Se, hør og les biskop Bernt I. Eidsvigs preken på Kristi himmelfartsdag 21, mai 2020.
MISJON: – Vi står her med det samme oppdrag som apostlene himmelfartsdag. La oss leve troen, snakke om den når det er anledning og praktisere troen i Kirkens fellesskap, oppfordrer biskop Eidsvig.
Kjære troende,
Vår første lesning idag, fra Apostlenes gjerninger, er som dere vet skrevet av evangelisten Lukas. Jesus blir løftet opp i himmelen, og apostlene står rådløse og ser efter ham. Det er ikke merkelig. De hadde mistet Jesus en gang; da han ble drept på korset.
Da Herren stod opp fra de døde, var det apostlenes håp og forventning at han skulle føre dem videre. Fortrengt var hva han skjærtorsdag hadde sagt om den Hellige Ånds komme. Nå mistet de ham en gang til, og der stod de med sitt tap og sine nederlag og så mot skyen. Langfredag hadde mot og troskap sviktet; de ble forvirrede vitner til oppstandelsen, og denne gang må to menn i hvite klær irettesette dem: De var utkåret til å være Herrens vitner i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser. De skulle ikke stå på fjellet og se sorgfullt ut i luften.
I sitt evangelium skriver riktignok Lukas at de vendte tilbake til Jerusalem i jublende glede. Her må jeg melde min uro. Menneskelig sett var de nå overlatt til seg selv, som de trodde. De hadde mottatt et høyst krevende oppdrag, og her uttrykker jeg meg forsiktig. Det å gå ut i hele verden for å gjøre alle folkeslag til disipler, hvilke personlige forutsetninger hadde de for det? Få – og de visste det.
Strålende glade tror jeg de først ble da den Hellige Ånd kom over dem pinsedag. Da husket og forstod de hva Jesus hadde sagt: Han måtte forlate dem, for Ånden ville komme til dem og føre dem til hele sannheten. Himmelfartsdagen var, slik apostlene opplevet den, en trist erfaring av ensomhet og maktesløshet.
Så hva med oppdraget? Pinsedag grep Gud inn. Den Hellige Ånd kom til dem. De merket krefter, evner og dømmekraft de ikke kjente fra før. Deres forkynnelse overbeviste mange tusen i Jerusalem og Judea, og de tok fatt på misjonsoppdraget. De møtte motstand, og bortsett fra Johannes, døde de som martyrer alle sammen. De gikk ut til så mange folkeslag de kunne, underviste og døpte, og sendte nye apostler ut der hvor de selv ikke nådde frem. Den kirke som ble bygget på deres forkynnelse og sakramenter, stod og står støtt. For ansvaret for evangeliets utbredelse ble overlatt til nye generasjoner troende. Selv ikke den mest brutale forfølgelse fikk bukt med evangeliet. Guds ord overvinner forfølgelse og motstand. Det er verre med likegyldighet.
Apostlenes oppdrag skal ikke plasseres i historien. Det gjelder til Herren kommer tilbake. Vi står her med det samme oppdrag som apostlene himmelfartsdag. Det er ikke vanskelig å finne mennesker som ikke kjenner eller vil kjenne evangeliet. Misjonen er vårt oppdrag. Det kan delvis delegeres ved vår støtte til og bønn for den ytre misjon.
Men hva med å leve troen, snakke om troen når det er anledning, å praktisere troen i Kirkens fellesskap? Dette kan vi ikke delegere fordi vi alle har evne til å leve troen. Det er ikke noe som overbeviser sterkere enn mennesker som har kjempet seg frem til overensstemmelse mellom det de tror på, og det liv de fører. Det er disse som vinner disipler, men det er den Hellige Ånds gjerning.
+Biskop Bernt Eidsvig
Oslo, St. Olav domkirke, 21. mai 2020