EFFEKTIV SYMBOLBRUK: Kaare Seeberg Sidselrud har vært fascinert av heraldikk siden barndommen. – Man må skape noe nytt, særegent og helst fengende innenfor strenge rammer, deri ligger både utfordringer, kreativitet og skjønnhet, forteller Sidselrud.
Når man hører ordet heraldikk, ser man fort for seg høviske riddere til hest med spisset lanse og blankpusset hjelm med skinnende visir. Det er ikke så dumt.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen Foto: Kristin Svorte
Riddernes flotte og fargerike utstyr i middelalderens sagnomsuste turneringer bidro nettopp til utviklingen av den vesteuropeiske heraldikken.Men du kan like gjerne forestille deg mektige erkebiskop Aslak Bolt, den siste erkebiskop av Nidaros Olav Engelbrektsson eller dagens nidarosbiskop Erik Varden. Kirkens menn har nemlig lenge vært bestykket medvåpenskjold i sin tjeneste. Fargeprakthar det heller ikke manglet på.
– Et våpenskjold er både en immateriell idé og et fysisk uttrykk for denne idéen, forklarer den katolske heraldiker Kaare Seeberg Sidselrud.Han har vært interessert i våpenskjold siden barndommen og har utarbeidet mange nyere norske våpenskjold, blant andre for biskop BerislavGrgić av Tromsø. Han er rådsmedlem idet prestisjetunge Académieinternationaled'héraldique, Det internasjonale akademiet for heraldikk.
– Våpenskjoldet er et kjennetegn som utarbeides innen relativt strenge rammer, men som samtidig rommer store variasjonsmuligheter. Heraldikk er en mer enn åttehundre år gammel europeisk tradisjon som har spredd seg fra Europa til alle kontinenter, og fra eliten til alle slags grupper, og som rommer store nasjonale forskjeller, fortsetter Sidselrud.
Hans heraldikk-interesse ble vekket på Norsk Folkemuseum under illustrerte foredrag av den kjente kunsthistoriker Carsten Hopstock.
– I en rekke sammenhenger dukket det opp våpenskjold – og de interesserte meg. Heraldikken er for meg en slags parallell til poesi i bunden form eller japanske haiku-dikt. Man må skape noe nytt, særegent og helst fengende innenfor strenge rammer. I dét ligger både utfordringer, kreativitet og skjønnhet, sier Sidselrud.
«Heraldikken er for meg en slags parallell til poesi i bunden form eller japanske haiku-dikt.»
VÅPENDRAMA: Kaare Seeberg Sidelsruds våpenskjold er fra 1700-tallet. Kunstneren som har malt denne versjonen, er Einar Evar.
Fra biskop til bonde
Bilde
Det første korstoget ble lansert av pave Urban II under konsilet i Clermont i november 1095. Det andre ble innledet i 1145. Én gang mellom disse voldsomme blodsutgydelsene i Kristi navn ble de første våpenskjoldene tatt i bruk
– Det hittil eldste kjente våpenet er antatt å ha tilhørt Geoffrey Plantagenet (1113 – 1151), greve av Anjou. Han mottok et heraldisk våpen fra sin svigerfar, den engelske kong Henrik II, sier Sidselrud.
Heraldikeren forteller at bruken spredte seg hurtig i tiden som fulgte. På 1200-tallet var det snarere regelen enn unntaket at heraldiske våpen ble benyttet.
– Dette gjaldt ikke bare adel og riddere, men også geistlige ogbyborgere. Enkelte bønder benyttet også våpen, om enn i varierende grad, fortellerSidselrud.
Heraldikken oppsto i Vest-Europa, antagelig først i grenseområdene mellom dagens Frankrike, Tyskland og Luxembourg. Der var det trangt om plassen, spesielt på slagmarkene, og våpenskjoldene fungerte som både en dekorativ og effektiv måte å identifisere seg på.
– Heraldiske våpen var og er i prinsippet et kjennetegn, som ble benyttet til å vise hvem man var i forskjellige sammenhenger, fra krig og ridderturneringer til inngåelse av avtaler, utferdigelse av dokumenter og merking av hus og innbo, gjenstander og klær, sier Sidselrud og viser til at man haddesigneter og seglstamper som ble benyttet til å besegle dokumenter og brev. I 2017 fant arkeologer Innocent IVs (1243–54) segl under utgravinger i Oslo. Han regjerte samtidig med den norske kongen Håkon Håkonsson, på en tid da ridderne utgjorde en viktig del av den norskehøyadel.
Bruken av våpen spredte seg fra de høyere til de lavere lag i det gamle stendersamfunnet. I mange sammenhenger var de tegn på viktige posisjoner i samfunnet. Biskopene var som kirkefyrster tidlig ute med å bruke heraldiske våpen. Det gjaldt for eksempel i de nordiske land, der de var medlemmer av riksrådene, slik som nevnte erkebiskoper Bolt og Engelbrektsson.
Gull og hermelin
Ordet heraldikk kommer avmiddelalderlatinens«heraldus», «herold» eller «utroper». Heroldene var simpelthen de som ropte ut navnene pådeltagerne i ridderturneringene; de måtte derfor kjenne merkene– og deres betydning.
– Bruken av våpenskjold i dag varierer fra land til land, og preges av lokale tradisjoner og kultur. I noen land må våpen formelt registreres og tildeles for å kunne benyttes.
Mange steder er den klart største brukeren av heraldiske våpen offentlig sektor: staten, kommuner og fylkeskommuner, militære enheter, domstoler, universiteter etc., fortellerSidselrud.
Ett av de mest kjente eksemplene er Oslos våpenskjold med St. Hallvard, én av våre ti norske helgener, som feiret 1000-årsjubileum i 2020.
– Den katolske kirke er sammen med Den anglikanske kirke de to kirkesamfunnene som mest konsekvent benytter heraldiske våpen for sine forskjellige organisatoriske enheter og geistlige embetsutøvere. Begge har derfor en god og sterk heraldisk tradisjon, men også lokale utslag av heraldikk av svært varierende kvalitet, sier Sidselrud.
«Heraldiske våpen preges av at figurene i våpenet er stiliserte og ikke konkrete, en hund er en generisk, altså artstypisk hund og ikke hunden Passopp, en borg er en bygningstype og ikke Tower of London.»
Ingen sentral heraldisk myndighet
Katolsk heraldikker preget av to forhold. For det første er det en tradisjon for Kirkens hierarki og embeder,og for det andre sterke lokale særpreg, ifølge Sidselrud. Fra 1905 kunne Vatikanstaten smykke seg med en egen heraldisk kommisjon som regulerte utformingen av våpenskjoldene. Den ble lagt ned i 1960, ni år senere sluttet AnnuarioPontificio,Den hellige stols årbok, å offentliggjøre kardinaler og pavenes våpenskjold.
–Siden Den katolske kirke ikke lenger har en sentral heraldisk myndighet som godkjenner våpen, er innslaget av lokale tradisjoner styrket. Den katolske heraldikken har et system for tillegg til våpenskjold som viser hvilken rolle i det kirkelige hierarki en geistlig person har, dessuten markeres ordenstilhørlighet etter reglene i den enkelte orden, opplyser Sidselrud.
Heraldikker systematisert kunnskap om våpenskjoldenes kjennetegn og historiske utvikling. Heroldene utviklet etterhvertet særlig fagspråk, «blasonering», som beskriver våpen kort og entydig, ifølge Norsk heraldisk forening.
– Heraldiske våpen preges av at figurene i våpenet er stiliserte og ikke konkrete, en hund er en generisk, altså en artstypisk hund og ikke hunden Passopp, en borg er en bygningstype og ikke Tower of London. Man bruker farger og metaller for å skape best mulig kontraster; gull på svart synes vesentlig bedre enn gull på sølv eller svart på blått. Heraldikken operer med fargene rødt, blått, svart, grønt og purpur. Den anvender metallene gull og sølv og pelsverkene hermelin og gråverk (hhv. røyskatt og ekornskinn), sier Sidselrud, som også er formann i Norsk heraldisk forening.
PAVENS VÅPEN:Pave Frans' våpenskjold med mottoet «miserando atque eligendo» (ved å ha nåde, ved å velge Ham).
Våre biskopers våpenskjold
Bilde
Allerede på 1100-tallet brukte pave Lucius II våpenskjold. Etterhvert utviklet det seg en egen kirkelig heraldisk tradisjon.
De geistliges hodeplagg ble brukt fremfor riddernes hjelm. Pavelige våpenskjold anvender den pavelige tiara (triregnum med tre kroner over hverandre), biskopene og kardinaler henholdsvis mitraog galero, den bredbremmede kardinalhatt) med passende farge.
Våpenbeskrivelsen eller blasoneringen som er fagtermen, er det som heraldisk sett definerer våpenet. Det betyr at et og samme våpen kan utføres på flere måter og fortsatt være det samme. Et godt eksempel er det norske riksvåpenet som har hatt en lang rekke utforminger fra 1280-årene og frem til i dag, men som hele tiden oppfyller våpenbeskrivelsen, i rødt en opprett kronet gull løve med gullskjeftet sølv øks.
De norske bispevåpnene følger i dag normen for katolske biskoper som styreret bispedømme (stift), nemlig at biskopens våpen er sammenstilt med bispedømmets våpen, enten i et kvadrert skjold eller et kløvd skjold. Hjelpebiskoper fører kun sitt eget våpen.
Biskop Erik Varden av Trondheim
Bilde
– Kan du beskrive komponentene i ditt personlige våpenskjold?
– Øksen er Olavsøksen, et symbol på Olavs martyrium. Samtidig viser den at voldens herredømme er overvunnet av Fredsfyrstens nåde: Øksen har brukket skaft. Søylen refererer til mitt motto som abbed «En søyle i Guds tempel» (Åp 3:12). En søyle tjener sin hensikt når den står stødig. Slik muliggjør den et større byggverk, et tempel som Guds folk kan be og trives i. Rosen er Olavsrosen, et tegn på evangeliets blomstring i levet liv, og selvfølgelig Trondheim bys symbol. De tre oppreiste løvene, bilder på mot, ble med meg fra mitt klosters våpen.
– Hvorfor valgte du dem?
– Hver del står for egenskaper jeg håper å være mottagelig for i tjenesten.
– Hvem laget våpenskjoldet?
– Jeg fikk hjelp til å utarbeide våpenet av mgr. Charles Scicluna, erkebiskop av Malta, en lærd heraldiker.
– Du har valgt mottoet «CoramFratribusIntellexi» som betyr («Ansikt til ansikt med mine brødre, er jeg kommet til forståelse»). Hvorfor?
– Våpenet går hånd i hånd med mitt motto, som siterer en preken av Gregor den Store. Den benediktinske paven snakker om Guds Ord som et levende budskap som virker og utfordrer oss som Kirke her og nå, og viser sitt lys og sin kraft nettopp i fellesskap; ja, det er grunnlag og mål for Kirkens enhet.
Sidselruds kommentar til biskop Vardens våpenskjold:
Trondheim Stift har fra 1979 ført som stiftsvåpen en sinistervendt opprett, avbrukket gull øks. Våpenet er basert på erkebiskop Olav II Trondssons våpen; endringen av våpenet ser ut til å sammenfalle med vigslingen av St. Olav domkirke i Trondheim i november 2016.
Biskop Vardens personlige våpen er tegnet i 2019 av erkebiskop Charles Jude Scicluna av Malta
Biskop BerislavGrgićav Tromsø
Bilde
– Kan du beskrive komponentene i ditt personlige våpenskjold?
– Mitt personlige våpen viser til Guds ord (oppslått Bibel med den første og den siste bokstav i det greske alfabet –alfa og omega) og til eukaristien (fem brød, jf. brødunderet).
– Hvorfor valgte du dem?
– Guds ord og eukaristi er viktig for meg. Når jeg bærer bispestaven, er våpenskjoldet og mottoet knapt synlig, men i mitt hjerte og i mine tanker vises begge deler veldig godt. De hjelper meg å rette blikket mot Vår Herre, i takknemlighet og ydmykhet.
– Hvem laget våpenskjoldet?
– Heraldiker Kaare Seeberg Sidselrud fra Oslo.
– Du har valgt mottoet «Astarecoram te» som betyr «Stå for ditt åsyn». Hvorfor?
– Mottoet «Astarecoram te» er hentet fra den andre eukaristiske bønn: En biskop skal stå på vakt. Han skal holde verden våken for Gud. Han skal stå oppreist i tidens strømninger, stå opp for sannheten og for det gode. Å stå overfor Herren må dypest sett også være å innestå for menneskene overfor Herren. Og det må være å innestå for Kristus, for hans ord, hanssannhet, hans kjærlighet.Våpenskjold og motto ersåledes en del av meg, det er symboler for noe høyst virkelig: «Jeg står for ditt åsyn og jeg tjener deg, min kjære Herre. Amen.»
Sidelruds kommentar til biskop Grgić' våpenskjold:
Tromsø stifts våpen ble fastsatt 21. februar 2009 og utarbeidet av Kaare Seeberg Sidselrud og Einar Evar i samarbeid med en i stiftet nedsatt våpenkomité. Det er tegnet av Einar Evar. Biskopens personlige våpen ble utarbeidet av Kaare Seeberg Sidselrud og Einar Evar i samarbeid med biskop BeroslavGrgic og tegnet av Einar Evar i 2009.
Biskop Bernt I. Eidsvig av Oslo
Bilde
– Kan du beskrive komponentene i ditt personlige våpenskjold?
– Biskopens våpenskjolder utført som en kvartering, med to billedpar: Det ene består av bispedømmets våpen, fordi det er derfor jeg er her, for å tjene det. På den annen side finnes elementer fra mitt kloster. La meg nevne Arons stav, et mektig våpen: Ved hjelp av den kunne Israels folk flykte.Klosterneuburgs våpen erdelvisskjult; det gjør man når man ikke lenger bor i klosteret.
– Hvorfor valgte du dem?
– De fleste av elementene er selvforklarende, men la meg utdype Arons stav, som er hentet fra Verdunalteret(1181) i Leopoldskapellet i Klosterneuburg. Jeg satt slik til da vi feiret messe foran alteret i det gamle kapittelhuset, at jeg så rett på den. Det heraldiske symbolet fascinerte meg. Da jeg selvbehøvde et våpenskjold,kom jeg på dette, og valgte staven.
– Hvem laget våpenskjoldet?
– Den ledende heraldiker i Slovakia, som sto i Bruno Heim-tradisjonen. Heim (som i sin tid var nuntius til Norden) sto bak bispedømmets våpenskjold, samt våpnene til pavene Johannes XXIII, Paul VI, Johannes Paul I og Johannes Paul II.
– Du har valgt mottoet «Labori non honori, omnes vires meaesacrentur», som betyr «Arbeidet, ikke æren, skal mine krefter være viet.» Hvorfor?
– For det første fordi det er passende for en biskop, og kanskje særlig når man skal være et såpass nøkternt sted som Norge. Da setter man sitt håp til arbeid og anstrengelse, ikke en forventning til særbehandling (som jeg forøvrig ikke hadde). For det annet: Det var kardinalFriedrich Gustav Piffls valgspråk, og det var den Klosterneuburg-broder som var biskop. Han tjener som et godt forbilde.
Sidselruds kommentar til biskop Eidsvigs våpenskjold:
Oslo katolske bispedømmes våpen har vært i bruk fra 1953, og er tegnet/designet av erkebiskop Bruno Bernard Heim.
1. felt i biskop Bernts våpen er endimidiert(eller halvert om man vil) versjon av våpenet til Stift Klosterneuburg. På tysk heter figuren i Klosterneuburgs våpen en Sturzkrücke og ligner på en omvendt T, på norsk har vi en mer komplisert beskrivelsen av denne sjeldne heraldiske figuren. 2. felt er en gjengivelse av Aronstaven fra verduneralteret i Stift Klosterneuburg. Siden Aronstav er betegnelsen på en annen heraldisk figur, er Aronstaven i blasoneringen betegnet som en blomstrende stav.
Biskop Eidsvigs personlige våpen er tegnet av en slovensk heraldiker.
Abonner gratis på St. Olav kirkeblad
Bilde
Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
