Hva har julen, Cisterciensere, Virtual Reality og miljøvern til felles?

— Å leve seg inn i Jesu menneskelighet gjorde julefeiringen viktig, sier idéhistoriker Line Cecilie Engh.

LEVENDE JULEKRYBBE: Det er en lang tradisjon for julespill i kirken, men hvorfor har disse dramatiseringene blitt så sentrale og seiglivete? Foto: Pål de Vibe

Bilde

— Samme hvor mange ganger vitenskapsfolk de siste 50 årene har fortalt oss at dette ikke går lenger med tanke på den ressursbruken vi har, at vår måte å leve på ikke er bærekraftig, hjelper det ikke, sier Line Cecilie Engh, førsteamanuensis i idéhistorie ved universitetet i Oslo. Hun mener vi kan finne løsningen i klostrenes innlevelses-teknikker.  

Tekst: Linda Therese Utstøl

Nylig fikk den levende julekrybben i St. Olav domkirke mye oppmerksomhet. Den skriver seg inn i en lang tradisjon som går tilbake til fransiskanerne på 1200-tallet. Den hellige Frans av Assisi blir regnet som den første som lagde et slikt tablå med både mennesker og dyr. Førsteamanuensis i idéhistorie ved universitetet i Oslo Line Cecilie Engh forteller at det er mye mer bak tradisjonen enn som så.
— Det begynte å dukke opp liturgiske dramatiseringer ganske tidlig i middelalderen. I kirken skjer dette ved vekselsang mellom prest og kor. Dialoger som tar utgangspunkt i Bibelen. Disse små liturgiske spillene finner sted særlig i forbindelse med høytidene.

«Det er dypest sett det liturgi gjør, visker ut grensene mellom tid og rom.»

Å projisere seg inn i bibelfortellingene

Det er først påsken som står i fokus, forteller Engh. Tidlig i middelalderen var man mer opptatt av Jesu oppstandelse og seier over døden enn av hans fødsel.
— Den mest dramatiske formen er liturgien knyttet til palmesøndag. Det ble arrangert store prosesjoner som også viser til hendelsene senere i Den hellige uke. Det blir en komprimert versjon av lidelseshistorien. Samtidig er prosesjonen både en vandring inn i Jerusalem på Jesu tid og en vandring inn i det himmelske Jerusalem. Man reiser ikke bare tilbake i tid, men også fremover. Det er dypest sett det liturgi gjør, visker ut grensene mellom tid og rom.

Hensikten var å leve seg inn i bibelfortellingene og ha medlidelse. Man skulle forsøke «å være der». Utover i middelalderen ble dette mer og mer utviklet i klostrene. Det var noe man jobbet med gjennom Lectio Divina og ved hjelp av meditasjonsteknikker. Cistercienserne særlig, ble mestere på dette. De gjorde det helt uten fysiske hjelpemidler, bare ved hjelp av mentale bilder.
— Det er det samme prinsippet som ligger bak kristen kunst, liturgiske spill og et asketisk liv. Det skal legge grunnlaget for å leve seg inn i bibelfortellingene. Man skal være der, oppleve det selv, projisere seg inn i det. Ikke stå som en passiv tilskuer.

Cistercienserne på 1100-tallet og fransiskanerne på 1200-tallet fokuserte mye på Jesu menneskelige aspekter; lidelse, død, men også fødsel.
— Det er ikke tilfeldig at det var fransiskanerne som begynte med julespillene. Julen var ikke så viktig i oldkirken, først med vektleggingen av Gud som sårbar blir Jesu fødsel en sentral høytid.

Sammen med fransiskanerne begynner dessuten dramaene å flytte seg ut fra kirkerommene og klostrene og ut på gaten og torget. Fra å ha vært korte latinske dialoger, blir det lange utbygde skuespill på folkespråkene. Dette er ikke bare bakgrunnen for levende julekrybber i vår tid, men sammen med det antikke dramaet, også for det moderne teateret, forteller Engh.

Bilde

IDÉHISTORIKER LINE CECILIE ENGH: «Først med vektleggingen av Gud som sårbar blir Jesu fødsel en sentral høytid» forteller Engh. Foto: Olaf Christensen UiO

Immersjon: neddypping

Line Cecilie Engh har sentrert mye av sin forskning rundt en av cisterciensernes store personligheter St. Bernard Clairvaux og kognitiv teori. I sitt arbeid beskriver hun denne innlevelsen som immersjon, et begrep som på latin betyr neddypping og har konnotasjoner til dåp, men begrepet blir også brukt i gaming og Virtual Reality.
— I klostrene er det du som skal oppleve, det er personlig. I gaming ser vi det samme. I spill brukes ofte førstepersonsperspektiv, spesielt med VR-briller og kunstig virkelighet er den personlige innlevelsen sentral. Her oppnås opplevelsen med teknologi og mye ytre stimuli. I liturgien,  også i vår tid, appellerer man til sansene. Lukt, berøring, syn, smak og hørsel trigges og legger føringer for våre følelser. Det er sterk tilknytning mellom affeksjon og kognisjon. Forskjellen derimot er målet med innlevelsen, sier Engh.

I gaming er målet ofte bare å underholde, og man trenger ikke øve opp forestillingsevnen, mens i liturgien og i klostrene er dette mer komplekst: Målet er Gud og den daglige omvendelsen.
— Tenk deg St. Bernard kommer til din landsby, han er superkarismatisk og du hører ham preke. Fylt av brennende iver følger du etter ham og flytter inn i klosteret i Clairvaux. Hva møter deg der? Skikkelig dårlig mat, de sover lite, det er beinhardt. Hvordan skal du bevare intensiteten? Hvordan fortsette å holde oppmerksomheten på Gud? Det er dette som er hovedutfordringen. I middelalderen blir den daglige omvendelsen viktig og immersjon en måte å oppnå det på, sier Engh.

«Det handler om å faktisk forandre mennesker og dermed endre hele kulturer. Man bruker mentale og fysiske bilder og historier for å forstå, tenke og skape seg selv.»

«Omvendelse» er en metafor som handler om bevegelse og oppmerksomhet. Line Cecilie Engh påpeker at liturgi ikke bare handler om hva man skal si og gjøre når, men om gudstjeneste og hvilken fortelling man lever ut. Altså, hvordan tjene og rette oppmerksomheten mot Gud.
— Det handler om faktisk å forandre mennesker og dermed endre hele kulturer. Man bruker mentale og fysiske bilder og historier for å forstå, tenke og skape seg selv. I middelalderen var de mye flinkere til dette enn vi er i dag, selv om vi er omgitt av bilder hele tiden på en måte de ikke var tidligere.

Fortellingene vi omgir oss med legger rammene i våre liv

— Vårt forhold til bilder er mer overfladisk enn for munkene i middelalderen. Vårt forhold til det estetiske er ikke så sterkt knyttet til det som er godt og sant, sier Line Cecilie Engh. Hun trekker frem reklame som eksempel.
— Selv om reklame handler om å projisere seg inn i en livsstil eller situasjon, er formålet å selge, og det gjøres ofte manipulativt. Bildene og inntrykkene vi omringer oss med, tar oss lengre ut i en retning det kanskje ikke er så lurt å gå med tanke på overforbruk og overfladiskhet, påpeker Engh.
Hun mener at vi kan lære noe av middelalderens klostre så måte. 
— Samme hvor mange ganger vitenskapsfolk de siste 50 årene har fortalt oss at dette ikke går lenger med tanke på den ressursbruken vi har, at vår måte å leve på ikke er bærekraftig, hjelper det ikke. Det å få informasjon forandrer ikke hvordan vi lever. I klostrene jobbet de intenst med seg selv, øvet innlevelse inn i fortellinger og måter å leve på de mente var forbilledlige. For å få til disiplinen som trengs, er det nødvendig med alternative fortellinger for hvordan vi skal leve og gode omvendelsesteknikker.
— For å gå tilbake til vår søte lille ramme med julespillet i St. Olav. Julekrybben er gøyal og underholdende, men den har samtidig et klart mål og bestemt budskap som handler om julen. Et av unntakene i vår del av verden til reklame og tom underholdning. En alternativ fortelling å leve seg inn i.

Les mer

• Levende julekrybbe i St. Olav domkirkemenighet