BLE LOGOPED: Sr. Pauline ble bedt om å gjøre tjeneste som logoped. Først tok hun engelsk logopedutdannelse, deretter skolerte hun seg videre i Norge. Fra 1976 til 1995 arbeidet hun som logoped i Bodø og omegn – hun lærte å sette sjøben på mang en utfart til værutsatte nord-norske fiskevær.
Sr. Pauline drømte om et liv i Norge, derfor gikk hun i kloster i England.
Tekst: Sr. Ane-Elisabet Røer OP
Vi kan stille oss spørsmål om hvorfor. Hun var tysk, ville til Norge – og dro til England. Nå forklarer hun hva som skjedde.
Sr. Pauline er i Norge for tiden, fordi hun har sabbatsperiode. Det er en hvileperiode som ofte innvilges etter mange års tjeneste som søster, en periode for refleksjon og innhenting av nye krefter, før man igjen tar fatt på en tjeneste. Sr. Pauline valgte Norge og Katarinahjemmet som stedet for sin sabbatstid.
Det er allikevel ikke første gang hun er i Norge. Hun snakker flytende norsk, kjenner kulturen som sin egen og har mange gode minner fra landet. Grunnen er ganske enkelt at hun har bodd her: Hun virket som ordenssøster i Mariaklosteret i Bodø i hele 19 år.
SABBATSÅR I OSLO: Sr. Pauline julen 2019 på Katarinahjemmet. Hun sitter helt fremst til høyre. Oslo var nok en god nummer to (etter Bodø!) da hun valgte Norge som destinasjon for sabbatsåret. Foto: Lisa McFadden
Mariaklosteret i Bodø
Mariaklosteret ble etablert i 1953. Det var dominikanerinnene fra den engelske kongregasjonen The Sisters of the English congregation of St. Catherine of Siena, som sendte søstre til Bodø og St. Eystein menighet. Menigheten var grunnlagt i 1951, og besto av en liten gruppe lekfolk. St. Eystein menighet var bygget opp rundt to familier, familien Sivertsen og familien Jensen, foruten noen få andre lekfolk. Blant andre var sr. Else-Marie Norland fra Katarinahjemmet en periode del av denne menigheten. Dette var før hun trådte inn i den franske kongregasjonen, som Sta. Katarinahjemmet tilhørte.
MISJON I NORD: Sr. Else Marie Norland til venstre. Bildet er tatt i Oslo fredsdagene i 1945. Hun dro noen år senere hjem til Bodø, der hun var en viktig del av den lille misjonsmenigheten. Hennes tid i menigheten ble ikke lang, for hun valgte å gå i kloster. Som sr. Pauline var hun kallet til Dominikanerordenen, men hun trådte inn i en annen kongregasjon. Else Marie trådte inn i den franske kongregasjonen, som hadde misjonen Sta. Katarinahjemmet i Oslo. Foto: Katarinahjemmet arkiv
St. Eystein menighet var en typisk misjonsmenighet, noe som også ble påpekt i Nordlandsposten 7. juli 1952. Anledningen var kirkeinnvielsen, som fant sted dagen før. Journalisten som bivånet innvielsen, skriver:
Det er en høytidlig og fremmedartet stemning som fyller en katolsk messe. Seremoniene er fylt av symbolrikdom, som vanskelig kan oppleves helt ut av en ikke-katolikk. Kirken ble innvidd til ære for biskop Øystein, den andre erkebiskop og grunnleggeren av Nidarosdommen … Selve kirken er liten og rommer ca. 40 personer. Den ser ut som en typisk pionerkirke, – misjonskirke, og det er jo det den er … [St. Eysteins menighet 1951-2001].
Det var til denne pionér- og misjonsmenigheten søstrene fra England ble sendt. De var fire søstre: sr. M. Adrian, sr. M. Magdalene, sr. Carmel og sr. M. Alberta. De ankom 8. september 1953.
Pikepensjonat
Søstrene åpnet først et pensjonat for jenter i alderen 14 – 17, ikke så ulikt pikepensjonatet på Katarinahjemmet. Jentene kom fra fjernere områder rundt byen. For å gå videregående skole, måtte de flytte inn til Bodø alene. Søstrene ga husrom til flere jenter.
Det skulle allikevel raskt vise seg vanskelig å holde pensjonatet åpent. Det bar seg ikke økonomisk, og samtidig var mange av jentene for unge til å bo for seg selv.
– I de lysere tidene av året tilbrakte søstrene ofte nettene på sykkel», forteller sr. Pauline. Da lette de etter en eller flere av jentene, som var ute på gøy. Ansvaret for jentene ble større enn søstrene kunne bære, og de så seg etterhvert nødt til å stenge pikepensjonatet for godt. De måtte se seg om etter andre oppgaver. De skulle vise seg å komme vandrende av seg selv.
Barnevennen
– Det var behov for både barnehage og ungdomsklubb i Bodø, forklarer sr. Pauline: Hun beskriver en situasjon hvor ungene ikke hadde noe særlig med steder å gå. Søstrene skulle slik bli en ny og spennende attraksjon, og mange barn kom til klosteret «bare for å se på nonnan!».
Det bør her nevnes at søstrene ankom til Bodø, mens byen ennå var under gjenoppbygning etter krigen. Ungene hadde kun gatene å leke i, forteller sr. Pauline, og søstrene så behovet: – Selv om det var mindre trafikk den gang enn nå, sier hun, – så søstrene en misjon i å kunne bidra til en tryggere oppvekst for barn og unge i Bodø.
Dette behovet førte til Barnevennen. Barnevennen var søstrenes misjon i mange år, og rommet barnehage, ungdomsklubb, ballettskole, judoklubb og mye mer. – Barnevennen holdt til i det huset St. Eystein skole, holder til i dag, forklarer sr. Pauline. Barnehagen holdt til i første etasje, mens ungdomsklubben var i kjelleren. Stedet hadde også egen scene.
BARNEVENNLIG MISJON: Bygningen Barnevennen huset barnehage i første etasje, mens underetasjen var ungdomsklubb, danskeskole, mm..
Morten Steffensen, som er direktør i Nordlandsmuseet, ble kontaktet i sammenheng med denne artikkelen. I tillegg til å bidra med fotos og artikler, gir han et innblikk i søstrenes betydning for byen Bodø, så vel som for ham selv personlig:
Nonnene, som vi kalte dem, hadde stor kulturell innflytelse på veldig mange som vokste opp i Bodø på slutten av 1950- tallet og hele 1960-tallet. De etablerte en ungdomsklubb, som ble veldig populær. Ungdom fikk et sted å møtes i trygge omgivelser, og påvirkningen har vært levende enda frem til i dag. Ikke minst for musikkmiljøet. I tillegg etablerte de en ballettskole, og en barnehage. Jeg selv gikk i barnehagen, og det har vært et viktig fundament for meg i livets skole. Nonnene er fremdeles et begrep, og et levende minne i Bodø. [Morten Stefennesen på email 9. mars 2020]
TONESATT OPPDRAGELSE: Musikk og dans var et viktig bidrag fra søstrene til byen. Barnehagen var ikke noe unntak.
Mens barnehagen var den andre barnehagen som åpnet i Bodø etter krigen, var ungdomsklubben alene av sitt slag.
Ungdomsklubben skulle bli viktig for kulturlivet i Bodø. Blant annet var det her et gryende rockemiljø, skulle få sitt sete. Musikk var en stor del av formidlingen, og fremtidige artister og dansere trådte sine unge år her. Sr. Pauline nevner spesielt Halfdan Sivertsen og Ann-Karin Bodøgaard, som eksempler.
Det var allikevel også plass til andre ungdomsaktiviteter i Barnevennen. Aktivitetene bar preg av hva som var mulig å få til ved søstrene og hjelperes talenter og kunnskaper. Judoklubben er her et godt eksempel. Den var spesielt populært, og den første av sitt slag i Bodø. Den ble etablert takket være sr. Carmels evne til å skape vennskap og kontakter i alle samfunnslag. – Sr. Carmel var en som satte folk i gang, forklarer sr. Pauline. En slik kontakt som ble satt i gang av sr. Carmels gode vesen, var judotreneren.
LÆRTE SELVFORSVAR: Judoklubben i aksjon. Sr. Carmel bivåner.
Men det skulle vise seg at sr. Carmel evnet å sette flere i sving enn enkeltpersoner – og det ga mulighet til en rekke turer ut av byen. Sr. Pauline nevner spesielt Marinen! På sr. Carmels anmodning stilte de med hele marinefartøy og besetning for å få unger og ungdom ut av byen, for piknik og bading på øyer i skjærgården.
Ballettskolen
Kanskje mest kjent i dag, er ballettskolen. Ballettskolen var den aller første i Bodø noensinne, og skulle legge grunnlaget for senere års dansekompetanse i regionen. Den skulle også gi bodøværinger mang en anledning til å gå i teater og bivåne de flotte forestillingene.
PÅ TÅ-HEV: Ballettskolen var den første noensinne i Bodø.
Hver kveld hadde søstrene flere danskeklasser med forskjellig ferdighetsnivå. Sr. Magdalene spilte piano, mens sr. Ruth underviste. Sistnevnte hadde vært profesjonell ballettdanser før hun gikk i kloster. Ballettskolen skiltet med hele to årlige dansefremvisninger i Bodø, samt en egen generalforestilling for eldre i byen. Da bidro dansernes foreldre med kaffe og kaker. Så populære var forestillingene, at den lille scenen på Barnevennen ikke var stor nok. Søstrene fikk derfor låne en større scene i byen for å sette opp forestillingene.
Danseskolen satte opp stykker som Snehvit, Nøtteknekkeren og mye mer. Til forestillingene hjalp også sr. Ansgar til. Hun tegnet kulissene, mens sr. Magdalene sydde kostymer. Balletten ble slik et stort kommunitetsanliggende, så vel som et viktig kulturbidrag til Bodø i etterkrigsårene.
Søstrenes store engasjement for barn og unge innen kulturverdenen, førte til Bodø bys kulturpris i 1971.
En sjanse å ta!
Dette var klosteret og miljøet sr. Pauline møtte da hun første gang besøkte Bodø i ungdommen. I 1962 dro hun på norgesreise med faren. Hun snuste samtidig på klosterlivet her til lands. Hun besøkte blant annet Elisabethsøstrenes forskjellige apostolat i Nord-Norge. De hadde flere klostre, sykehus og skoler i de nordlige regioner av Norge på denne tiden, og var dessuten tysktalende, som henne.
Det var allikevel hos dominikanerinnene i Bodø hun fant sitt kall.
Veien til Bodø skulle vise seg å bli lang og kronglete. Ikke bare måtte hun reise fra hjemlandet Tyskland, men hun måtte ta en omvei via England, for å få det til. Hun kunne litt engelsk, men måtte bruke et års tid på å bli mer flytende i språket før hun kunne tre inn hos dominikanerinnene i England.
Inntreden i England var en sjanse å ta for en som drømte om å tjene Den katolske kirke i Norge. Den engelske kongregasjonen hadde mange og varierte apostolat, og Bodø var kun ett av disse. Som søster ville hun være underlagt lydighet, og selv om hun kunne ytre sine ønsker, ville hun måtte tjene der det var mest behov for henne. – Da jeg trådte inn sa generalpriorinnen at det ikke var noen garanti for at jeg ville bli sendt til Norge. Det var en sjanse jeg måtte ta, sier sr. Pauline.
Hun valgte uansett å tre inn i den engelske kongregasjonen. Hun trådte inn i 1964. Etter endt formasjonstid skjer akkurat det søstrene forutså: Hun ble ikke sendt til Norge. Istedenfor blir hun bedt om å studere til logoped. Studievalget var ikke noe hun hadde hverken drømt om eller tenkt på tidligere, men kongreagasjonen trengte logoped til sin misjon blant unge utviklingshemmede i England, og hun var den som ble valgt for tjenesten. Hun tok dermed fatt på et studium i logopedi. Studiet besto av både et teoretisk og et praktisk løp, og varte i tre år.
Sr. Pauline beskriver sine studieår i London som en spennende tid. Ulikt logopedutdannelse i andre europeiske land, som tok utgangspunkt i skole og pedagogikk, var tilnærmingen til logopedi i England, basert på medisin. Blant annet bygget faget på erfaringer medisinsk personell tilegnet seg ved arbeid med krigsskadede unge voksne etter annen verdenskrig. Erfaringer med slagpasienter og andre nevrologiske tilfeller, var også viktig for studiet.
Endelig Norge!
Det var først ti år senere, og med studier og nyttig arbeidserfaring i bagasjen, at sr. Pauline blir sendt til Norge.
KAFFEKOS: Sr. Pauline arbeidet i PP-tjenesten på hverdagene, men tok aktivt del i klosterets apostolat og i menighetslivet
så snart hun hadde mulighet. Her er hun under en av menighetens mange kirkekaffer.
Sr. Pauline sitter bak, som nr. to fra venstre.
– Jeg kom til Bodø som søster i 1974, forteller hun. – Da var barnehagen fortsatt åpen; den var ikke lenger drevet av søstrene, men av kommunen. Ballettskolen var også fortsatt åpen, og undervisningen sto på nærmest hver ettermiddag og kveld. Under de årlige forestillingene kunne det være opptil 200 barn og unge dansere på scenen! Noen var veldig dyktige, andre ikke fullt så flinke. På den tiden var sr. Magdalene nærmere 80 år gammel. Hun akkompagnerte time etter time på ettermiddagene under sr. Ruths strenge regi. De var begge utslitt når de kom hjem til klosteret på kvelden.
Donald Duck og PP-tjenesten
Det skulle vise seg at sr. Pauline fikk en noe annen misjon i Norge enn søstrene hadde hatt frem til da. Utdannelsen som logoped førte henne ut i skolene og samfunnet for øvrig. Men ikke med en gang. For, selv om hun allerede i England hadde lest litt norsk, trengte hun mye mer kunnskap for å bistå som logoped. Den første tiden i landet gikk dermed til å lære norsk språk og kultur, og til å lære seg å leve i den noe tøffe nordnorske naturen. Mørket. Kulden. Vinden. De satte sitt preg på henne.
Det viste seg også snart at selve logopedutdannelsen i Norge, var svært annerledes enn den hun kjente til fra England. Mens hun hadde arbeidet innen helsevesenet, og blitt lært opp av nevrologer og medisinsk personell, var logopedfaget i Norge nær tilknyttet skolevesenet. Sr. Pauline ble derfor nødt til å ta tilleggsutdannelse ved lærerhøyskolen.
Selv om det norske språket ikke var et problem for selve studiet, viste det seg snart å bli en hindring sosialt. Hun forsto rett og slett ikke samtalene! Hun gjorde hederlige forsøk på å lære seg mer språk, og leste blant annet Donald Duck for å tilegne seg det samme språket som barna brukte, men det var ikke nok. Hun ble derfor sendt en tur til Oslo og bodde en stund på Katarinahjemmet. Der studerte hun fonetikk og litteratur på universitetet.
SKJØNTE IKKE ET KVEKK: Sr. Pauline søkte bistand hos Donald Duck & Co. for å lære det norske språk. Her et hyggelig gjensyn i april 2020. Foto: Katarinahjemmet
Etter endt eksamen returnerer sr. Pauline til Bodø. Snart kan hun skilte med fullført etterutdanning, så vel som med flytende språkkompetanse. Sr. Ansgar, som var priorinne i den lille kommuniteten i Bodø, må ha vært tilfreds med både kompetanse og språk, for nå ber hun sr. Pauline om å få seg jobb. Dermed tar sr. Pauline turen til skolesjefens kontor i Bodø. Året er 1976. Da hun entret skolekontoret vendte alle øyne mot henne.
Nonnedrakten kan ikke ha virket skremmende på skolesjefen. Noen telefonsamtaler senere har sr. Pauline jobb i PP-tjenesten som logoped. Området hun skal dekke, sammen med et stort tverrfaglig team, er Bodø, Salten, Værøy og Røst. Det blir en spennende jobb med gode kolleger. Hun får møte barna både i skolesammenheng og i hjemmesituasjon, og minnes spesielt turer til fiskevær i båt. Hun ble i denne jobben fra 1976 til hun forlot Bodømisjonen i 1995.
