Kristne leger samles til refleksjon, bønn og oppbyggelig samvær
ETTÅRS-JUBILEUM: I disse dager er det ett år siden lege Åshild Vege ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap. – Det var en stor dag da jeg 24. mars ble tatt opp, og nå er jeg endelig hjemme.
Hvert år arrangerer Norges Kristelige Legeforening Inspiratio – «en årlig møteplass, der leger kan få inspirasjon og utrustning til å ha Jesus som kilde og forbilde i sitt liv og sin legegjerning». Noen dager før Inspiratio 2020 møtte vi Åshild Vege, norsk lege og katolikk.
Tekst og foto: Marta Tomczyk-Maryon
Åshild Vege er en kjent professor i rettsmedisin. Hun jobbet i nesten tredve år ved Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo, og Avdeling for rettsmedisinske fag, Oslo universitetssykehus. Hun er spesialist i patologi og medisinsk mikrobiologi og har spesialkompetanse i barnepatologi. Vege viet sin doktoravhandling og mesteparten av sin forskning til plutselig uventet barnedød. Nå er hun pensjonist. Vege er medlem av Norges Kristelige Legeforening, og for ett år siden ble hun tatt opp i Kirkens fulle fellesskap.
– Du er en anerkjent lege, et aktivt medlem av Norges Kristelige Legeforening og har deltatt på Inspiratio mange ganger. Kan du fortelle litt om arrangementet?
– Inspiratio er Norges Kristelige Legeforenings årlige samling. De senere årene har arrangementet hentet inspirasjon fra samlinger som de unge kristne medisinstudentene har hver høst. Den første konferansen for kristne medisinstudenter ble holdt i 2001. Hensikten var å hjelpe hverandre til å bevare troen på Jesus og få medstudenter med på veien. De tok kontakt med lærere som de visste var kristne, og spurte om de ville bidra. Slik startet det. De tok opp tema som for eksempel etiske problemstillinger i forbindelse med abort, eutanasi, hvordan være en god lege og ta vare på både pasienten og deg selv. Seminarholderne våget til dels å være ganske personlige, slik at avstanden til det «virkelige livet» som lege ikke ble så stor. Som nevnt har medisinstudentenes konferanse virket veldig inspirerende på de etablerte legene, og Inspiratio har fått mye av den samme formen som studentenes konferanse. Det tror jeg flere enn meg opplever som et stort fremskritt.
– Hva betyr Inspiratio for deg?
– For meg betyr det mye å treffe andre kristne leger, både gamle kjente og nye. Jeg treffer også unge leger jeg har kjent siden de var studenter og som jeg har fulgt opp i bønn gjennom mange år. Det er fint å få følge litt med i livene deres. I år er temaet for Inspiratio «Bærekraft. Hvordan leve i tro som er bærekraftig?» Lar vi Gud bære oss, eller ordner vi mest opp selv? Finner vi rytmen og balansen i hverdagen? Hvordan leve i tro på jobb?
– Hvilke temaer blir tatt opp på Inspiratio 2020?
– Ett av dem er: «Hvordan vinne kampen mot dødshjelp». Det er en viktig sak også for meg, selv om jeg ikke lenger er kliniker. Temaet er aktuelt, så det er noe vi bør engasjere oss i. Dessuten er det bibelundervisning og andre interessante foredrag på programmet, for eksempel «Kristen og lege eller kristen lege»? Hver dag starter med morgenbønn. Samtaler om det som er vanskelig i livet, både som lege og som menneske, setter jeg høyt. Det at formidlingen har blitt så personlig, åpner opp for å dele livet med hverandre. På kveldsmøtene har ofte både yngre og eldre kolleger delt av sine liv og fortalt hvordan troen har vært av betydning både i gode og onde dager.
«Selv om jeg naturligvis ikke kan snakke om troen min i slike sammenhenger, håper jeg at jeg kan bære med meg Jesu fred og at vissheten om Hans nærvær i mitt liv, kan hjelpe meg til å møte dem slik de trenger det.»
– Dere tar opp utrolig spennende emner. Hvordan kan man leve med troen på jobb som lege? Er det mulig i Norge?
– Hvis du med det mener om man kan be for sine pasienter, så er jo ikke det lov. Forhåpentlig preger troen på Jesus livene våre, slik at det likevel vil merkes i valg vi tar og holdninger vi har. Jeg har ikke hatt pasienter på mange år, men har hatt mye kontakt med pårørende, som har mistet en av sine kjære. En gang ble jeg oppringt av en som ville vite hva jeg trodde på, som kunne ha den jobben jeg hadde. ‘De som orker å holde på med dette, må jo tro på noe. Kan du ikke spørre henne om hva hun tror på, hadde sønnen hennes sagt.’ Det er ganske spesielt, og ikke ofte man opplever. Men det var fint, og et slikt spørsmål fortjener jo et ærlig svar. Alle som mister barn under 4 år, har i Norge rett til å få tilbud om besøk av de som har undersøkt barna deres. Jeg har derfor mange ganger reist hjem til slike foreldre. Selv om jeg naturligvis ikke kan snakke om troen min i slike sammenhenger, håper jeg at jeg kan bære med meg Jesu fred og at vissheten om Hans nærvær i mitt liv, kan hjelpe meg til å møte dem slik de trenger det. Og jeg kan i hvert fall be for dem før jeg drar ut og etter at jeg har vært der.
– Du har nevnt kontakten med de andre legene og det kristne miljøet, som har skapt Inspiratio. Kan du beskrive det nærmere?
– For meg er dette et sted der jeg kan treffe og bli kjent med andre troende leger. Det er godt å kunne snakke med andre som er i noenlunde samme livssituasjon om tro. Det pleier å bli gitt anledning til å få forbønn på kvelden. Det er godt å kunne dele sorger, problemer – og kanskje gleder – med andre. Man får lagt av seg en bør ved at andre er med og bærer. Etterhvert lærer man flere å kjenne, og kan på den måten bygge opp et kontaktnett som kan benyttes både for å få faglige og åndelige råd eller forbønn. Bare å vite om andre mennesker som deler troen din, og som du kan samtale med om utfordringer i livet, er viktig.
– Tror du at dette miljøet av kristne leger påvirker også andre, for eksempel kolleger eller det norske samfunn?
– Det er kanskje ikke så lett å se det, men jeg tenker at der det er kristne, der bes det. Og vi tror jo på bønnens kraft, at det skjer forandringer når vi ber. På den måten mener jeg vi gjør en forskjell: Vi er til stede og vi ber. Når vi vet at det er andre som tror, så kan vi be sammen – også for leger som ikke tror. Dessuten er det viktig å huske på at vi forkynner også uten ord – gjennom den vi er og våre holdninger og handlinger.
– Hvilke bio-etiske problemer/områder er viktigst nå? Hva bør kristne leger diskutere? Og bør det diskuteres bare av kristne legene?
– Det er mange aktuelle temaer nå, særlig i forbindelse med bioteknologi. Og respekt for livet, fra unnfangelsen til en naturlig død, er svært aktuelt. Vi må bestrebe oss på å få gode samtaler med alle. Troende og ikke-troende kan dele oppfatning og kjempe sammen.
«I sin nyttårstale snakket statsministeren om at Norge trenger flere barn. Tenk om de som ønsker å abortere, kunne være sikre på at samfunnet ga dem hjelp, både økonomisk og praktisk, slik at de kunne beholde barna sine.»
– Hva tenker du om tvillingaborter i Norge?
– Jeg synes det er så trist at dette i det hele tatt har blitt et tema. Abortdebatten i Norge er ekstremt hard, og man går i skyttergravene med én gang. Jeg var til stede da Kristin Clemet ble overrakt Livsverprisen for 2020. Hun snakket i sin takketale om hvordan hun på 1990-tallet hadde trukket i gang en abortdebatt sammen med Kristin Halvorsen fra SV og Kristin Aase fra KrF. Da gikk man opp av skyttergravene og hadde en skikkelig og saklig debatt. Det er leit at vi ikke kan samtale om hva dette egentlig betyr, for alle – for kvinnen og for barnet, for familien og samfunnet. I sin nyttårstale snakket statsministeren om at Norge trenger flere barn. Tenk om de som ønsker å abortere, kunne være sikre på at samfunnet ga dem hjelp, både økonomisk og praktisk, slik at de kunne beholde barna sine. Det som finnes av støtteordninger må bli bedre, og man bør heve nedkomststøtten til fødende som ikke er i fast jobb, som for eksempel studenter.
– Du konverterte til katolisismen for ett år siden. Hvorfor? Hva gjorde at du ønsket å la deg oppta i Kirkens fulle fellesskap?
– Det var en veldig lang prosess, som egentlig begynte allerede da jeg var tenåring. Første gang jeg leste om katolsk hverdagsliv i en familie, var i boken som ble skrevet av Maria von Trapp og som «Sound of Music» er bygget på. Jeg ble veldig betatt av måten familien levde troen på. Siden har jeg lest flere bøker av katolske forfattere, blant andre Wilfrid Stinissen. Jeg har dessuten hatt katolske venner helt siden jeg var student. Jeg har gått litt til og fra i katolske kirker, og når det har vært mulig, har jeg alltid gått i askeonsdagsmessen, som jeg synes er en fantastisk måte å begynne fasten og forberedelsene til påsken på. Jeg gikk ut av Den norske kirke og inn i Frikirken i 1980. Jeg er veldig takknemlig for alt jeg har fått i disse sammenhengene, men jeg klarte aldri å falle til ro, rett og slett. Til slutt tenkte jeg: Nå må jeg gjøre noe aktivt for å finne ut om det er til Moderkirken jeg skal gå. Jeg begynte på troskurs i februar 2017, leste katekismen og annen litteratur og gikk regelmessig til messe. Kurset som ble ledet av p. Pål (Bratbak, St. Olav domkirkemenighet, Oslo), var veldig viktig for meg. Der har jeg også fått gode venner. Etter å ha hatt gode samtaler med både p. Pål og p. Øystein (Lund), tok jeg beslutningen og søkte om å bli opptatt i den Katolske kirkes fulle fellesskap i 2019. Det var en stor dag da jeg 24. mars ble tatt opp, og nå er jeg endelig hjemme.
Les mer om Inspiratio
