Fakta og utelatelser i Carlo Maria Viganòs vitnemål mot pave Frans

Publisert 1. september 2018 | Oppdatert 6. september 2018

 

VEKKER OPPSIKT: Carlo Maria Viganò, Vatikanstatens tidligere nuntius til Washington DC. offentliggjorde søndag 26. august en kunngjøring som beskyldte pave Frans for å kjenne til erkebiskop Theodore McCarricks overgrep mot seminarister og unge prester og krevde Den hellige fars avgang. Foto: NTB

 

 

Denne artikkelen er en analyse av den tidligere nuntiens kunngjøring og dens motstridende konklusjoner.

 
Tekst: Andrea Tornielli, Vatican Insider
Vatikanstaten
Oversettelse og bearbeidelse: Therese Sjøvoll og katolsk.no

 

«Jeg tror Viganòs kunngjøring taler for seg selv, og at dere har den profesjonelle modenheten til å trekke konklusjoner».

 

Les selv

Med disse ordene, adressert til pressen under inflight-pressekonferansen fra Dublin, inviterte pave Frans journalistene til selv å lese det 11-siders lange dokumentet som ble sluppet av den tidligere nuntien til USA, Carlo Maria Viganò. Den tidligere nuntius ba om pavens avskjed. Viganò beskyldte Frans for å ha dekket over den 83 år gamle kardinal emeritus fra Washington, Theodore McCarrick, og hans homoseksuelle relasjoner med voksne seminarister og prester.

Det er derfor all grunn til å foreta en nøye lesning av Viganòs tekst. Den må analyseres, og de påståtte fakta må skilles fra meninger og fortolkninger.  Fremfor alt må utelatelsene frem.

 

Anti-Bergoglio operasjonen

Vatikandiplomaten Viganós støyende avgjørelse om å bryte troskapseden til paven, betyr nok et angrep på Frans. Det er utført på organisert vis av de samme kretsene som for et år siden forsøkte å reise en slags doktrinær riksrett etter publikasjonen av det pavelige skriv «Amoris laetitia». Forsøket mislyktes. Viganò er faktisk en av underskriverne av den såkalte «Professione», der pave Frans er definert som skilsmissevennlig. Viganò har nære forbindelser til de mest konservative kretsene i Vatikanet og i utlandet.

At dette ikke bare er et utbrudd fra en av kirkens menn, som er lei av de råtne eplene han har sett rundt seg, men resultatet av en lang og nøye uttenkt plan, i et forsøk på å få pave Frans til å trekke seg, blir tydelig gjennom tidspunktet Viganò velger å gå ut i media. Det er også tydelig gjennom propagandaen til det samme internasjonale medienettverket som i årevis – ofte via anonyme avsendere  – har videreformidlet oppfordringene fra dem som gjerne skulle ha tilsidesatt resultat av pavevalget i 2013.

Anti-Frans operasjonen fremkommer også av de ulike bloggene til journalister som publiserte Viganòs kunngjøring. Disse er  alltid i frontlinjen i forsvaret for den tradisjonelle familien, men de er helt skjødesløse når det gjelder å slippe en nyhetsbombe samme dag som Frans avslutter Verdensmøtet for Familien med en stor messefeiring.

 

Klagen fra år 2000

Først, la oss gjøre den øvelsen å anta at det Viganò skriver er sant, og så studere og gjennomgå fakta. Den 22. november 2000 skrev dominikanerbroren Boniface Ramsey til den den apostoliske nuntius i USA, Gabriel Montalvo, og informerte ham om at han hadde hørt rykter om at McCarrick hadde «delt seng med seminarister».

En dag tidligere, den 21. november, hadde Johannes Paul II utnevnt McCarrick til erkebiskop av Washington. Viganò bemerket at nuntiens påfølgende henvendelse til statssekretariatet, på dette tidspunkt ledet av Cardinal Angelo Sodano, ikke ble fulgt opp.

 

Man bør merke seg følgende: Den første klagen som leveres til nuntiaturet, og som sendes derfra til Vatikanet, kommer umiddelbart etter utnevnelsen i Washington. Man kan, imidlertid, undre: Om disse ryktene om McCarrick var så utbredte og iherdige, hvorfor ble han ikke forhindret fra å bli utnevnt til hjelpebiskop av New York i 1977, (mot slutten av Paul VIs pontifikat), til biskop av Metuchen i 1981, (ved begynnelsen av Johannes Paul IIs pontifikat), og så overført til erkebispedømmet av Newark i 1986, (igjen under pave Johannes Paul II), for til slutt å bli forfremmet til Washington i 2000 og til kardinal i 2001?

 

«I sitt skriv legger Viganò ansvaret for nominasjonen – uten å kunne fremlegge noen beviser – på Sodano, og forklarer at paven på dette tidspunkt allerede var syk og nesten ikke i stand til å hverken forstå eller styre kirken. Enhver som har kjennskap til Vatikanet vet at dette ikke er sant.» 

 

Alt er Sodanos skyld

Året etter forfremmelsen til Washington, tok Johannes Paul II McCarrick opp i kardinalkollegiet. I sitt skriv legger Viganò ansvaret for nominasjonen – uten å  fremlegge noen beviser – på Sodano, og forklarer at paven på dette tidspunkt allerede var syk og nesten ikke i stand til verken  å forstå eller styre kirken. Enhver som har kjennskap til Vatikanet, vet at dette ikke er sant. I det minste var det ikke sant i år 2000. Johannes Paul skulle fortsatt leve fem år til.

Vi vet at på denne tiden, i den lille kretsen rundt paven som kontrollerte nominasjonen, finner vi pavens privatsekretær Stanislaw Dziwisz, et navn som Viganò utelater, og «sostituto» i Statssekretariatets første seksjon for alminnelige saker, den gang prefekt for Kongregasjonen for biskopene, Giovanni Battista Re, som Viganò nevner for å renvaske hans navn. 

 

Tvil

Var denne første rapporten – uten at de som klagde selv tok ansvar – kanskje ikke pålitelig? Eller var McCarricks makt – også finansiell – i stand til å åpne dører i Vatikanet, som burde ha forblitt stengt?

Det kan reises tvil omkring utnevnelsen til Washington og hvorfor tenkte ingen på å gjøre undersøkelser før han ble kreert til kardinal det følgende året. Men hvorfor protesterte ikke nuntiens, hvis han var så sikker på at det var begått overgrep mot seminarister og prester – alle over den seksuelle lavalder - og hvorfor insisterte han ikke på en audiens hos Johannes Paul II?

 

Benedikt XVIs sanksjoner

Ny klager forelå i 2006, da Benedikt XVI var pave, og Tarcisio Bertone var statssekretær. Nå entrer tidligere prest og barneovergriper Gregory Littleton scenen, og deler en opplysning med nuntius til USA, på dette tidspunkt monsignor Pietro Sambi. Littleton forteller at også han var blitt seksuelt trakassert av McCarrick og at han riktignok var over seksuell lavalder. Viganò lager et notat til sine overordnede, som ikke svarer på det.

Det er verdt å huske på at på dette tidspunkt var McCarrick allerede pensjonert. Den nye paven, Benedikt XVI hadde, den 16. mai 2006, godtatt hans avskjedssøknad. Den var innlevert året før, den 7. juni 2005, da prelaten fylte 75 år. Hvis ryktene og anklagene var så viden kjent, hvorfor ble ikke McCarrick avskjediget omgående, da han innleverte avskjedssøknaden i 2005?

I 2008 begynner nye anklager om McCarricks upassende oppførsel å sirkulere, og igjen, skriver Viganò, hadde han sendt et notat til sine overordnede.

 

Upresis

Denne gang virker det å være en viss bevegelse, men etter Vatikanbyråkratiets heller langsomme tempo. Faktisk skulle Benedikt XVI ha intervenert mot kardinalen, som nå var emeritus og pensjonert, med ordre om sanksjoner. Viganò kan ikke være presis når det gjelder datoen for denne sanksjonen, for på dette tidspunktet hadde Viganó forlatt sin post i statssekretariatet, der han koordinerte arbeidet til nuntiaturets stab, og var blitt utnevnt til generalsekretær for Den pavelige kommisjonen for Vatikanstaten og for Vatikanstatens Guvernement.

Derfor, hvis Viganò taler sant – og det må vi anta at han gjør – «i 2009 eller 2010», intervenerer Benedikt XVI og beordrer angivelig McCarrick til å trekke seg tilbake fra det offentlige liv, til et liv i bønn og til ikke lenger å bo i det neo-katekumenale seminaret Redemptoris Mater som han åpnet i Washington.

 

«Vi kunne spørre: Men om disse alvorlige fakta var så tydelige og klare, hvorfor ble ikke kardinalen pålagt avskrekkende offentlige sanksjoner ved å beordre ham til å leve tilbaketrukket i bot?»

 

Mystiske restriksjoner

Benedikts ordre blir ikke offentliggjort. Den videreformidles muntlig av Den hellige stol til nuntius i Washington, Sambi, slik at han kan meddele den til angjeldende person.

Var dette et uttrykk for overbærenhet overfor en kardinal som på dette tidspunktet er gammel og pensjonert, som man vil spare for den skammen som følger av offentlige sanksjoner? Eller var bevisene ansett som utilstrekkelige for Benedikt XVI, som, hvis han er opphav til sanksjonene, tydelig må ha mottatt  troverdige advarsler om McCarricks oppførsel? Pave Benedikt visste altså, men antok at det var tilstrekkelig å anbefale den allerede pensjonerte kardinalen å holde seg i ro på sidelinjen.

Det er verdt å legge seg på minnet: Ingen har noensinne snakket om, og heller ikke fremsatt anklager om, overgrep mot barn. Vi snakker om trakassering av mennesker i voksen alder, som, gitt at det er biskopen som inviterer sine seminarister eller prester til sengs, er det faktiske misbruket.

Vi snakker ikke om en likeverdig situasjon. Snarere enn å være seksuelt misbruk, er det tale om misbruk av klerikal makt. Selv om ingen har sagt at «onkel Ted», som McCarrick likte å kalle seg selv, noen gang brukte noen form for vold eller trusler, da han inviterte seminarister og unge prester til å sove i samme seng. Vi må spørre: Hvis disse alvorlige kjensgjerningene var så tydelige og klare, hvorfor ble ikke kardinalen pålagt avskrekkende offentlige sanksjoner ved å beordre ham til å leve tilbaketrukket i bot?

 

Hvorfor er det ingen som ser?

En viss tvil rundt sanksjonenes faktiske innhold, er mer enn legitimt, spesielt i lys av det som skjer etterpå. Viganò-skrivet antyder at i de siste tre eller fire årene av Benedikts pontifikat så levde McCarrick som en eremitt eller som en munk i et kloster. Først etter valget av pave Frans ble buret hans åpnet.

Nok en gang, vi må forholde oss til dokumenterte fakta, og dette her er overhodet ikke tilfelle. Virkeligheten er annerledes: dokumentert og dokumenterbar. Den er bare et tastetrykk unna på internett.

Under det siste året av Benedikts pontifikat, endret ikke McCarrick sin livsførsel. Det er sant at han forlot seminaret der han bodde, men han feiret diakon- og presteordinasjoner side om side med viktige kardinaler som også var nære samarbeidspartnere med Pave Benedikt - og han holdt forelesninger.

 

Smiler foran kamera

Den 16. januar 2012 deltok han sammen med andre nord-amerikanske biskoper i en audiens med Benedikt XVI i Vatikanet. Hans navn var skrevet blant deltakerne i bulletinen fra Den hellige stols pressekontor.

Den 16. april 2012 møtte han Benedikt på ny ved Den pavelige stiftelsens audiens og feiret pavens fødselsdag sammen med alle tilstedeværende. Han var på reise og returnerte til Roma i februar 2013 for å ta avskjed med paven som hadde abdisert og tok ham i hånden med et smil. Alt dette er foreviget med Vatikanets TV-kameraer. Det er åpenbart at hans situasjon ikke var ansett som så alvorlig, at indikasjonene på skyld ikke var ansett som så innlysende, og at sanksjonene ikke skulle være så restriktive.

 

Også Viganò stod ved siden av McCarrick

Til og med Viganò selv – som i mellomtiden hadde vært borte fra Vatikanet etter Benedikt XVIs avgjørelse om å «forfremme ham til nuntius til Washington» – virket overhodet ikke bekymret over situasjonen. Hans deltagelse i offentlige begivenheter med den trakasserende kardinalen er dokumentert, slik som koncelebrasjoner i USA eller tildelingen av en pris til McCarrick den 2. mai, 2012, i Pierre Hotel på Manhattan. Under denne seremonien synes Viganò alt annet en indignert eller beskjemmet over å bli fotografert side om side med den gamle kardinalen. Hvorfor, må vi spørre, nå som Viganó hadde tilgang til å kontakte Benedikt XVI direkte? Når han nå innehar en av Vatikanets viktigste diplomatiske poster i verden, hvorfor reiser ikke nuntius Viganò seg, hvorfor handler han ikke, ber han ikke om audiens, og hvorfor håndhever han ikke de restriktive bestemmelsene?

 

«Det er Paven som ber om en vurdering. Nuntien sier ikke at han har gitt pave Frans et notat om saken, ei heller at han har bedt ham gripe inn.»

 

Frans’ engasjement

Den sittende paven, den eneste reelle skyteskiven for hele operasjonen, entrer scenen i juni 2013, et par måneder etter valget. La oss huske på følgende: McCarrick, over 80 år, deltok ikke i konklaven, og er en pensjonert, men hyperaktiv, kardinal.

Han fortsetter å reise verden rundt, holde forelesninger, og feire messer. Viganò drar til audiens hos Frans i Roma. Det er paven som stiller ham et spørsmål om McCarrick. Viganò minner ham på at kardinalen «korrumperte generasjoner av seminarister og prester», og at i Vatikanet er det et dokument som bekrefter dette. Obs, obs: Det er ikke Viganò som uttrykker sin bekymring over kardinalen. Det er paven som ber om en vurdering.

Viganó sier ikke at han har gitt Frans et notat om saken, ei heller at han har bedt ham gripe inn. I dag, rasende, skriver Viganò om Benedikt XVIs sanksjoner, som ingen kjenner til. Om de eksisterer, så har ikke han som nuntius, virker det som, løftet en finger for å håndheve dem.

 

McCarrick – rådgiver?

Viganò skriver så at den gamle kardinalen skulle ha blitt, i de tidlige årene av Frans’ pontifikat, hans rådgiver, spesielt for de amerikanske utnevnelsene. Han presenterer ikke, i det minste ikke til nå, noen bevis for dette.

Istedenfor argumenterer han – og her er det heller ingen grunn til å ikke tro på ham – at i det første møtet i juni 2013 skulle den nye paven ha anbefalt: «Biskopene i USA må ikke være ideologer, de må være pastorer».

Siden McCarrick i de følgende månedene også fremsatte et lignende utsagn da han snakket med en monsignore fra nuntiaturet, som så rapporterte det til Viganò, sluttet den tidligere nuntien, som ba om pavens avskjed, at McCarrick lå bak pave Frans holdning til kirken i USA. Det er en meget svak slutning.

En enklere og mer troverdig hypotese er at Frans – som kjente den amerikanske kirken godt – på eget initiativ hadde gjentatt for forskjellige mennesker han møtte, den følgende frasen om biskoper: «at de ikke måtte være ideologer, men måtte være pastorer». For å forstå at dette er et av de vesentligste punktene for pave Frans i synet på biskoper, er det nok å lese talene til paven, som tenkte på denne måten lenge før 2013-konklaven.

 

Den tidligere ambassadørens benektelse

Et interessant motargument mot Viganòs teori ble den 27. august i år fremsatt av den tidligere amerikanske ambassadøren til Den hellige stol, Miguel H. Diaz, utnevnt i mai 2009, som sa han var forbauset over å lese Viganòs påstander om Frans ord om amerikanske biskoper, fordi Diaz «…mintes omgående mitt første møte med mgr. Sambi, pave Benedikts representant, i hans residens i Washington DC. Mgr. Sambi sa at «vi trenger amerikanske biskoper som er mindre politiske og mer pastorale, ikke krigere i en kulturkrig.»

Derfor, allerede under pave Benedikt mottok den apostoliske nuntius til USA oppfordringer om å utnevne biskoper som var pastorer, ikke «kulturkrigere». Tydeligvis ble spørsmålet om den politiske orienteringen og ulik vektlegging i forskjellige etiske spørsmål blant amerikanske biskoper, allerede opplevd som problematisk mot slutten av Benedikts regjeringstid.

 

«... Frans tar også fra ham kardinalkalotten. Kardinal emeritus av Washington er ikke lenger kardinal.»

 

Den nye klagen

Fire og et halvt år går, og i 2018, når nyheten om at McCarrick, den gang en ung prest, skal ha misbrukt en mindreårig for rundt 50 år siden, Vatikanet for første gang. Klagen hadde aldri tidligere blitt fremsatt, ei heller hadde noen – ifølge Viganòs rapport – noensinne tidligere snakket om McCarricks påståtte misbruk av en mindreårig.

En regulær kanonisk prosedyre ble iverksatt av New Yorks bispedømme, som overførte dokumenter til Troskongregasjonen. Det foreligger også nye rapporter, gjort kjent av Newarks bispedømme, som handler om to forlik om kompensasjon for skader, som McCarrick har betalt. Disse gjaldt beskyldninger om at McCarrick misbrukte to seminarister, begge over den seksuelle lavalder.

Med en beslutning, som er uten presedens i Kirkens nære historie, pålegger pave Frans McCarrick ikke bare å leve et stille og tilbaketrukket liv - denne stillheten og dette tilbaketrukne livet hadde ikke blitt pålagt ham tidligere, eller om det var blitt pålagt ham, så hadde ingen sikret at han fulgte disse ordrene - men Frans tar også fra ham kardinalkalotten. Kardinal emeritusen av Washington er ikke lenger kardinal.

 

«Til slutt er det en pave, Frans, som stripper kardinalen, til tross for at kardinalen er gammel og har vært pensjonert en stund, for hans kardinalstatus etter å ha kneblet ham, og forbudt ham å feire messe offentlig.» 

 

Forvrengte fakta og forvrengt logikk

Ikke bare må vi spørre oss selv om det Viganò sier er sant, og som nyhetsmedier har repeterer som et mantra idet de høylydt krever Frans’ avskjed. Man bør også undres over om sekvensen Viganò beskriver, og om hans overveielser, hans utelatelser, og hans fortolkninger, er rimelige og om de virkelig gir grunnlag for å tillegge noe av ansvaret dagens regjerende pave. Uansett, de rene og brutale fakta, og la oss anta at det den tidligere nuntien sier er sant; her er hva som skjedde:

Den ikke fullt så hellige kretsen rundt en hellig pave promoterer og kreerer til kardinal en homoseksuell biskop, som misbrukte sin makt for å ligge med seminarister. Selv om det ikke er klart hvor mye informasjon som hadde nådd Johannes Paul II direkte, er det klart at han på det tidspunkt hadde god forstand og vilje – og at den viktige utnevnelsen av erkebiskop til Washington uten tvil ikke kunne passere ham ubemerket.

 

Pave Frans tar grep

Også en annen pave er kommet til syne i dag: Benedikt, som, muligens, beordret denne kardinalen til å leve tilbaketrukket. Men uten da å være i stand til å håndheve sin ordre, som aldri fortrakk en mine, ikke en gang etter å ha sett ham ankomme Vatikanet ved flere anledninger, og uten at hans nuntius til USA, Viganò, hadde noen problemer med å bli tatt bilder av ved siden av ham. Ei heller hadde problemer med å spise middag med ham, eller å holde hyldningstaler i hans nærvær.

Til slutt er det en pave, Frans, som stripper kardinalen, til tross for at kardinalen er gammel og har vært pensjonert en stund, for hans kardinalstatus etter å ha kneblet ham, og forbudt ham å feire messe offentlig. Likevel er det sistnevntes hode som tidligere nuntius Viganó så indignert ber om. Sannsynligvis bare fordi Frans hadde «våget» å utnevne noen amerikanske biskoper som er mindre konservative enn dem som tidligere er utnevnt, da det var kardinaler som Bernard Law som ga råd om de amerikanske utnevnelsene. At dette er en partisk operasjon, er tydelig for enhver som reflekterer over hendelsenes gang. Man trenger ikke engang ta i betraktning all den informasjon som har en tendens til å diskreditere Viganòs karakter.

 

 

 

 

 

 

 

 

HYLDET McCARRICK:
2. mai, 2012, under Benedikt XVIs pontifikat, deltar nuntius Viganò ved utdelingen av en pris til kardinal McCarrick som da, ifølge Viganò, var pålagt sanksjoner. Foto. kardinal Sean O’Malleys blog

 

Les mer

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

Mer om:
Utenriks
Paven