Betraktning: Møtet med den oppstandne Jesus forvandlet disiplene
Bilde
Publisert 29. mars 2021
|
Oppdatert 21. mars 2024
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Påskehøytiden 2021
Bilde
OPPSTANDEN:Maleri (1308 – 11) av Duccio di Buoninsegna (1255 – 1319): «Jesus viser seg, mens disiplene sitter til bords».
«Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
(1. Kor 15: 14-19)
Tekst: Kim Larsen, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen. Foto: Paul S. Amundsen
Bilde
Å tro på oppstandelse fra de døde var tydeligvis vanskelig på Paulus tid, men er kanskje vel så vanskelig i dag. Det tilhører et av Kirkens aller største mysterier, og lar seg ikke så lett fange av fornuften. Tidvis klarer jeg nesten ikke å tenke tanken ut, og unngår ofte hele problematikken ved å konsentrere meg om andre teologiske utfordringer. Utfordringer som er enklere å håndtere, mindre eksistensielle – og hvor ikke hele trosgrunnlaget står på spill. Kanskje er det feigt, jeg vet ikke, men jeg har en forestilling om at jeg ikke er alene – mange kristne holder oppstandelsestroen litt på avstand.
«De gikk fra å være feige, redde og fortvilte mennesker, til å bli frimodige og uredde, og med en tydelig villighet til å dø for sin tro.»
Møtet som forvandlet disiplene
Likevel er det slik at Kirkens budskap står eller faller med at oppstandelsen har funnet sted. Lidelse og død har aldri siste ordet. Håpet om et bedre liv er gjort tilgjengelig gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. Den Jesus som frivillig underkastet seg lidelse og død, er den samme som har makt til å overvinne døden – for alle. I påskefeiringen foregripes derfor de troendes oppstandelse. Livet seirer over døden. Lyset fortrenger mørket.
Denne historiske hendelsen medfører derfor et nytt perspektiv hos de første øyenvitnene. Oppstandelsen blir en nøkkel til å forstå hvem Jesus er. Den Jesus som frivillig underkaster seg lidelse og død, er den samme som har makt til å overvinne døden.
Selv om troen på oppstandelse fra de døde brøt radikalt med datidens forventninger til verden, er det noe som endres fullstendig hos disiplene etter møtet med den oppstandne Kristus. De gikk fra å være feige, redde og fortvilte mennesker, til å bli frimodige og uredde, og med en tydelig villighet til å dø for sin tro. De hadde sett noe som ikke kunne holdes tilbake, de hadde opplevd noe som overbeviste dem om at miraklet faktisk hadde skjedd, og de hadde gjort en erfaring av en slik kvalitet at det ville vært irrasjonelt å benekte den.
«Gud er ikke bare en from idé, en krykke vi henter frem når livet kaller. Gud er selve livets kilde.»
Lyset fortrenger mørket
Troen på oppstandelsen muliggjør veien til paradiset, og påsken er derfor den største høytiden i kirkeåret. De som har vært med på slike feiringer, har tatt del i en helt spesiell opplevelse. Når gudstjenesten starter, er kirkene helt mørke; idet den nye dagen nærmer seg, blir påskeilden tent. Man går fra mørke til lys – og midt i lyset lyder påskeropet: «Kristus er oppstanden» og menigheten svarer: «Ja, han er sannelig oppstanden!» Sansene våre aktiveres. Tanken er at mørket i kirken bestråles av lyset fra oppstandelsen. Kristus har forvandlet døden til liv – for alle mennesker, både i fortid, nåtid og fremtid. Det er mulig å møte «høytidenes høytid» på en god måte. Som en kollega av meg sa: Gud er ikke bare en from idé, en krykke vi henter frem når livet kaller. Gud er selve livets kilde. Det er han i solskinn og gode dager, men også når livet vakler under oss.» Troen på påskens budskap gir håp, et håp som kan bære livet til den enkelte – selv i vanskelige tider.
«Håpet som tennes handler ikke bare om at alt går bra til slutt, men at i all sorg, lidelse og smerte, finnes det en som har gjennomlevd det samme.»
Håpet som kirken i all sin tydelighet formidler i påsken, er at lidelse og død aldri har siste ordet. Livet seirer over døden. Lyset fortrenger mørket. Håpet som tennes handler ikke bare om at alt går bra til slutt, men at i all sorg, lidelse og smerte, finnes det en som har gjennomlevd det samme. En slik tanke har vært til trøst for mange gjennom historien, og hviler på en tillit om at Jesus også lever i dag. Han er nær, og dette merkes i påskegudstjenesten. Derfor synges dette håpet i kirkens liturgi. Verden har «et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde».
Dette kan selvsagt være vanskelig å tro for flere enn meg selv. Kirken har alltid tenkt at oppstandelsens innerste kjerne er skjult for sansene våre. Vi vet ikke mye om overgangen til nytt liv, men gjennom lesninger, symboler, lovsanger og feiringen av Den hellige nattverd, bidrar Kirken til å levendegjøre dette store mysterium. Og kirken sparer ikke på virkemidler. Duftene, smakene og berøringen av Det hellige, ser ut til å styrke den enkeltes forhold til Gud, og tvilere som jeg, kan møte «høytidenes høytid» på en annerledes og mer åpen måte.
Jeg håper så mange som mulig får anledning til å feire dette store påskemysterium. Det vil i så fall bli til velsignelse for deg selv, for Kirken og for verden for øvrig.
Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid; den har oss givet lyset og livet, lyset og livet i dagning blid. Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid.
