SVERDMISJON: «I Olavs samtid ga hans besluttsomhet heltestatus, men det skaffet ham også uforsonlige motstandere», skriver artikkelforfatter Helge Magnus Iversen. Olavstauen på Stiklestad laget av Dyre Vaa i 1973. Foto: linnsreise.no
Kombinasjonen synder og helgen er heller regel enn unntak, og Norges nasjonalhelgen og evige konge, Olav den Hellige, er et godt eksempel. Født som hedning, oppdratt som røver og kriger, omvendt og døpt som voksen, kom hjem til Norge som nasjonsbygger og misjonskonge, for til sist å søke martyriet i et blodig slag som både var et politisk oppgjør og en kamp for troen.
Tekst: Helge Magnus Iversen Artikkelen ble opprinnelig trykket i to deler i henholdsvis Broen 2008-6 og Broen 2009-1.
I ettertid står han som den mest ruvende og lysende skikkelse i Norges nasjonalhistorie og kirkehistorie. Tatt i betraktning den utbredelse Olavskulten fikk i Europa gjennom middelalderen, kan han også regnes blant Kirkens sentrale helgener: Fra Kiev og Bethlehem i øst til Canada og USA i vest, fra langt nord i Norge til Roma i sør ble og blir han æret. Også ikke-katolske kirker, endog så langt borte som India, bærer St. Olavs navn.
Kildene
Å gi et dekkende og rettferdig bilde av personen og helgenen Olav Haraldsson er ikke mulig i en kort artikkel. For dette er «beretningen som sprenger grenser» (Vera Henriksen). Vi gir et riss som forhåpentlig oppmuntrer leseren til selv å fordype seg i noe av alt det som er skrevet om helgenkongen. De tidligste kildene stammer fra hans egen tid. Det er skaldekvadene, skrevet av menn som sto ham nær eller selv observerte begivenhetene. Til tross for sin ofte pompøse og lovprisende form, regnes kvadene som gode kilder. Ingen skald ville våge å fremsi usannheter om kongen, uansett hvor rosende de måtte være! Dernest har vi kirkelegendene: «Acta et vita Sancti Olavi» , en hagiografi som ble oversatt til norsk kanskje allerede rundt 1150 og ble nedtegnet i «Gammelnorsk Homiliebok» ca. 1200. Fra 1180-årene stammer «Passio Olavi», erkebiskop Eystein Erlendsons kirkelige legende som er en omarbeidelse av den eldre, latinske Olavslegenden.
Bilde
Den tredje hovedkilden er islandske og norske sagaer og krøniker fra 1100- og 1200-tallet med Snorres «Olav den helliges saga» fra slutten av 1220-årene som den lettest tilgjengelige. Snorre (Illustrasjon t.h.; Christian Krohg) har utvilsomt kjent til de tidligere kildene og øst av dem, men likevel – eller kanskje nettopp derfor – er hans skildring av helgenkongen svært forskjellig fra kirkelegendene. Mens kirkelegendene konsentrerer seg om kongens hellighet, er Snorre krønikeskriveren som vil ha med flest mulig biter av Olavs liv. Men han er også dikteren som vil skape sammenheng og harmoni i historieskrivningen og gi den en litterær form. Faghistorikernes syn på Snorres troverdighet har vekslet gjennom tidene, men i senere år er den herskende holdning at Snorre i grove trekk er en pålitelig kilde. I tillegg til de norrøne kildene finnes også mange krøniker, legender, sagn og beretninger fra andre land, noen strengt historiske, noen nærmest med eventyrets form.
Til sammen viser disse kildene Olav Haraldsson som en mann med mange sider og motsetningsfylte egenskaper. Dette blir også tydelig når man leser senere historikere og forfattere. Hva man finner, kommer an på øyet som ser, skriver pater Olav Müller i sin lille bok om St. Olav. Andre bøker om St. Olav som er vel verd å lese, er Vera Henriksens («Hellig Olav» [1985]) og Lars Roar Langslets («Olav den hellige: Spor etter helgenkongen» [2011]).
Unge år
Olav ble født ca år 995 og vokste opp hos sin stefar Sigurd Syr på Bønsnes på Ringerike. Hans far Harald Grenske var sønnesønns sønn av Harald Hårfagre, og Olav anså seg dermed som et legitimt skudd på ynglingeætten, en rekke av svenske og norske konger som regnet seg å stamme fra selveste Odin. Olav mente å ha rettmessig odelskrav på en norsk kongetittel etter Harald Hårfagre. Harald Grenske var småkonge i Vestfold under danskekongens overherredømme. Han lå som oftest ute i viking, og ble ifølge sagaen drept i Sverige da Olav ble født. Tolv år gammel ble Olav selv sendt i viking. Det var vanlig opplærings- og karrièrevei for sønner av stormenn, en hard og brutal skole, ofte med livet som innsats. Dette var en rå tid som skapte rå menn. Nordmenn som dro i viking seilte oftest ut for å plyndre, drepe og ødelegge, eller for å være leiesoldater hos fremmede herskere. Samtidige krønikeskrivere i utlandet skildrer hvordan vikingene i tre hundre år druknet Europa i vold og blod. Ikke uten grunn føyde Kirken en ny bønn inn i Allehelgenslitaniet:
«Fra normannernes raseri, fri oss, Herre.»
Ut i denne virkelighet seilte den unge Olav, og han fikk ry for å være en råtass.
En søkkrik sjøkonge
Som kongesønn var Olav i navnet leder for sin flokk, men iallfall de første årene hadde hans fosterfar, den stridsvante vikingen Rane, kommandoen. Ferden gikk først i austerled, til landene rundt Østersjøen, og deretter herjet de i Sørøst-England. I 1011 plyndret vikingene Canterbury og tok erkebiskopen som gissel. Noen av vikingene slo ham i hjel i fylla, men fikk allikevel utbetalt 48 000 pund i gull som løsepenger.
Olav Haraldson var ikke bare sjøkonge, plyndringen gjorde ham til en søkkrik sjøkonge. Ved siden av utbyttet av plyndringene tjente han også gode penger på handel, og i flere europeiske kystbyer er han helgen for handelsmenn. Det langvarige oppholdet utenlands benyttet han også til å skaffe seg kontakter og kunnskaper som kom godt med senere da han begynte sin kongsgjerning. Nordmenn var i flere generasjoner før Olav vendt mot Europa med plyndringstokter og handelsreiser som viktigste beveggrunner, men for Olav Haraldson kom også de politiske, kulturelle og etterhvert religiøse perspektiver inn som det sentrale ledd i den kontinentale orientering.
Etter raidene i England satte Olav kursen mot Normandie og tilbød sine tjenester som hærfører for hertug Richard II, som selv var av vikingætt. Det resulterte i nye plyndringstokt lenger sør i Frankrike og langs spanskekysten, og Olav tenkte seg inn i Middelhavet da et merkelig drømmesyn fikk ham til å snu: Han skulle oppgi det han hadde fore, og dra hjem til sin odel og bli konge i Norge til evig tid, forteller Snorre.
Dåp og nye mål
Bilde
Olav snudde nordover og overvintret i Rouen hos hertug Richard 1013 – 14. Det ble et vendepunkt. Til da hadde Olav tilbragt hele sin ungdom utenlands, og hadde utvilsomt mottatt både kulturelle og religiøse impulser. Avstanden og tiden hadde nok også svekket båndene til hans hedenske verdensoppfatning med åsatro, fedredyrkelse og det hjemlige ættesamfunnet, hvor høvding og konge representerte gudene. Nå så han Kvite-Krist som himmelens og jordens konge, og ville følge ham.
Olav gjennomgikk en religiøs modning og lot seg døpe. Han må også ha fått inngående kjennskap til Karl den store (tysk-romersk keiser 800 – 814, illustrasjon t.h.: Albrecht Dürer), som ble hans politiske og religiøse forbilde. To mål sto etter hvert klart for Olav, og de smeltet sammen til ett: Som keiser Karl samlet Europa, ville han samle hele Norge til ett kongedømme under sin hånd, og samtidig innføre den nye kristentroen. Og begge deler med sverdet i hånd, slik Karl gjorde, dersom det ble nødvendig. Det var ingen liten oppgave.
Etter Olav Tryggvasons død ved Svolder i år 1000 falt forsøket på et norsk rikskongedømme fra hverandre. På begge sider av Oslofjorden regjerte danskekongen, på Nordvestlandet og i Trøndelag styrte Ladejarlene, og ellers satt høvdinger og småkonger og rådet for sine områder. Og ingen hadde lyst til å gi fra seg makt. Kyststrøkene i Sør-Norge var mer eller mindre kristnet, men i innlandet og nordover blomstret hedendommen, også på steder som i navnet var kristnet.
Fra Normandie seilte Olav til England og utrustet to handelsskip, tok med seg rundt 260 mann og dro mot Norge høsten 1015. Følget hans var tungt væpnede og godt trente krigere, men også flere biskoper og prester. De nådde land på Selja i Nordfjord der kong Olav lot feire messe i kirken som hans forgjenger Olav Tryggvason bygget nitten år tidligere på helgenstedet for Seljumennene. Tronkreveren Olav markerte med dette at han anså seg for å stå i tradisjonen etter den folkekjære heltekongen Olav Tryggvason. Samtidig knyttet han sin misjon tydelig sammen med det kristningsverk som allerede var plantet i Norge og hadde fått sitt første helligsted på Selja.
St. Olav, del 2:
Nasjonsbygger og helgen
Bilde
KONGENS KILDE: Innerst i den hellige hulen på Selja kommer du nær på begge Norges nasjonalehelgener., den hellige Sunniva og Hellig Olav. Snorre forteller at da Hellig Olav reiste fra England for å kristne Norge, nådde kongen land på Selja. Hellig Olav knelte i bønn i hulen her i år 1015. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
Etter landstigningen på Selja på Nordvestlandet (bilde t.h., foto: Ragnhild Helena Aadland Høen) i 1015, snudde Olav Haraldsson sørover og fulgte kysten rundt Lindesnes og inn Oslofjorden. Det var neppe tilfeldig at han valgte den betydelige omveien via Selja når han kom fra sørøst-England, for Viken var utvilsomt hans mål fra starten.
Bilde
Det var på Østlandet han kunne regne med å finne allierte i bestrebelsene på å bli rikskonge. Trøndelag var Ladejarlens område, og han var blant Olavs erklærte fiender. Småkongene rundt Oslofjorden og på Opplandene sluttet raskt opp om Olav. Ikke av nasjonal begeistring eller overbevisning om den nye troen, for den sa han foreløpig lite om, men av realpolitiske grunner: heller norsk enn utenlandsk overkonge. Den store styrkeprøven kom palmesøndag 1016 med et stort sjøslag ved Nesjar utenfor Brunlanes. Mot Olav sto Svein jarl og Einar Tamberskjelve fra Trøndelag og Vestlandets mektige høvding Erling Skjalgson fra Sola. Stormennenes styrke var overlegen, men Olavs folk var bedre rustet og trent, de vant en knusende seier. Olav ble tatt til konge over Viken og Sørlandet.
Svein jarl flyktet utenlands, og Olav seilte direkte til Nidaros. Han møtte ikke motstand og ble hyldet som konge på Øretinget. Erling Skjalgsons store landområde mellom Agder og Sogn var nå det eneste som var utenfor Olavs kontroll. Etter en tid ble det forlik mellom de to. Men de ble aldri venner, og taperne fra Nesjar sto senere fremst i striden mot kong Olav på Stiklestad. Olav sikret seg også fredsavtale og vennskap med svenskekongen før han reiste nordover til Hålogaland og ble tatt til konge på tingene der.
Kristningsverket
Med kontroll over et større landområde enn noen norsk konge før ham, gikk Olav løs på sitt andre prosjekt: Kristningen av landet. Han lokket og truet gull, jord og gode gaver til dem som bød ham vennskap og troskap, trussel om tap av eiendom og liv dersom høvdingene og deres folk ikke lot seg døpe. Noen underkastet seg motvillig, andre tok mot kristentroen uten innvendinger. Motstandere ble lemlestet, jaget fra landet eller drept, og eiendommer beslaglagt. Stormennene måtte rive de hedenske hovene og bygge kirker på gårdene. Kongen bygget også kirker, og etterlot prester overalt han kom. I Olavs fotefar arbeidet særlig hans hirdbiskop Grimkjell med å skape en kirkeorganisasjon og skaffe landet en samlende kristen lovgivning.
I 1024 innkalte kong Olav til ting på Moster i Sunnhordland der den nye kristenretten ble vedtatt, og de gamle landslovene endret. Dette preget norsk kristenliv og rettspleie i mange hundre år. Kongens misjonsvirksomhet var uten diskusjon brutal. I ettertid må ikke glemmes at dengang var metoden akseptert. Akseptert var også de straffemetoder Olav brukte, selv om de for oss ofte virker hensynsløse. I Olavs samtid ga hans besluttsomhet heltestatus, men det skaffet ham også uforsonlige motstandere. Samtidig beretter middelalderkildene ofte om kong Olavs mildhet og rettferdighet, så han var ikke den verste tyrann i de tider. Han var en mann av sin tid og i sin tid.
Makten glipper
Etter at Olav ble rikskonge, var det rolig ved grensene og i landet. Men det ulmet blant dem som bar nag til kongen etter hans voldsomme fremferd i rikssamlingen og kristningen. Da danekongen Knut den mektige oppga sitt eventyr i England, blåste han på glørne i Norge. Han kjøpte seg allianser med de misnøyde stormennene.
Forsommeren 1028 seilte Knut til Norge med en overmektig flåte, og Håkon jarl samlet hærfolk i Trøndelag. Olav hadde ikke hærfolk nok til å møte dem i slag, og trakk seg tilbake. Knut reiste fra ting til ting i Norge og fikk kongsmakt uten kamp. Olav flyktet med en flokk trofaste menn, først til Sverige og videre til sin svoger, storfyrst Jaroslav i Kiev der han ble tatt vel i mot.
Kiev var en blomstrende kultur- og handelsby, godt kjent av både norske og svenske vikinger. Byen var sentrum for det russiske rike, som ble kristnet under Jaroslavs far. Her løp asiatisk og europeisk kultur sammen, og Kiev ble skildret som et strålende gjenskinn av den øst-romerske keiserbyen Konstantinopel. Kirke- og klostermiljøet den unge Olav Haraldsson møtte i Rouen ga ham trosoppvåkning og omvendelse, den voksne Olavs årslange opphold i Kiev ga ham trosfordypning og helt nye perspektiver på sitt liv og sin gjerning.
Bilde
STEMMER FRA SAMTIDEN:Skaldene var viktige førstehåndsberettere om det som skjedde i krig og kamp. Her framfører skalden et kvad for kongens hær før slaget på Stiklestad. Illustrasjon: Halfdan Egedius
En grublende flyktning
Hos Snorre møter vi en grublende, taus landflyktig konge. Mest grublet han nok over hvordan han kunne gjenvinne makten i Norge, men Jaroslav tilbød ham å bli konge over det daværende Bulgaria som var en del av russerfyrstens rike. Dette var også en misjonsutfordring, for bulgarerne var hedninger. Olav vurderte også sterkt om han skulle si fra seg all kongeverdighet og reise til Jerusalem eller annet sted og gå inn i en munkeorden. To hendelser avgjorde Olavs grublerier. Først kom hans gamle kampfelle Bjørn Stallare fra Norge og berettet at landet lå høvdingløst etter at Håkon jarl hadde druknet. Så kom Olav Tryggvason til ham i et drømmesyn og formante ham om å returnere, i Guds navn skulle Olav bli konge til evig tid.
Olav brøt opp fra Kiev med 200 menn vinteren 1030. I Sverige ga svenskekongen ham forsterkninger. Da kong Olav kom til Verdalen, hadde styrken ifølge Snorre vokst til ca 3600 menn. På Stiklestad møtte han en bondehær på ca 14 500 menn, ledet av de fremste stormenn i Norge.
Bilde
Guds vilje med hans liv
Olav visste han sto mot en overmakt. Det han sa og gjorde det siste døgnet før slaget, viser at han var forberedt både på å tape slaget og å falle. Men samtidig virket han lett til sinns, det hadde han gjort hele veien fra Kiev. Olav var forsonet med livet og med døden. Han reiste hjem i sterk forvissning om at dette var Guds vilje med hans liv. Det var et dilemma for kong Olav å gå til slaget. Han visste at bondehæren ikke bare var oppsetsige, hedenske bønder. Mange var døpt og lederne deres var kristne, noen av dem kongens tidligere venner og forbundsfeller. I Olavs hær var både kristne og hedninger.
KONGENS DØD: Bonden Torgils Halmasson fra Stiklestad og sønnnen Grim bærer Olavs lik bort fra slagmarken. Illustrasjon: Halfdan Egedius
I sitt store dikt om kong Olavs merkesmann Tord Folesson skrev Per Sivle:
«Og det er det store, og det er det glupa, at merket det stend um mannen han stupa»
Det store omslaget
Bilde
Ordene står som bauta også over St. Olav og hans gjerning. For først etter Olavs død kommer hans virkelige storhet frem. Sagaene beretter om mange jærtegn, folk ble helbredet etter kontakt med kongens lik eller bønn ved hans grav. Kunnskapen om jærtegnene spredte seg raskt, og allerede vinteren 1031 gikk det ord i Trøndelag om at han var hellig.
Biskop Grimkjell ble tilkalt, og ett år etter slaget ble kisten åpnet i mange vitners nærvær. At hår og negler var grodd og Olavs legeme var like friskt som da han levde, ble bekreftelse på hans hellighet. «Med kongens samtykke og hele folkets dom» erklærte Grimkjell kong Olav for hellig (Bilde av helgenskulptur av Olav den hellige fra ca. 1250 t.h., kilde: Wikimedia).
Mest underlig er kanskje at folkets holdning til den døde kongen snudde totalt i løpet av få måneder etter hans død. Stormennene som ett år tidligere samlet bondehæren for å drepe kong Olav, ivret nå sterkest for å helligkåre ham. Denne «folkebevegelsen» vokste hurtig og ble så voldsom at både Knut den mektiges sønn Svend, som ble vasallkonge i Norge, og hans mor Alfiva måtte akseptere helgenkåringen.
Helgenkongen ble en sterkere hersker etter sin død enn før, og hans tap på Stiklestad i 1030 ble på få år det kristne rikskongedømmets seier. I 1035 ble Svend og Alfiva fordrevet fra landet, og St. Olavs banemenn hentet hans sønn Magnus hjem fra Kiev som barnekonge. Kong Olavs visjoner gikk i oppfyllelse med Magnus og Olavs halvbror Harald Sigurdsson Hårdråde.
Tungt belastet med ungdoms og manndoms synder, sa Olav ja da Gud valgte ham til å fullføre kristningen i Norge, han ble et redskap. På Jesu Kristi befaling gikk Olav til kamp på Stiklestad for å grunnfeste troen i Norge. Han døde i trygg forvissning om at Kristus hadde sonet hans syndeskyld og at det evige liv ventet ham og hans menn.
Kong Olavs siste drøm natten før slaget, som han fortalte til sine menn, var at han klatret jakobsstigen og så himmelens dører åpne.
