Biskop Bernt I. Eidsvigs preken under Olsokmessen i Stiklestad kirke, lørdag 28. juli
OLSOK PÅ STIKLESTAD: Den katolske kirkes nasjonale olsokfeiring feiret idag messe i Stiklestad kirke fra 1722. Messen ble ledet av biskop Bernt I. Eidsvig. Under følger hans preken på Hellig Olavs gravsted. Foto. Petter T. Stocke-Nicolaisen
Det faller oss naturlig ved denne messe i Stiklestad kirke, å tenke langt tilbake i historien, å forsøke å forestille oss hvem Olav var og hva hans budskap for efterslekten er. Dette er betimelige spørsmål, og bør oppta oss som tror på den samme Kristus og som tilhører den samme kirke, med den reservasjon at budskapet er viktigere enn personen.
Vi slutter oss således til de mange generasjoner kristne i Norge som har gjort det samme. Til hjelp har vi kilder som går tilbake til Olavs samtid. Vi har kirkelige og verdslige nedtegnelser av noe yngre dato, som Snorre. Det fortelles historier og legender om hellighet fra hans liv, og vi vet at hans samtidige fant klare bekreftelser på hellighet bare dager efter hans død: helbredelse og uforklarlige manifestasjoner.
Middelalderhistorikerne vil stille spørsmål på sitt vis, og forsøke å snakke om helgenkongen ut fra hans samtid. Om den vil de vite alt som er verd å vite, sett fra vår tids ståsted i historien. Ikke en gang de historikere som måtte tro at kongen er hellig, kan i faglig sammenheng beskrive det ved ham som beveger oss, nettopp hans hellighet. Derfor blir deres bilde av ham merkelig todimensjonalt, fordi det tegnes rasjonelt. Folkeminneeksperter har registrert en mengde sagn og legender, de fleste av dem usannsynlige ut fra normale kriterier. Ikke desto mindre er disse kjennetegnet av de inntrykk han gjorde i sin samtid og i de århundrer som fulgte.
«Skulle de forstå vår olsokfeiring, måtte det være ut fra et håp om at Olav skal gjøre noe med oss. Skjer dette, har vi det samme anliggende som middelalderens kristne.»
Men også vi, hvis vi i dag velger å tenke oss tilbake til det 11. århundre, ville gjøre oss selv til subjekt i forsøket på å finne ut hvem Hellig Olav var, og ham til objekt. Hans samtidige og generasjonene som fulgte, ville imidlertid ikke forstå oss om vi forsøkte noe slikt. For deres poeng var aldri i historien, men midt i deres liv. De ville fremholde at det var Olav som gjorde noe med dem, som forandret deres måte å tenke på, å tro på. Skulle de forstå vår olsokfeiring, måtte det være ut fra et håp om at Olav skal gjøre noe med oss. Skjer dette, har vi det samme anliggende som middelalderens kristne. Og hvorfor skulle vi ellers be om hans forbønn og beskyttelse her idag?
En konge som taper et slag, og selv faller i det, vil per definisjon være fortidens mann. Han er den som feilet; hans makt er brutt; hans rike er overtatt av andre; ikke bare har han tapt, men det han kjempet for, har også tapt. En slik konge kunne ha en romantisk appell for sine trofaste tilhengere, men fremtiden tilhørte andre herskere.
Så er vi nettopp ved det utypiske.
Det siste kongen sørget for før slaget, var at det ble lest messe for dem i fiendens hær som skulle falle. Det skjedde på forhånd, for han regnet realistisk med muligheten for å falle selv. Som et åndelig testament for det norske folk kunne han ikke ha gitt oss noe bedre. Efter døden lar Gud ham uttrykke sin kjærlighet til sine levende fiender.
«De første som trodde på og forstod kongens hellighet, var blant hans motstandere på Stiklestad.»
Den kongen som ble drept, helbreder. Ikke bare sin fiende Tore Hunds sår, eller den blinde stakkar på Stiklestad, men han leget et såret, splittet folk og gav det syn for tro og et rettferdig statsstyre. De første som trodde på og forstod kongens hellighet, var blant hans motstandere på Stiklestad. Det var ikke Kirkens eller kongens menn. Olavs kropp, som ikke gikk i oppløsning, ble et tegn på kristningsverket. Hans seier, efter det som så ut som det endelige nederlag, gav vårt folk håp i onde dager, fra Alfiva og Svein til Den annen verdenskrig. Den utbredte Olavsfromhet i hele Nord-Europa viser at dette budskapet ikke var begrenset til en nasjon.
Vi er kommet til denne Olsok-messen for at Olav skal gjøre noe med oss. Han har allerede satt oss i fysisk bevegelse, men vi ønsker at han gjør mer:
- At vi begynner med oss selv, og overvinner det som er ondt og urett i våre liv. Det betyr bot og omvendelse fra alt som er vår tro uverdig. Tore Hund drog som pilegrim til Jerusalem for å gjøre bot. Vi kan ikke feire Olsok på Stiklestad og i Nidaros uten å ville gjøre opp for våre synder.
- At vi sier hvem vi tror på. Alle kilder fra Olavs liv forteller oss at han forkynte med overbevisning og at hans forkynnelse ble trodd. Ingen annen som har forkynt evangeliet i vårt land, har gjort det med en slik virkning.
- At vi elsker våre fiender på en måte de kan forstå. Det er lite annet som bedre kan vekke dem til eftertanke. Ingen kristen dyd gjør et dypere inntrykk, og ingen kan gjøre oss mer like Kristus.
Blant de store talere her på Stiklestad i 1930 var biskop Eivind Berggrav. Jeg ønsker å legge dere og meg selv noen av hans ord på sinne:
«Dette er Olsok: lidelsens og angerens blodsdraape gjenfødt til skinnende skaperkraft. Kanskje kan det ha vært en tendens i vaar tid til aa ville tilsløre den skarpe egg, til helst aa fremheve den blott sommerfylte kulturside ved Olsok, den side som er rund og uten brodd. Men over Olav og Olsok staar evindelige evangeliets skarpe ord: Ogsaa ditt hjerte skal et sverd gjennemtrenge. Allerede dette er et sverd for oss menn at vi ikke faar være oss selv nok og herske i eget navn. Men det er naar mennesket blir litet og Gud blir veldig, at storverkene skjer paa jord. Menn blir ikke maktfulle og skapende ved at faa trampe paa dem som er under dem, men ved at aapne sig for det som er over dem. Og vi aapner oss aldri for dette før lidelsen og angeren har pløiet vaar sjel. ‘Et feiltrinn hjemsøker hver mann’, kvad Olav et av sine siste aar. En mandig og nøktern sats. Dypere enn Tore Hunds spyd springer selve anklagens ord. Ogsaa mot oss rettes sverdet i denne stund paa Stiklestad. For nu staar vi paa hellig grunn, nu brenner tornebusken foran oss; og fra hellige skjærer Herrens røst gjennem hjertets skjulte grunne. Alt hvad vi har forbrutt, Herre, sting det i døden her paa jordelivs slette, alt hvad vi hver for oss, i parti og i flokk, i kirke og stat har skjemt ut og sølet til for oss og for Norge, Herre giv det døden, og døp oss med din hellige tilgivelse.»
+ Bernt I. Eidsvig, Can. Reg.
Biskop av Oslo
PROSESJON: Før den pontifikale messen gikk det katolske følget i prosesjon fra Teglverket til Stiklestad kirke, ca. 1 km. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Les mer
- P. Josefs preken ved Olsokfeiringens åpingsmesse
- St. Eystein bokhandel: Holder dørene åpen for Olav
- Olsok 2018: Kongen som formet Norge