Biskop Bernt I. Eidsvig: – Den kongen som ble drept, helbreder, ikke bare sin fiende Tore Hunds sår, eller den blinde stakkar på Stiklestad, men han leget et såret og splittet folk og gav det syn for tro og et rettferdig statsstyre.
OLSOK 2021: – Vi kan tenke oss tilbake i tiden, men vi kan hverken ta oss selv eller Olav ut av tiden, sa biskop Bernt I. Eidsvig i sin olsokpreken 29. juli 2021. Foto er hentet fra direktesendingen.
Vi feirer i dag den hellige Olavs død for kristenretten i vårt land; vi ber om hans forbønn for oss selv, for Norge og for Kirken her. Og vi feirer denne kirkes, landets og vårt bispedømmes vernehelgen.
Ved begynnelsen av feiringen er det naturlig for oss å forsøke å forestille oss hvem Olav var og hva hans budskap for etterslekten er. Dette er kloke spørsmål, og bør oppta oss som tror på den samme Kristus og som tilhører den samme kirke, med det lille forbehold at budskapet er viktigere enn personen.
Sigrid Undset skrev en bok og en rekke foredrag og artikler om vår helgenkonge. Den siste og korteste og minst kjente ble offentliggjort i tidsskriftet St. Olav i 1946. Hun befatter seg med samtidens ironisering i historieskrivning og presse, og mislikte særlig den moralisering som trivdes på snusfornuftens grunn. «Hvorledes kunne denne brutale og ikke helt moralsk uklanderlige person være hellig», var det gjentatte spørsmål. Sigrid Undset hadde svart så mange ganger at hun ikke lenger orket å gjøre det grundig, men påpeker at «der er en evig motsigelse ... i skildringen av de norske misjonskonger, som sandelig av naturen hverken var ydmyke eller sagtmodige av hjertet, og allikevel la hele sin kraft i kampen for å omvende sitt folk til ham som har sagt: ‘Lær av meg, for jeg er sagtmodig og ydmyk av hjerte.’ ... «Bare kjærligheten til Kristus», skriver hun videre, «har kunnet fullbyrde de enkelte sjelers omvendelse og gi dem den slagkraft som gjorde at de kunne prege kristendommens merke på Vesterlandenes mangfoldige og uensartede kulturelementer. Den kjærlighet fødtes av troen på Guds kjærlighet.»
Hellighet begynner altså med Guds kjærlighet til oss, og hellighet betyr vekst. At vi samarbeider med Guds kjærlighet, og vil motta det han gir oss. Noen har den nåde å vokse raskt inn i dette, andre – de fleste av oss – bruker lang tid. Det er imidlertid ikke vår natur som avgjør, for det ville være umenneskelig overfor dem som i sitt sinn eller bakgrunn har et vanskelig utgangspunkt, det er vår vilje som settes på prøve. Dette er den mystiske side av Guds kjærlighet til oss, at han vil elskes av oss. Her er begynnelse på vår hellighet, fortsettelsen er i den vekst vi vil ta imot og som Gud gir oss. Ved Stiklestad måtte Olav ville det siste og store stykke vekst for sin hellighet, å gi sitt liv for Gud og folk. Han gjorde det, og i dette ser vi hans hellighet.
Vi kan tenke oss tilbake i tiden, men vi kan hverken ta oss selv eller Olav ut av tiden. Han levet i det 11. århundre, vi i det 21. Hvis han skal kunne si oss noe som helst, må vi unnlate å gjøre ham til vår gjenstand. Hans samtidige og generasjonen som fulgte, ville ikke forstå oss om vi forsøkte noe slikt. Deres poeng var aldri i historien, men midt i deres liv. De ville fremholde at det var Olav som gjorde noe med dem, som forandret deres måte å tenke på, å tro på. Skulle de forstå vår Olsok-feiring, måtte det være ut fra et håp om at Olav skal gjøre noe med oss. Håper vi det, har vi det samme mål som middelalderens kristne. Og hvorfor skulle vi ellers be om hans forbønn eller beskyttelse her idag?
En konge som taper et slag og selv faller i det, vil per definisjon være fortidens mann. Han er den som feilet; hans makt er brutt; ikke bare har han tapt, men det han kjempet for, har også tapt. En slik konge kunne ha en romantisk appell for sine trofaste tilhengere, men fremtiden ville tilhøre andre herskere og tanker.
Så er vi nettopp ved det utypiske:
Det siste kongen sørget for før slaget, var at det ble lest sjelemesse for dem i fiendens hær som skulle falle. Det gjorde han på forhånd, fordi han regnet realistisk med muligheten for å falle selv. Som et åndelig testament for det norsk folk kunne han ikke ha gitt oss noe bedre. Også etter døden lar Gud ham uttrykke sin kjærlighet til sine levende fiender.
Den kongen som ble drept, helbreder, ikke bare sin fiende Tore Hunds sår, eller den blinde stakkar på Stiklestad, men han leget et såret og splittet folk og gav det syn for tro og et rettferdig statsstyre. Flere av de første som trodde på og forstod kongens hellighet, var blant hans motstandere på Stiklestad. De var ikke Kirkens eller kongens menn; de ble det. Olavs kropp, som ikke gikk i oppløsning, ble et tegn på kristningsverket. Hans seier, etter det som så ut som det endelige nederlag, har gitt vårt folk håp i onde dager, fra Alfiva og Svein til Den annen verdenskrig.
Hvis vi tar med oss én tanke fra vår hellige konge idag, la det være at vi, som han, elsker våre fiender på en måte de kan forstå. Det er intet annet som bedre kan vekke dem til ettertanke. Ingen kristen dyd gjør et dypere inntrykk, og ingen pregning i vår sjel kan gjøre oss Kristus mer lik.
+Bernt Eidsvig
Oslo, St. Olav domkirke, 29. juli 2021
Les mer
- Biskop Vardens første olsok: Over byen ligger en eim av pilegrimenes tro og bønn gjennom århundrer
- Olsok 2021: Norge er bygd på Hellig Olav
- Tautra Mariakloster: Såper som vasker hjertet rent