Biskopens katekese under verdensungdomsdagene 2019

«Det skje meg efter ditt ord»

Bilde

KATEKESE I PANAMA: De 40 norske pilegrimene som deltar på Verdensungdomsdagene 2019 i Panama møtte biskop Bernt I. Eidsvig til katekese fredag 25. januar. Etter at biskopen hadde innledet, besvarte ham spørsmål fra pilegrimene. P. Josef Ottersen (t.h.) var ordstyrer. Foto: Kathrine Låver 

Her følger biskop Bernt I. Eidsvigs innledning til katekesen holdt for de norske pilegrimene til Verdensungdomsdagene 2019 i Panama.

Som dere allerede har gjennomskuet, er dagens tema et sitat fra Lukas-evangeliet. Erkeengelen Gabriel bringer Maria budskapet om at hun skal føde Guds sønn, for henne kjent som Messias, frelseren som skulle komme.

Hun svarer i tro og lydighet: Det skje meg efter ditt ord. Dette er selvsagt noe som bare er skjedd én gang i historien mellom Gud og mennesker. Men kan noe som i høyeste grad er unikt – og som fant sted for lenge siden – ha noen form for gyldighet for oss?  Er ett menneskes svar på Guds budskap også vårt svar 2000 år senere? Jeg håper det.

Jeg vet ikke hvor mange ganger dere ha bedt Fader Vår bare siden dere reiste hit. Hver gang svarer dere med Maria: «Skje din vilje.» Det er for oss alle den vanskeligste bønn vi kan be, for vi forteller Gud at vi vil gi opp den fullstendige kontroll over livet som vi i min generasjon, og dere enda mer i deres, klynger oss til. Å la Guds vilje skje i vårt liv, ja uttrykkelig be om at hans vilje skjer med oss, det er å sette inn alt på et ukjent kort – eller er det det? Jeg lar spørsmålet henge litt i luften.

La oss gå tilbake til Maria og hennes svar: «Det skje meg efter ditt ord.» Min hebraisk er dårlig vedlikeholdt, men her tror jeg Maria må ha svart med «dabar» som profetene alltid brukte når de formidlet budskap fra Gud. Dette var «ordet» som alltid gikk i oppfyllelse, som skaper hva det nevner. Det menneskelige ord er ofte lik slag i luften – eller verre – ødeleggende, truende, spottende. Marias svar viser at hun forstod at engelen kom med Guds budskap som alltid oppfylles, i dette tilfelle ved hennes medvirkning. Hun kunne ha sagt nei, for Gud har aldri truet noen til å gjøre som han vil. Som trofast jøde var Maria kjent med de messianske profetier, og ble ikke forferdet over at de nå gikk i oppfyllelse. Hun var beredt til mer, til å ta ham imot, bokstavelig talt i sin person. For enhver svanger kvinne er omstillingen voldsom. Hva da med den som skal føde sin frelser inn i verden – som skal ernære og beskytte ham – bli flyktning for ham?

Kan vi gå litt videre og si at Gabriels hilsen også er til oss? Vi skal ikke føde Guds sønn. Vårt kall er allikevel å gjøre ham nærværende – tilstedeværende – med våre ord og handlinger. Fordi vi tror, velger vi lydighet. Våre ord og handlinger gjør at Kristus ikke bare kan høres av de mennesker som hører oss, men at han kan gjenkjennes i det vi gjør. Det må bli slik når vi stiller spørsmål om hva Kristus hadde gjort dersom han var der hvor vi er.

Bilde

LYDHØR: Pilegrimene var lutter øre da biskop Eidsvig innledet om «Det skje meg efter ditt ord» for deretter å besvare deres spørsmål. Foto: Kathrine Låver

Det større spørsmål er ikke hvor ofte vi ber Fader Vår, men om vi vil det vi ber. Jeg har levet i 65 år, og tør vedkjenne meg mange tusen nederlag når det gjelder Guds vilje i mitt liv. Ikke desto mindre fortsetter jeg å be om at hans vilje må seire, dette til tross. Mine små seire og fremskritt imponerer hverken meg eller dem som kjenner meg, men de gir håp.

Mitt spørsmål om å sette alt inn på et ukjent kort og gi opp den fullstendige kontroll over eget liv, har allerede fått henge noen minutter i luften. Vi skal forsøke å hente det ned.

Først kan vi ta for oss dette med kontroll over eget liv. Er lykken avhengig av det, som så mange synes å tro? Er det virkelig noen som har full kontroll? Vi vil bestemme hva vi gjør, og når vi gjør det. Dette omfatter kosthold, utseende og sosialt liv. Om noen skulle trå oss for nær når det gjelder slikt, føler vi oss truet. Har dette konsekvenser for troen?

Men om «noen» skulle være Gud som forteller oss at han har andre planer for oss enn vi selv har lagt, truer han oss da? Hvis vi virkelig tror på ham, kan det komme annet enn godt fra ham? Det er mitt inntrykk at svært mange unge mennesker ikke avviser gudstroen, men at de utsetter å ta den på alvor. For Gud kan de jo ikke kontrollere.

Dere har kanskje gjennomskuet at min hensikt med disse spørsmålene, er å skape forvirring. Jeg gjør ikke dette for å få et uberettiget overtak, men for å fastslå at også når det gjelder troen, er det noe som er logisk og enkelt – men krevende allikevel. Og at forvirring som går over i gode spørsmål, slett ikke er å forakte. Dere har allerede fått del i noen av mine spørsmål. Jeg skal prøve meg på noen svar.

Gud har nok andre planer for oss enn de vi selv har lagt. Maria erfarte det; i velbegrunnet beskjedenhet vil mange av oss kunne si det samme. Vi kunne legge til at hans plan er bedre enn vår. Herren åpnet den blindes øyne, og han vil åpne våre, så vi kan gjøre hans gjerning.

Jeg sa at Maria tok imot Gud i sin person. I sakramental forstand gjør vi det samme. Hun fødte ham, tok omsorg for ham, ble hans vitne, disippel, menneskelige støtte ... Kan jeg motta kommunionen uten å ville hva Maria ville?

Selvsagt ikke. Kan jeg ta omsorg for min Herre og Gud? Jeg ikke bare kan, men vil bli holdt ansvarlig for det. I domsscenen i Matteus 25 sier Kristus til dem som står på hans høyre side: «Dere Herrens velsignede: Jeg var sulten, og dere gav meg å spise; jeg var tørst, og dere gav meg å drikke; jeg var syk, naken, i fengsel ...»  Og de velsignede spør når de har sett ham slik og gjort noe for ham. Svaret kjenner dere: «Alt dere har gjort mot en av mine minste små, har dere gjort mot meg.» Og det forferdelige budskap til dem på venstre side: «Alt dere ikke har gjort mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»

Det er ikke vanskelig å finne noen av de minste små og ta omsorg for dem. I vår nærhet, kanskje i vår egen familie, finnes det syke og ensomme; i den store verden fines det millioner av fattige, foreldreløse og sultende – og det er en rekke pålitelige hjelpeorganisasjoner som kan overføre hva vi kan avse for disse. Dette er enkle kjennetegn på at «ordet» virker i oss, at vi er i kommunion med Kristus.

«Det skje meg efter ditt ord!» Dette var Marias svar på Guds spørsmål. Men er det ikke også en bønn? Maria delegerte ikke det hun kunne gjøre for menneskenes frelse til andre. I hennes liv skjedde det alltid efter Guds ord. La oss leve i tillit til hennes forbønn, men også dele hennes bønn, så vil Guds ord får bedre kår hos oss.