Publisert 19. oktober 2018
|
Oppdatert 19. oktober 2018
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
TIL DE UNGE:I 2016, under pave Frans besøk til Mexico møtte 50 000 ungdom opp i byen Morelia. Foto: REUTERS/Carlos Garcia Rawlins/NTB Scanpix.
Verdensmisjonsdagen feirer vi søndag 21. oktober, det vil si under ungdomssynoden, 3. oktober – 28. oktober. I sitt budskap henvender pave Frans seg til de unge, og gjennom dem sier han: «til alle kristne».
Oversettelse: Sindre-Jacob Bostad
La oss, sammen med de unge, bringe evangeliet til alle
Kjære unge mennesker, jeg vil gjerne reflektere med dere over oppdraget som vi har mottatt fra Kristus. Når jeg snakker til dere, henvender jeg meg samtidig til alle kristne som lever i Kirken, eventyret i deres liv som Guds barn. Det som inspirerer meg til å snakke med alle gjennom denne samtalen med dere, er vissheten om at den kristne tro forblir ung når den står åpen for det oppdrag som Kristus overlater til oss. «Misjon revitaliserer tro» (Redemptoris Missio, 2), med ordene fra Johannes Paulus II, en pave som viste så stor kjærlighet og omsorg for unge mennesker.
Synoden som skal holdes i Roma i oktober 2018, misjonsmåneden, gir oss i større grad en mulighet til i lys av troen å forstå hva Herren Jesus vil si til dere, unge mennesker – og gjennom dere, til de kristne fellesskapene.
Livet er et oppdrag
Hver mann og kvinne er kallet; det er grunnen til vårt liv på jorden. Å bli tiltrukket og bli sendt er to bevegelser som i våre hjerter, spesielt når vi er unge, føles som indre krefter av kjærlighet; de holder løfte om vår fremtid og de gir retning til våre liv. Mer enn noen andre føler unge mennesker livets kraft som bryter inn over oss og tiltrekker oss. Å leve ut vårt ansvar for verden i glede er en stor utfordring. Jeg er godt klar over det lys og de skygger som ungdom møter i sine liv; når jeg tenker tilbake til min ungdom og min familie, husker jeg styrken som mitt håp for en bedre fremtid, gav meg. Det faktum at vi ikke er i denne verden etter eget valg, gir oss forståelse for at der er et initiativ som går foran oss og gjør at vi eksisterer. Hver og en av oss kalles for å reflektere over dette faktum: «Jeg har et oppdrag på denne jorden; det er grunnen til at jeg er her i denne verden.» (Evangelii Gaudium, 273)
«Kjære unge, vær ikke redde for Kristus og hans kirke! For der finner vi skatten som fyller livet med glede.»
Pave Frans
Vi forkynner Jesus Kristus
Kirken, ved å forkynne det hun fritt mottok (Matt 10, 8, Bibel 2011: Apg 3, 6), kan dele med dere unge mennesker veien og sannheten som gir mening til vårt liv på jorden. Jesus Kristus, som døde og oppsto for oss, appellerer til vår frihet og utfordrer oss til å søke, oppdage og forkynne budskapet om sannhet og oppfyllelse. Kjære unge mennesker, vær ikke redde for Kristus og hans kirke! For der finner vi skatten som fyller livet med glede. Jeg kan fortelle dere dette fra min egen erfaring: Takket være troen, fant jeg det sikre grunnlaget for mine drømmer og styrken til å realisere dem. Jeg har sett stor lidelse og fattigdom i ansiktene til så mange av våre brødre og søstre. Og likevel, for de som står ved Jesus, er ondskap et incitament til stadig større kjærlighet. Mange menn og kvinner og mange unge mennesker har gledelig ofret seg selv, til tider til martyrdom, av kjærlighet til evangeliet og tjeneste for sine brødre og søstre. Fra Jesu kors lærer vi den guddommelige logikken om selvoppofrelse (1 Kor 1,17-25) som en proklamasjon av evangeliet for verdens liv (jfr Joh 3,16). Å bli satt i brann av Kristi kjærlighet er å bli forbrukt av den ilden, å vokse i forståelse ved dets lys og bli varmet av dets kjærlighet (2 Kor 5,14). På veien til hellighet, som åpner oss for Guds enorme horisonter, inviterer jeg dere aldri til å slutte å undre: «Hva ville Kristus gjøre hvis han var på meg?»
Å sende troen til jordens ender
Også dere, unge venner, som ved deres dåp er blitt levende lemmer av Kirken, tar del i vårt felles oppdrag for å bringe evangeliet til alle. Du er på livets terskel. Vi vokser i nåden av den tro som er gitt oss og styrket av Kirkens sakramenter, og ledes inn i den store strømmen av vitner som i generasjon etter generasjon har gjort forfedrenes visdom og erfaring til vitnesbyrd og oppmuntring idet de ser fremover. Og ungdommens friskhet og entusiasme blir en kilde til støtte og håp for dem som nærmer seg slutten av reisen. I denne blandingen av ulike stadier i livet bygger Kirken bro mellom generasjonene; vår tro på Gud og vår kjærlighet til nesten er en kilde til dyp enhet.
Denne overføringen av troen, hjertet i Kirkens oppdrag, kommer av kjærlighetens smittsomhet, hvor glede og entusiasme blir uttrykk for en nyfødt mening og oppfyllelse i livet. Spredningen av troen «ved tiltrekning» krever hjerter som er åpne for og rettet mot kjærligheten. Det er ikke mulig å sette grenser for kjærligheten, for kjærligheten er sterk som døden (se Høys 8,6). Og den åpenheten skaper møter, vitnesbyrd, proklamasjon; det genererer deltagelse i barmhjertighet med alle, også med dem langt borte fra troen, dem som er likegyldige og kanskje til og med fiendtlig og imot den. Menneskelige, kulturelle og religiøse samfunn som er fremmede for Jesu evangelium og Kirkens sakramentale tilstedeværelse, representerer de ekstreme periferiene, «jordens ender», som Jesu disipler fra og med den første påske ble sendt til, med visshet om at deres Herre alltid er med dem (se Matt 28,20; Apg 1, 8). Dette er hva vi kaller missio ad gentes (misjon for folkeslagene). Den mest øde periferi av alt er hvor menneskeheten, som trenger Kristus, forblir likegyldig overfor troen eller viser hat overfor livets fylde i Gud. All materiell og åndelig fattigdom, enhver form for diskriminering mot våre brødre og søstre, er alltid en konsekvens av avvisningen av Gud og hans kjærlighet.
«Også dere, unge venner, som ved deres dåp er blitt levende lemmer av Kirken, tar del i vårt felles oppdrag for å bringe evangeliet til alle.»
«Jordens ender», kjære unge, er for dere i dag noe meget relativt og «navigerbart». Den digitale verden, disse sosiale nettverk som gjennomtrenger og tråler oss, visker ut grenser, fjerner utkanter og avstander, minsker forskjeller. Alt later til å være for hånden, alt virker nært og umiddelbart. Men hvis vi ikke gir oss hen med vårt liv, kan vi ha så mange kont akter vi bare vil, men aldri få være med i noe ekte livsfellesskap. Misjon til jordens ende krever at vi gir oss selv og følger det kallet som vi har fått av ham som satte oss på denne jorden (jf. Luk 9, 23–25). Jeg vil våge å påstå at det viktigste for et ungt menneske som ønsker å følge Kristus, er å søke sitt kall og holde fast ved det.
Å bære vitnemål om kjærligheten
Jeg er takknemlig for alle kirkelige grupper som gjør det mulig for dere å få et personlig møte med Kristus i hans kirke: i sognene, foreninger, bevegelser, i religiøse kommuniteter og de forskjellige former for misjonstjeneste. I frivillig misjonsarbeid finner mange unge en måte å tjene de «minste» av våre brødre og søstre på (Matt 25,40), slik fremmer de menneskelig verdighet og vitner om gleden i kjærligheten og ved å være kristen!
«De pavelige misjonsorganisasjonene ble født av unge hjerter som et middel til å støtte evangeliets forkynnelse til alle nasjoner og dermed bidra til den menneskelige og kulturelle veksten til alle de som tørster etter kunnskap om sannheten.»
Disse kirkelige erfaringene utdanner og trener unge, ikke bare for profesjonell suksess, men også for å utvikle og fremme deres gudgitte gaver for bedre å tjene andre.Disse prisverdige formene for tidsbegrenset misjonstjeneste er en fruktbar begynnelse, og kan, ved kallsbedømmelse, hjelpe dere til å bestemme dere for å gi dere selv fullstendig som misjonærer.
De pavelige misjonsorganisasjonene ble født av unge hjerter som et middel til å støtte evangeliets forkynnelse til alle nasjoner, og dermed bidra til den menneskelige og kulturelle veksten til alle dem som tørster etter kunnskap om sannheten. Bønnene og den materielle hjelpen som er gitt generøst og distribuert gjennom de pavelige oppdragsforeningene, gjør det mulig for Den hellige stol å sikre at de som er hjulpet i deres personlige behov, igjen kan vitne om evangeliet i deres daglige liv. Ingen er så fattig at de ikke kan gi det de har, men først og fremst hva de er. La meg gjenta ordene til oppmuntring som jeg adresserte til de unge i Chile:«Tro aldri at du ikke har noe å tilby, eller at ingen trenger deg. Mange trenger deg. Tenk på det! Hver og en av dere, tenk i ditt hjerte: 'Mange mennesker trenger meg'.» (Møte med ungdom, Maipu Shrine, 17. januar 2018).
Kjære unge mennesker, oktober er misjonsmåneden, og vi vil holde en bispesynode som er tilegnet dere. Det vil være en ekstra anledning for å hjelpe oss til å bli misjonerende disipler, enda mer lidenskapelig viet til Jesus og hans oppdrag, om å nå til alle jordens ender. Jeg ber Maria, Apostelens dronning, Den hellige Francis Xavier, Den hellige Therese av Jesusbarnet og den salige Paolo Manna, om å gå i forbønn for oss alle og alltid ledsage oss.
