonner gratis på St. Olav magasin
Bilde
Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
