P. Josef Ottersen i påskedagsprekenen: – Uten tro ser vi lite annet enn død

Publisert 12. april 2020 | Oppdatert 12. april 2020

Påskedag 2020

HERREN ER OPPSTANDEN: – Jeg mener det er nettopp de som nå opplever dødens mørke, som trenger at jubelropet runger over hele verden i dag. Vi tar ikke smerten mindre på alvor ved å feire at Gud lever og vil at vi skal ha liv, sier p. Josef Ottersen i påskedagsprekenen. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Dagens liturgi

Kjære brødre og søstre,

hver eneste søndag feirer vi Herrens dag, men av alle dager Herren har skapt, er ingen større enn påskedag. Han har ikke gjort dagen til sin egen, men gitt den til oss som en dag hvor vi kan ta del i oppstandelsen. Vi synger tre halleluja ikke bare for å minnes Guds store mirakel, men for at vi selv skal reise oss fra synd og død. Vi som stod i mørket, står nå i lyset. Alle som sørget, kan nå glede seg over håpet i Jesus Kristus. For han har steget ned til oss for å løfte oss opp i herlighet. Paulus oppfordrer oss som er oppstandne med Kristus, til å strebe etter de ting som er der oppe. Det betyr at vi har våre røtter ikke i jorden, men i himmelen!

Det virker kanskje litt upassende å nyte påskegleden samtidig som det er en tragedie som utspiller mange steder i verden. Skrekk-eksemplene vi har sett, er nok dessverre bare begynnelsen på hva spesielt mange fattige og utsatte mennesker har i vente. Men jeg mener det er nettopp de som nå opplever dødens mørke, som trenger at jubelropet runger over hele verden i dag. Vi tar ikke smerten mindre på alvor ved å feire at Gud lever og vil at vi skal ha liv. Døden er ikke noe Gud vil, han er på vårt lag! Og når liv ikke står til å reddes i denne verden, fyller påskegleden oss med tryggheten om at det finnes et rike, der Kristus skal gjøre alle ting nye: Han skal tørke hver tåre og sluke døden for alltid. Sløret mellom Gud og mennesker skal bli tatt bort, og vi skal se ham slik han er. Gjennom Jesu oppstandelse er det vi kan tro at vårt liv ikke bare fordufter og slutter å eksistere. Livet kommer fra Gud og returnerer til Gud i evigheten, for å bestå og stråle frem over alt, til og med over døden.

«Hvis Jesus er hvem han sier at han er, er det verd å begynne å tro på hvem han sier at vi er: Hans elskede folk, som han har delt sin kjærlighet med, slik at hans glede kan være i oss og gjøre oss fullkomne.»

Kristus er oppstanden, og selve livet er levende. At Jesus er oppstanden, er ikke bare noe som beskriver noe han har gjort, men noe han er. Det uttrykker noe av hans vesen. Det gir en ny mening til det gammeltestamentlige Gudsnavnet, jeg er. Hvis Jesus er hvem han sier at han er, er det verd å begynne å tro på hvem han sier at vi er: Hans elskede folk, som han har delt sin kjærlighet med, slik at hans glede kan være i oss og gjøre oss fullkomne. Herrens glede må være vår styrke. Da snakker vi ikke bare om en følelse, men å kjenne at vi er på rett vei, vite at det er en grunn til vårt håp. At vi med Gud har en fremtid – uansett hvordan vår fortid ser ut og uansett hvordan det nå er, så finnes det en vei og en retning som leder til liv, lys og kjærlighet. Det gir grunn til å feire med den største glede.

Påskenatt pleier jeg å sitere en preken fra 300-tallet, skrevet av den hellige Johannes Gullmunn. Han legger vekt på at uansett om vi har fastet bra eller dårlig, må vi nå komme inn til Herrens glede. Bordet er rikelig dekket for alle. Det kan jo være til trøst etter en veldig rar fastetid. Vi har måttet faste veldig mange ting, som vi ikke selv har valgt. Og kanskje klarte vi ikke ofre det i solidaritet med Kristus. Om det er noen som klarte gjøre det beste ut av det, og benytte anledningen til å virkelig gå dypere inn i mysteriet, er jeg redd selv de nå er engstelig for at de ikke fortjener å kjenne oppstandelsens glede. Men jeg vil si: Jo, det er nå vi trenger en smakebit av den himmelske lykke. Det er nå vi trenger å tro.

«Hver eneste gang presten feirer messe, er det måltidet som Jesus så gjerne ville spise med sine disipler, servert for hver av oss. Gudsriket åpnes for alle.»

Gud er som forduftet. Det er ingen spor av Jesus. Ham som vi stolte på, har overlatt oss til oss selv. Dette er startpunktet for Peter og Johannes i evangeliet. De ser et likklede i en tom grav. På noen veldig få vers er det som om evangelisten hamrer inn ordet grav. Uten tro ser vi lite annet enn død, lite annet enn synd i vår verden. Men disippelen, han så, og han trodde. Det er troen som driver dem fremover, ikke som et begravelsesfølge, men et kappløp i spent forventning. Hva er det for noe spennende Gud kan ha i tankene for oss? Han har ikke bare gitt livet mening, men gitt oss del i det guddommelige liv. Det livet som ikke kan dø! Klarer vi å fatte dette? Klarer vi å ta i mot den gaven?

Når biskopen drikker av kalken litt senere i messen, er det fullbrakt! Hver eneste gang presten feirer messe, er det måltidet som Jesus så gjerne ville spise med sine disipler, servert for hver av oss. Gudsriket åpnes for alle. I dag skal ingen sørge over sin synd, for tilgivelsen har strålt frem av graven. Ingen skal frykte døden, for Frelseren har beseiret den.

La oss åpne oss for Gud, slik at Hans nåde får virke uhindret i oss, slik at Kristus kan fullende sin påske i hver av oss, og gi liv og kraft til alle som trenger det. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

p. Josef Ottersen