Den eneste nordmann med europeisk ry på 1500- og 1600-tallet
Bilde
1500- og 1600-TALLET:Det finnes ikke noe kjent bilde av Klosterlasse (født 1538 i Tønsberg, død 5. mai 1622 i Vilnius i Lituaen. Vi må nøye oss med en scene fra det miljøet han var knyttet til: 1500- og 1600-tallets skoler og universiteter. Her rådet disiplin og, om nødvendig, korporlig avstraffeølse. Den ordenen Klosterlasse tilhørte ble grunnlagt fire år før han ble født, av Ignatius Loyola. Jesuittene gjorde seg sterkt gjeldende på undervisningssektoren den gang som i dag.
Katolsk profil
Jesuitten fra Tønsberg ble en sentral og viden kjent person under motreformasjonen på 1500- og 1600-tallet. Han prøvde å påvirke Johan III av Sverige og Christian IV av Danmark-Norge. Målet var å få Norden tilbake i den katolske fold.
Den lutherske reformasjonen og tiden som fulgte var ingen god epoke for Norge. Det behøver man ikke å være katolikk for å mene.
En kongelig kommisjon som skulle forberede reformasjonsjubileet i 1837, skrev at det er så sørgelige minner knyttet til innføringen av reformasjonen i vårt land at det burde føre til at «Glædesyttringerne noe indskrænkes.» I en tale hundre år etter, under reformasjonsfesten på Universitetet i Oslo, ga historikeren Oluf Kolsrud dem rett: «Ingen vil kunna sjå tilbake på hendingane kring 1537 med den glede som fyller oss når me minnest åri 1814 eller 1905.»
Reformasjonen ble innført ut fra åpenbare politiske og økonomiske motiver, og den var religiøst sett helt uforberedt på norsk grunn. De nye ideer ble oppfattet som noe fremmed som ble påtvunget utenfra, i et land der den katolske kirke var livskraftig og intakt. Mange katolske prester fortsatte da også i sine embeder og hadde antagelig et nokså vagt forhold til den lutherske lære. Katolsk praksis døde ikke på kongelig ordre, men fortsatte å leve ute i folket i lang tid.
Kjøpmannssønn med store ambisjoner
Men den historien som skal fortelles her, er allikevel høyst uvanlig: en nordmann, født rett etter at reformasjonen var innført i landet, blir prest i jesuitterordenen og gjør en bemerkelsesverdig karriere som lærd teolog og sentral aktør i nordisk og europeisk kirkepolitikk. Lauritz Nielssøn fra Tønsberg hadde store ambisjoner og gjorde store anstrengelser for å få de nordiske land tilbake i den katolske fold, men prosjektet var dømt til å mislykkes. De politiske og økonomiske interessene som sto imot, var for sterke. Norden forble luthersk.
Han var født i 1538, hans far var kjøpmann Niels Lauritzsøn, morens navn kjenner vi ikke. Familien hadde råd til å gi sønnen god utdannelse. 10 år gammel blir han elev ved Oslo katedralskole, som den gang holdt til i dominikanernes nedlagte St.Olavskloster i nærheten av St. Hallvards domkirke. Der får han lærere som tilhørte Oslohumanistene. «Humanisme» er ikke her brukt slik human-etikere gjør det i dag. Det var navnet på en bevegelse som oppsto i renessansen og som søkte innsikt i det sant menneskelige gjennom studier av fortidens filosofi, litteratur og kunst, med en særlig forkjærlighet for oldtidens kultur. Humanistenes tro på mennesket hadde ikke brodd mot kristendommen. Mange av dem var teologer.
«Lauritz Nielssøn fra Tønsberg hadde store ambisjoner og gjorde store anstrengelser for å få de nordiske land tilbake i den katolske fold, men prosjektet var dømt til å mislykkes.»
Møte med ung jesuitterorden
Lauritz latiniserer etter hvert sitt fornavn til Laurentius, og etter endt skolegang i Oslo drar han som tenåring til Metropolitanskolen i København, for videre utdannelse. 20 år gammel drar han så til Nederlandene og blir innskrevet ved Universitetet i Louvain (Leuven) i det nåværende Belgia. Stedet blir avgjørende for retningen i hans videre liv: han møter en vital katolsk kirke og kommer i kontakt med den unge og ekspansive jesuitterordenen, som var grunnlagt bare 25 år tidligere. Der fant han en troskraft og en intellektuell energi som tiltrakk ham sterkt. Han konverterte, fullførte studier i teologi og filosofi, ble tatt opp i jesuitterordenen i 1564 og ble presteviet året etter.
Den norske jesuitten ble kjent under navnet Pater Norvegus, og gjorde seg raskt bemerket både som prest og som akademiker. Han både forkynner og disputerer, er både sjelesørger og lærer, med karismatisk utstråling. Også Vatikanet blir oppmerksom på den unge nordmannens talenter. Universitetet i Louvain var den gang et katolsk kraftsentrum med berømte professorer i lærerstaben. Dette lærdomsstedet sto så høyt i anseelse at det ble invitert til å la seg representere ved konsilet i Trient, Kirkens motstøt og konsolidering etter reformasjonen.
«Under dekke av å være luthersk teolog kom Pater Norvegus til Stockholm, og fikk der i oppdrag å opprette en høyskole på Riddarholmen, midt i hovedstaden, i et nedlagt fransiskanerkloster.»
Skjult identitet i Stockholm
I dette miljøet er det Pater Norvegus befinner seg da det kommer ordre fra en venn fra studietiden som nå var blitt jesuittgeneral med sete i Roma: «Reis til Stockholm!» Paven ønsket at det skulle gjøres et misjonsfremstøt i Norden, og i Sverige skulle vilkårene være særlig gode. Kong Johan III var nemlig gift med en polsk-østerriksk katolikk, Catharina Jagellonica. Deres sønn, som var døpt og oppdratt katolsk, hadde arverett både til Sverige og Polen. Hans foreldre hadde giftet seg etter katolsk ritus, og ekteskapskontrakten garanterte bruden adgang til uforstyrret å praktisere sin katolske tro. Dronningen og kronprinsen hadde krav på geistlig betjening. Og kongen selv var ganske positivt stemt overfor Den katolske kirke.
Under dekke av å være luthersk teolog kom Pater Norvegus til Stockholm, og fikk der i oppdrag å opprette en høyskole på Riddarholmen, midt i hovedstaden, i et nedlagt fransiskanerkloster. Han så gjorde – og fikk det tilnavnet vi bruker i det følgende: «Klosterlasse». Her ble det gitt både undervisning og husrom til studentene. Stedet tiltrakk seg lærevillige ungdommer, og mange av dem ble katolikker. Senere fikk Klosterlasse også ansvaret for de eneste to gymnasiene («videregående skoler») som eksisterte i Sverige – ett i Stockholm og ett i Vadstena. Den norske jesuitten ble derved i praksis leder for den høyere utdannelse i Sverige.
Nattverdstriden
Bilde
En langvarig strid mellom Vatikanet og det svenske kongehus gjaldt den katolske dronning Catharina Jagellonicas (bildet t.h.) adgang til å motta den hellige kommunion i begge skikkelser: brød og vin, slik protestantene gjorde. Trientkonsilets katekismus forbyr uttrykkelig legfolk å få mer enn brødet. Slik er det ikke lenger. Dronningen sendte den ene appell etter den andre til Den hellige stol, som konsekvent nektet å gi dispensasjon fra regelen. Også kong Johan skrev til Vatikanet og fremhevet at når dronningen sto så iherdig på sitt i denne saken, var det utelukkende av hensyn til det svenske aristokratiet. Om dronningen mottok nattverden i begge skikkelser, hadde det for dem stor symbolkraft, idet det viste at hun ikke var en trojansk hest som skulle åpne for katolsk maktovertagelse!
Utvist av kongen
Et mål var å få den «katoliserende» kong Johan til å konvertere. Han stilte krav som Klosterlasse langt på vei var villig til å vurdere, men som Kirkens ledelse sa kontant nei til: messe på svensk, kommunion i begge skikkelser for alle og adgang for prester til å gifte seg. Det endte med at Vatikanet beordret Pater Norvegus og andre katolske prester som levde under dekke i hovedstaden, om å vise sin sanne identitet. Kongen ble satt i forlegenhet og Klosterlasse måtte forlate landet.
Nå følger noen år da han utfolder seg som prest og universitetslærer på kontinentet – Roma, Wien, Praha, Graz, Kraków og Braunsberg (nå Braniewo i Polen, der det den gang var et jesuittisk presteseminar innsiktet mot misjonering i Norden). Han lager en rapport om mulighetene for å gjenerobre Norge og Danmark for katolsk tro, han skiver et apologetisk skrift, Confessio Christiana, utgitt både på latin og dansk, og til slutt begir han seg til København. Hensikten er å få reisepass til Norge, og om mulig overtale kong Christian IV og riksrådet til å la Danmark vende tilbake til den rette tro.
Avslørt i København
Det var litt for optimistiske planer. Da hans identitet og ærend ble avslørt, ble han arrestert og utvist for alltid fra både Danmark og Norge. Det fantes en utbredt frykt for jesuittene som også kongen delte. (Den frykten var jo fremdeles levende da den norske grunnlov ble skrevet på Eidsvold i 1814. Jesuitter hadde ikke adgang til landet. Først i 1956 ble den paragrafen fjernet.)
Etter den mislykkede ekspedisjon til København kom Klosterlasse aldri tilbake til sitt fødeland. Han fortsatte å virke i Braunsberg og i Riga og endte sine dager hos jesuittene i Vilnius i det katolske Litauen i 1622.
I en lengre artikkel om Klosterlasse i Norsk Biografisk Leksikon skriver Lars Roar Langslet bl.a.:
På 1500- og 1600-tallet var Klosterlasse den eneste nordmann med europeisk ry. Han var lærd på så forskjellig felter som matematikk og retorikk, filosofi og teologi, men først og fremst en kirkens stridsmann med stor utstråling og enorm arbeidskraft, i kontakt med paver, keisere og konger, og sjelesørger for utallige mennesker. Piscator animarum – sjelefiskeren, kalte studentene ham.
Glemt og gjenoppdaget
Bilde
Klosterlasse ble etter hvert glemt, både i Norden og på kontinentet. Professor i kirkehistorie Oluf Kolsrud (1885 – 1945), og etter ham lektor ved Katedralskolen i Oslo, Oskar Garstein (1924 – 1996), trakk ham fortjenstfullt frem igjen i sine studier over motreformasjonen i Norge.
Det samme gjorde pateren og historikeren Johannes Josef Duin (1912 – 1985), som virket i Oslo Katolske Bispedømme fra 1940 til sin død. Han utga bl.a. Streiftog i norsk kirkehistorie 1450 – 1880.
En vesentlig kilde til vår artikkel er Oskar Garsteins grundige bok om Klosterlasse, med forord av Lars Roar Langslet, utkommet i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1998.
