De nordiske biskopers hyrdebrev: – Misjonen er troens hjerte

Bilde

De nordiske biskopers hyrdebrev i anledning

den ekstraordinære misjonsmåneden 2019

I mange år har vi i slutten av oktober feiret Verdensmisjonssøndagen, der vi ber for misjonen og tar opp kollekt til verdensmisjonen. Under mottoet «Døpt og sendt: Kristi kirke på oppdrag i verden», har pave Frans erklært oktober måned i år som ekstraordinær misjonsmåned.

Misjonen er troens hjerte. Allerede på Kristi Himmelfartsdag gav Jesus Kirken oppdraget med å videreføre Guds nåde, ja, han la den ned i Kirkens hjerte:

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har lært dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt 28,19–20)

Slik ble misjonsoppdraget gitt oss fra begynnelsen av, selv før pinsen, Kirkens fødsel.

Men hva er misjon?

I sitt brev av 22. oktober 2017, der han utroper den ekstraordinære misjonsmåneden, skriver pave Frans: Å følge dette budet (misjonsbefalingen) er ikke valgfritt for Kirken, men derimot dens «uunngåelige oppdrag», slik Det andre vatikankonsil (1) minner om at Kirken «i sitt vesen er misjonerende» (2). Videre siterer han sin forgjenger, den hellige pave Paul VI: Evangelisering er Kirkens nådegjerning og egentlige kall, dens dypeste identitet. Den er her for å evangelisere. (3)

Jesus sender Kirken, og dermed hver enkelt av oss, ut i verden for å forkynne evangeliet, det glade budskap. Slik Han forlot sin himmelske verden for å la oss ta del i sitt liv, må også vi forlate vår «verden», vår bekvemmelighet, for å dele den nåden og det livet Jesus har gitt oss, med andre mennesker. Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. (Fil 2,6–8)

Hva vil det si å være en misjonerende kirke?

I våre land har vi av og til vanskeligheter med begrepene «misjon» og «misjonerende». Enten mener vi at Kirkens misjonsvirksomhet, i alle fall i sin tradisjonelle forstand, i stor grad er fullbyrdet, ettersom det knapt finnes et land som ikke innenfor rimelighetens grenser på en eller annen måte er berørt av evangeliet og Kirkens nærvær. Eller så har vi også en tendens til å mene at misjon nærmest er påtrengende, siden vi som kristne ikke vil tro at vi er bedre enn andre, eller kanskje mener vi at kristendom kun er én av mange likeberettigede religioner eller livssyn. I de nordiske landene tenker vi i tillegg på vår status som minoritetskirke. Å være kirke betyr da for mange ofte å bevare det vi har: Til tross for mange utfordringer, å sørge for at innvandrere beholder sin katolske tro og integrere dem i menighetene, samt å opprettholde og styrke engasjementet hos de troende, spesielt hos ungdommen.

Selv om disse oppfatningene, bekymringene og forbeholdene til dels er reelle, må de ikke bli en bremse for Kirkens misjonsvirksomhet. Her trenger vi en realistisk vurdering av situasjonen, fast overbevisning og ydmykhet: En realistisk vurdering for å innse at utbredelsen av evangeliet på langt nær er fullbyrdet, hverken globalt eller i vår umiddelbare nærhet. Fast overbevisning for å bekjenne Kristus som den sanne Gud, Herre og Forløser og se Kirken som formidler og vokter av et budskap som forsøker å forklare tidens tegn, men likevel uten å gi opp eller svekke troen som er overlevert oss. Ydmykhet trenger vi både for å innse at vi hele tiden må fordype oss i livet med Gud og i særdeleshet ærlighet til å innse at vi som kristne er syndige mennesker og trenger daglig omvendelse.

Den hellige pave Paul VI beskriver disse prosessene i sitt budskap «Evangelii Nuntiandi» (nr. 15): For det kristne samfunn er aldri seg selv nok. Dette samfunns indre liv - å lytte til Ordet og apostlenes lære, å leve i gjensidig nestekjærlighet, å bryte brødet i fellesskap - dette indre liv oppfyller sin egentlige hensikt bare når det blir et vitnesbyrd, når det skaper undring og fører til omvendelse, og når det bringer det glade budskap til andre. Derfor er hele Kirken kalt til å bringe evangeliet til verden, og hver enkelts innsats har betydning for alle. Kirken bringer evangeliet videre, men den begynner ved først selv å motta det. Den er et samfunn av troende, et samfunn hvor håpet virkeliggjøres og bringes videre. Og den trenger å høre om og om igjen det som den skal tro, årsakene til at den tør håpe, det nye bud som er kjærligheten.

Ikke bare prester og misjonærer i klassisk forstand, men enhver som er døpt og fermet, har et medansvar for Kirkens misjon. Dette ivaretas gjennom å påta seg konkrete oppgaver i forkynnelsen og fremfor alt ved å føre et troverdig kristenliv. Videre sier den hellige Paul VI i Evangelii Nuntiandi (nr. 41):

For Kirken er det viktigste virkemiddel i evangeliets tjeneste det vitnesbyrd som gis ved et ekte kristenliv, et liv overgitt til Gud i et inderlig samfunn som intet kan ødelegge, og på samme tid med iver gitt i nestekjærlighetens tjeneste. Som vi nylig sa til en gruppe legfolk: «Vår tids mennesker lytter mer villig til vitnesbyrd enn til lærere, og hvis de lytter til lærere, er det fordi disse også er vitner.» [67] Peter gav klart uttrykk for dette da han påpekte at, selv uten et eneste ord, kan et gudfryktig og rent liv overbevise den som avviser Ordet. [68] Det er derfor først og fremst ved sine handlinger og sin livsførsel at Kirken vil bringe evangeliet til verden, med andre ord ved sitt levende vitnesbyrd om troskap mot Vår Herre Jesus - det vitnesbyrd som er fattigdom og forsakelse, indre frihet overfor denne verdens makter, det vil i korthet si ved fromhet og hellighet.

Evangelisering er å leve ut sin kjærlighet til Gud og sin neste. Likesom Jesus er ursakramentet, den opprinnelige erfaring av Guds nåde og barmhjertighet, er han også den første misjonær. Han steg ned til mennesket og forkynte evangeliet, frigjorde mennesker og gav dem nytt livsmot. Misjonen har mange ansikter, av dem nevner vi tre:

1. Misjon som kjærlighetsgave

Paulus beskriver hvordan menigheten i Korint støtter menigheten i Jerusalem (jf. 1 Kor 16). Den er, skriver han, en gave hvor de kristne i Korint støtter sine brødre og søstre i nød. De så at en søstermenighet led nød, og dermed hjalp dem. De delte med hverandre, gleden over evangeliet, troen og sine materielle goder og ble for hverandre et nådens tegn, det vil si kjærlighet i praksis.

Den tidligere prefekt for Kongregasjonen for Folkenes Evangelisering, kardinal Ivan Dias, sa en gang: Et evangeliserende menneske ser utover seg selv, sin menighet, sitt bispedømme, han ser hele Kirken. Kjærligheten ser dens nestes ansikt, ser hans nød – og bærer ham. 

Hvordan kan vi denne ekstraordinære misjonsmåneden gi nåden videre?

Nå i oktober kan vi be om å motta Guds nåde, og i vår bønn innhylle andre mennesker i Guds nåde. Kirken trenger sine barns bønner, slik at hver av oss forkynner evangeliet – og ikke noe annet. 

La oss i våre bønner be om Guds nåde, slik at den gjennom vårt liv og våre bønner kan nå lengre. La oss be konkret for misjonen lokalt, for et misjonsområde, for de pavelige misjonsforbundene og for misjonærene.

I menighetene kan vi be misjonsrosenkransen. Vi kan avholde bønnestunder eller en vigilie for misjonen foran alterets sakrament, og fremfor alt organisere aktiviteter for ungdommen, slik at de kan føle hvor viktig misjonen er for Kirken: dens hjertesak og livsånde.

2. Motta nåde og selv gi videre

Mange steder i verden trengs det prester, ordensfolk og legfolk til misjonen. I denne forbindelse har hele familier brutt opp, for eksempel fra Den neokatekumenale vei, for å arbeide for misjonen. Mange unge tar et friår mellom videregående skole og høyere studier. Da kan de gjøre en innsats for misjonen. Også i menighetene kan vi sette i gang aktiviteter for å støtte misjonen, for eksempel ved å etablere lokale misjonsgrupper, noe som allerede finnes i mange land. Det ville være et godt initiativ å gjøre det samme her i Nord-Europa.

3. Det økonomiske aspekt

Det siste punktet er kjærlighetsgaven, den økonomiske støtte. Misjon koster penger, og misjonslandene trenger en håndstrekning fra oss. Naturligvis kan vi her i Norden spørre oss selv om hvorfor vi skal støtte misjonen i andre land. Vi er selv en misjonsmark og kjemper med økonomiske utfordringer. Men ingen mennesker er så fattige at vi ikke kan hjelpe andre mennesker. Og ingen er så rike at de ikke trenger støtte.

Avsluttende ord

Feiringen av misjonssøndagen har ofte handlet om bønn og pengeinnsamling til misjonen i fjerne land. Slik skal det fortsatt være. Engasjementet for dette kan likevel bare skapes og bevares når vi er oss bevisst at vi gjennom misjonen vil gi mennesker noe vi selv ikke kan unnvære. Vår egen tro må bli noe uunnværlig. Det blir den bare når vi selv lever den og slik opplever at Gud henvender seg til oss.

Derfor er misjonsinnsatsen alltid en konsekvens av vårt eget trosliv. En slik innsats er ikke bare en nødvendighet for vårt trosliv, men en forutsetning for at Kirken i våre land, kan bestå. La oss da, oppildnet av Den hellige Ånd, vise Gud vår beredvillighet og tillit, og oppmuntre hverandre til å være gode trosvitner.

La oss ikke glemme jomfru Marias forbønn, og hennes forbilde. Ved korsets fot ble hun Kirkens mor, men allerede ved begynnelsen av sitt liv som Guds mor trådte hun frem som forbilde for Kirken og den enkelte troende: Etter å ha gitt Gud sitt «fiat», og allerede svanger med Guds sønn, skyndte hun seg til sin slektning Elisabeth. Gjennom sin ydmyke handling gav hun selv Gud videre, og dermed beredte hun andre menneskers glede (jf. Luk 1,39–45). Måtte også vår beredvillighet overfor Gud bevege oss, slik at vi kan bringe evangeliets glede videre til andre. 

Kloster Maria Einsiedeln, 10.9.2019

Noter:

1) 2. Vatikankonsil, Dekret Ad gentes, 7

2) Ibid 2

3) Paul VI Evangelii nuntiandi 14