Koronaoppdatering fra Lunden kloster: – Det faktum at vi som fellesskap fortsatt kan samles til bønn er en gave

Publisert 30. mars 2020 | Oppdatert 30. mars 2020

Sr. Ingeborg-Marie Kvam: «Ingen situasjon er så håpløs at Gud ikke er nærværende og kan bringe noe godt ut av den.»

LUNDEN KLOSTER: «Det faktum at vi som fellesskap fortsatt kan samles til bønn er en gave.»

Enda sterkere enn vanlig opplever vi nå at vi står for Guds åsyn på vegne av hele menneskeheten, og at dette både er et stort privilegium og et ansvar. Også vi inviteres til å reflektere over meningen med vårt liv.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom 8,28)

Det er sterke tider, og disse Pauli ord kan virke lettvinte, uforståelige eller kanskje støtende stilt overfor en slik krise. Samtidig ser vi jo at positive ting også vokser frem i kjølvannet av den. Gud ønsker ikke lidelsen, men ingen situasjon er så håpløs at Gud ikke er nærværende og kan bringe noe godt ut av den – og han inviterer oss til å være med på å la de gode krefter få blomstre!

Tekst: Sr. Ingeborg-Marie Løvenskiold Grüner Kvam OP
Lunden kloster

Dugnad for å begrense smitte

Her på Lunden er alle friske og har det bra, men vi er veldig forsiktige ettersom vi har flere søstre i risikogruppe. Den gamle tradisjonen med felles håndvask før måltidene har vi plukket opp igjen – om enn i en mindre seremoniell form. Gjestfriheten må vi imidlertid være tilbakeholdende med, nettopp i nestekjærlighetens tjeneste: for å være med på dugnaden for å begrense smitte. Dette innebærer blant annet at vi ikke kan ha åpne liturgier til påske.

SR. INGEBORG-MARIE: – Også vi inviteres til å reflektere over meningen med vårt liv i disse tider.

Nå er vi jo så velsignet heldige at vi har et hus og en livsstil som er innrettet på at vi skal leve tilbaketrukket med en viss distanse til omverdenen. Slik sett har vi det lettere enn mange som er i karantene. De daglige tidebønner opprettholdes – å bevare en viss normalitet og rytme er et tips vi kan dele med alle. Det faktum at vi som fellesskap fortsatt kan samles til bønn er en gave. Enda sterkere enn vanlig opplever vi nå at vi står for Guds åsyn på vegne av hele menneskeheten, og at dette både er et stort privilegium og et ansvar. Også vi inviteres til å reflektere over meningen med vårt liv.

Håpets tegn

Internasjonale kontakter bringer verdenssituasjonen nærmere. Vi har et kloster i Bergamo, en meget hardt rammet by, og selv om søstrene ikke er syke, forteller de at stemningen er veldig tung. Våre søstre i Sveits har et gjestehus separat fra selve klosteret. Dette har de stilt til disposisjon for helsepersonell som arbeider med korona-pasienter og derfor ikke kan bo hjemme. Den oppofrende tjeneste og omsorg som de og så mange andre viser, er ett av de håpets tegn som kaster lys over det hele.

FORENT I BØNN: Det blir ingen offentlig liturgi på Lunden til påske i år. De vil allikevel være forenet med alle som vanligvis kommer til klosteret, og alle andre, i bønn, spesielt disse dagene.

Tekstene i liturgien blir ekstra talende, spesielt nå frem mot påske. Troen på at Gud i Kristus virkelig ble menneske, gikk inn i våre kår, like til å dele lidelse og død, gir oss trygghet for at vi aldri er alene. Oppstandelsen gir oss det håp at Livet seirer til slutt – ja, seieren er allerede vunnet. Paulus fortsetter:

Guds ord til trøst og inspirasjon

Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet:

For din skyld drepes vi dagen lang,
vi regnes som slaktesauer.
Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.

(Rom 8,31-32.34-37)

GUDS ORD: Tekstene i liturgien blir ekstra talende, spesielt nå frem mot påske.

Det kan være godt, særlig siden ikke er mulig å komme seg i messen, å bruke tid på å lese og meditere over bibeltekstene og liturgiske tekster, enten alene, i familien eller forenet med andre, om man enn fysisk befinner seg på hvert sitt sted. I Skriften taler Gud sitt livgivende ord til oss, til trøst og inspirasjon –for eksempel gjennom Paulus, som skal få siste ord:

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom 8,38-39)