ST. SUNNIVA MENIGHET: – Det er en liten menighet. Vi kjenner hverandre godt, sier sogneadministrator Khiem Nguyen Duc om sin menighet i rosenes by, Molde.
Å se verden utenfra har alltid vært en drøm for p. Khiem. – Men det viktigste for meg i prestegjerningen er å hjelpe folk i menigheten eller medmennesker generelt. Vi er alle brødre og søstre.
St. Sunniva menighet ligger idyllisk til i sentrum av Molde, omkranset av boliger og en gravlund hvor apostolisk prefekt mgr. Cyprian Witte SS.CC, og Peter Dahl, kabinettkammerherre hos pave Pius XI, ligger i evig hvile. Det var Peter Dahl og hans frue som forærte menigheten tomten i 1922.
Kirkebygget skiller seg ut fra bolighusene med sin åttekantede form, og klokketårn som stikker frem blant områdets spirende liv. – Ikke til misunnelse for noen andre, men menigheten her i Molde må ha en av de beste utsiktene, sier sogneadministratoren på skarrende Stavanger-dialekt. Han bestiger åssiden bak kirken med uanfektet anstrengelse. Vel fremme på toppen er det umulig å si imot, når en skuer ut over Moldepanoramaet med 222 delvis snøkledde fjelltopper som bader i ettermiddagssolen.
Hør hva de troende sier om menigheten sin:
P. Khiem er født i Binh Tuy i Vietnam. Ni år gammel kom han med familien til Norge i 1989, og har vokst opp i Stavanger. Etter flere år som landsungdomsprest, og en tid innom St. Torfinn menighet i Hamar, ble han 15. oktober 2017 utnevnt til sogneadministrator for St. Sunniva menighet.
–I fjor høst kunne du feire ett-årsjubileum som sogneadministrator for menigheten. Hvordan har tiden vært hittil?
– Det har vært veldig bra. I starten var det veldig viktig for meg å bli kjent med menigheten. Jeg brukte mye tid på å reise rundt og besøke de troende, bli kjent med stedet og menighetsrådet. Man møter alltid nye utfordringer når man overtar etter en annen. Med mine erfaringer som ungdomsprest har jeg alltid syntes at det er viktig å satse på de unge. Når man får støtte fra barn og foreldre, er det ofte en god start. For å skape engasjement har jeg startet flere prosjekter. Det er viktig å få med de unge ved å tilby aktiviteter de synes er gøy og lærerike. Man blir heller aldri ferdig med å passe på en menighet. Det er mange områder som kan bygges på fra forgjengeren.
Gjennom dagen:
Antall e-poster: 8| Antall ringeminutter: 90| Antall kopper te: 1| Antall møter: 2
Vi fortsetter oppdagelsesferden fra utsiktspunktet, selv om en godt kunne ha sittet lenger og skuet ut over fjorden og de hvitkledde fjellene. Men det er mye som må utforskes i nærområdet, og p. Khiem forteller ivrig om menigheten.
– Hva kjennetegner St. Sunniva menighet i forhold til andre menigheter du har virket i?
– Dette er første gang jeg virker i en menighet på Vestlandet, og utenfor Oslo katolske bispedømme. Så stedet i seg selv er annerledes. Folk er også annerledes. De er mer praktiske, noe som er veldig flott. Naturen og området gjør det ekstra fint å være her. Det går mye tid til å reise, siden det er større avstander, og jeg må ofte ta ferje for å feire messe andre steder i menigheten, og for å besøke de troende.
Mens vi beveger oss nedover mot kaia kan vi skimte et stort skip komme glidende inn Moldefjorden.
– Det må være hurtigruten som er på vei inn til land, sier p. Khiem.
– Kommer det mange turister og besøker menigheten?
– Nei, båten er ikke så lenge ved land.
Vi kan jo ta tiden.
Bilde
Foto:
Kathrine Låver
ÅTTEKANTET KIRKEROM:– Kirkerommet er ganske lite, så man ser fort hvem som er tilstede. Etter og ha vært her en stund kan jeg fortsatt ikke si at det er et stabilt antall som kommer til messen. Det kommer litt an på været her på Vestlandet, sier p. Khiem.
– Hva er viktigst for deg i sognearbeidet?
– Det første jeg prioriterer er liturgien og sakramentene. Å se at folk ønsker å delta og motta sakramentene er veldig godt. Jeg er glad for at det er en fast gruppe som engasjerer seg som ministranter, og at vi har fått på plass flere aktiviteter for denne gruppen. Deretter handler det om å komme i kontakt med mennesker, gjennom besøk og samtaler. Det er viktig for meg å få folk til å bidra i fellesskapet.
Forankret i det man lærer og gjør i menigheten, må de troende få muligheten til å bli gode apologeter.
– Hva er det mest utfordrende?
– Språket er ofte en utfordring. Det er gjennom språket vi skaper en god dialog. Det blir fort mange som ikke kan kommunisere eller forstå, når vi ikke snakker et felles språk. Det kan føre til at de ulike gruppene får lite sjelesorg på sine morsmål. Tidligere var det en polsktalende prest her. Nå mens jeg venter på en erstatter, har jeg lært meg å lese messen på polsk for å prøve å dekke behovet. Geografisk er det en stor menighet, og jeg skulle ønske at flere kommer til messene, og besøker kirken.
ÅTTE RASKE
Kristus er: Mitt liv
Tro betyr: Å ha tillit til Gud
Kirken gir meg: Alt
Ett bibelvers: .Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. (Joh 15,13).
Favoritthelgen: Den hellige Paulus
Favorittforfatter: Wilfrid Stinissen
Det å være sogneadministrator er: Å hjelpe flere mennesker til å elske sin tro.
Jeg vil gjerne bli husket for: At jeg har vært en god tjener for Gud.
Det er ikke flust av folk i gatene en sen lørdag ettermiddag. Butikkene i storgaten er allerede stengt. Bilene suser forbi oss, noe som tyder på at det er aktivitet i Molde sentrum allikevel.
– Hvem er det som kommer til menigheten?
– De gruppene man legger mest merke til er polakker, eritreere, litauere og filippinere. Den litauiske gruppen er mer aktive her, enn i andre menigheter jeg har vært i før. Noen norske lutheranere kommer også ofte. Kirkerommet er ganske lite, så man ser veldig fort hvem som er tilstede.
Etter å ha vært her en stund kan jeg fortsatt ikke si at det er stabilt antall som kommer til messen. Det kommer litt an på været her på Vestlandet.
– Hvordan er miljøet?
– Det er en liten menighet. Vi kjenner hverandre veldig godt. Det er alltid noen faste fjes, og flere og flere kommer til kirkekaffen. Så det går veldig fint, men det er jo alltid noen utfordringer ved at de store gruppene ønsker besøk fra prester fra deres hjemland.
Etter at vi runder et hjørne peker p. Khiem frem mot en stor bygning med St. Carolus trykt i store bokstaver. – Dette tror jeg er bygningen hvor St. Carolus Borromeussøstrene drev et sykehus i den tiden de var her i Molde. Det ble solgt til kommunen da de flyttet.
Vi fortsetter langs veien, og p. Khiem peker igjen på en bygning. – Denne barnehagen oppdaget jeg plutselig da jeg var ute og gikk en dag.
Jeg snur på hodet og ser en lav bygning omkranset av leker, med navnet St. Sunniva. – Barnehagen har ikke noe tilknytning til menigheten, men det er fint at de bruker navnet.
Bilde
PÅ KIRKEKAFFEN:På kirkekaffen serveres det vårruller og andre fristende retter. Alle inntektene går til Caritass arbeide.
– Hvordan er forholdet til lokalsamfunnet
– Jeg er medlem av Molde felleskirkelig forum. Der møter jeg ledere fra forskjellige kirkesamfunn en gang i måneden. Vi ber, spiser og deler våre erfaringer med hverandre. Det var en gruppe som var her allerede, og det var veldig fint å bli invitert. Det er fortsatt rom til å gjøre mer og bli bedre kjent med hverandre. Fra tidligere er jeg vant til at skoler eller barnehager ønsker å komme på besøk for å lære mer om Den katolske kirke. Jeg har ikke fått noen forespørsler om det her i Molde, så det savner jeg. Jeg må nok ta initiativet og invitere dem på besøk til oss.
– Hva var det som fikk deg til å legge ingeniørutdannelsen på hylla, og bli prest isteden?
– Jeg vil si at kallet begynte å gro i meg etter at jeg var med på verdensungdomsdagene i Roma, og fikk se pave Johannes Paul II. Møtet med ham rørte noe i meg. Da jeg kom hjem ble jeg enda mer engasjert i kirken. Jeg så hvordan prestene hadde det i menigheten. De var glade, og det var et veldig godt miljø. Jeg tenkte at det måtte være flott å være prest. Så første året på ingeniørutdannelsen fortalte jeg dette til biskop Schwenzer. Han sa at jeg fortsatt var ung, og rådet meg til å gjennomføre studieløpet som jeg hadde begynt på.
Hvis jeg fortsatt hadde flammen i meg når jeg var ferdig, kunne jeg komme og snakke med ham igjen. Han rådet meg også til å holde flammen levende ved å gi den næring. Jeg fortsatte å være engasjert i menigheten. Med mye hjelp og støtte fra p. Rolf Bowitz, som da var sogneprest, fikk kallet gro og blomstre i meg. Etter å ha vært tålmodig og ventet i to og ett halvt år, kom dagen da jeg fikk beskjed om at nå kan jeg begynne på presteutdannelsen. Det var en av de beste dagene i mitt liv.
EN TYPISK DAG:
06:30 Da står jeg opp. Så tar jeg en kopp te og ber tidebønnene.
08:00 Arbeidsdagen starter med litt kontorarbeid.
09:30 Spiser jeg en sen frokost. Etter frokosten er det diverse samtaler og besøk.
14:30 Lunsj, og deretter ta fatt på kontorarbeidet igjen.
17:00 Går jeg til kirken, for da er det tilbedelse.
18:00 Feirer jeg messe med de troende
19:00 Er det tid for besøk – eller undervisning
21:00 Avslutter arbeidsdagen
Ungdommen idag trenger akkurat dette. Man må gi dem muligheten til å passe på at flammen ikke dør ut, så gjør Gud resten. Vel tilbake i menigheten skjærer det en motorlyd fra et sageredskap gjennom luften.
– Ja, faren min er på besøk. Han er en skikkelig arbeidskar. Nå setter han opp et lite skjul bak presteboligen. Mat klokken syv, far, ropes det til mannen som kapper planker.
– Vi får ordne med maten, siden han har stått på i hele dag.
– Hvor engasjerte er de lokale troende?
– Folk er veldig hjelpsomme, selv om man må dra dem litt i gang. De unge hjelper gjerne til med ulike prosjekter, som fysisk arbeid rundt i hagen her, og som ministranter. Det er også noen faste ildsjeler, og uten disse ville jeg ikke klart å gjøre like mye.
Vel fremme på kjøkkenet er det p. Khiem som raskt tar styringen. Her skal det kokkeleres med presisjon. På menyen er en vietnamesisk rett med vårruller.
– Det var jeg som viste søstrene hvordan de skulle lage vietnamesiske vårruller.
Femten stykk burde vel holde til tre personer.
– Søstre fra kongregasjonen The missionary servents of the holy trinity holder til i nabohuset. Hva betyr søstrene for menigheten?
– Vi er veldig heldige. Det er ikke alle menigheter som har støtte fra et ordenssamfunn. De har et misjonerende hjerte, og hjelper til med å bygge opp menigheten. Det er veldig fort å ønske at andre skal gjøre mye mer, men vi har alle våre talenter. Vi kan alle gå ut av komfortsonen og lære noe nytt.
Etter å ha fortært bare halvparten av vårrullene, selv med hjelp fra Miechelle, den frivillige gartneren i menigheten, sitter vi i sofaen og nyter utsikten mot havet.
Hurtigruten har allerede forlatt byen.
– Ca. førti minutter i land må det ha vært, sier p. Khiem.
Bilde
BLI PREST:– Jeg vil si at kallet begynte å gro i meg etter at jeg var med på verdensungdomsdagene i Roma, og fikk se pave Johannes Paul II. Møte med han rørte noe i meg.
– Hva er det i prestegjerningen som gir deg mest glede?
– Jeg tror en av de talenter Gud har gitt meg er å engasjere barn og unge, samt å ha en fot innenfor flere kulturer. Den hellige Paulus er min store helt. Han lærer meg til alltid å ha et misjonerende hjerte. Det som er utrolig viktig for meg er å hjelpe folk i menigheten, eller medmennesker generelt. For meg er det ikke nok å kalle hverandre medmennesker. Vi er brødre og søstre, for vi har alle Gud som far. Jeg pleier å si til menigheten at jeg er glad i mine foreldre, men jeg elsker ikke dem høyere enn mine brødre og søstre. Vi er i Guds familie, og vi skal være der for hverandre og støtte hverandre.
Jeg humrer litt lett før jeg spør:
– I et innlegg i Norges unge katolikkers blad Arken, skrev du at du gjerne ønsket å være den første presten til månen. Har du kommet noe nærmere drømmen?
– Som jeg også skrev, så koster det jo en formue å dra til månen. Men ja, det er fortsatt min barndoms drøm. Jeg er veldig glad i astronomi, fysikk og naturen. Det er så flott at skaperverket har en harmoni i seg selv. Det skulle jeg gjerne ha dratt ut i verdensrommet for å se. Kanskje ikke reise helt til månen, men i hvert fall langt nok ut til å se jorden på avstand. Det hadde vært herlig, sier pateren og ler godt.
– Har du gjort noen endringer siden du ble utnevnt til sogneadministrator?
– Mye fokus har vært på kirkebygningen. Vi har gjort veggene lysere, samt kjøpt inn mere liturgisk utstyr, som for eksempel ministrantdrakter, slik at flere kan være med og bidra i messefeiringen. Jeg har innført flere messer og fått på plass St. Sunniva. Ja, en statue av henne selvfølgelig. Det er en kopi av den som står i Nidarosdomen.
Vi jobber også mye med uteområdet. For ikke lenge siden måtte vi drenere utenfor kirken. Kun noen få dager etter at jeg kom, lekket det vann inn i kirken, så det er mye vedlikehold å holde styr på.
Bilde
VELKOMMEN:Står det i store røde bokstaver i menighetslokale. – Alle er velkomne hit til oss, sier p. Khiem.
– Hva vil du si til dem som lurer på å komme på besøk?
– Molde blir kalt rosenes by. Her er det en fantastisk natur, som mange kommer fra fjernt og nært for å oppleve. Vi har en veldig flott kirke. Mye godt å friste med på kirkekaffen, hvor alle inntektene går til Caritas´ arbeid. Alle er velkomne hit til hos.
FAKTA OM ST. SUNNIVA MENIGHET I MOLDE:
St. Sunniva menighet i Molde var den første menigheten biskop Jan Olav Smit etablerte etter sin bispevielse.
Bilde
Han kjøpte et to etasjers hus i Storgaten 45 i Molde, hvor det ble innredet et kapell. Den 26. juli 1923 ble huset og kapellet innviet av kardinal van Rossum, som var på besøk, og viet til St. Sunniva.
30. juni 1923 ankom fire St. Carolus Borromeussøstre menigheten
I november samme året ankom fire søstre til, og i 1925 innredet de et beskjedent hospital i bygningens andre etasje. Allerede i desember 1934 kunne søstrene imidlertid flytte inn i en ny og tidsriktig klinikk som fikk navnet St. Carolus Sykehus.
I sykehuset hadde søstrene et kapell som ble benyttet av menigheten til den nye kirken sto ferdigbygget i 1957, på en tomt gitt til det apostoliske vikariat av ekteparet Peter og Helga Dahl.
1990 forlot St. Carolus Borromeuss.strene menigheten
1999 kom tre søstre fra kongregasjonen "The Missionary Servants of The Holy Trinity" til Molde.
I 2000 begynte ombyggingen av søstrenes hus, som har navnet Stella Maris Kloster. I tillegg ble det bygget et nytt tilbygg til søstrenes kloster som brukes som menighetslokale.
Idag er det p. Nguyen Duc Khiem som er sogneadministrator for de 1777 troende som sogner til menigheten.
Menigheten omfatter Romsdal i fylket Møre og Romsdal.
