Les hele St. Olav kirkeblad på nett, eller tegn gratis abonnement på bladet i papirutgave.
DOBBELTDOKTOR: Som pensjonist tok Mette Nygård fatt på en rekke studieemner ved Menighetsfakultet. Det endte med en avhandling som hun leverte til Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
En tid var Mette Nygård (83) bakeribestyrer i Irland. Men hun har også arbeidet som lege, nonne, psykiater, romanforfatter, essayist og oversetter. Og som om ikke dét var nok: Nå er hun blitt dr.philos. med avhandling om Kirkens forhold til jødene.
Tekst: Nils Heyerdahl
Hun har lett for å le. Både av seg selv og av verden ellers. Selvironisk når det gjelder egen person, mildt overbærende når det dreier seg om oss andre. Hun kan spøke om det meste, men det er ikke vanskelig å skimte alvoret bak den lekne, avvæpnende humoren.
Det kommer ikke minst frem når hun snakker om sitt emne for doktorgraden: forholdet mellom jødene og den katolske kirke. Selv konverterte hun i sin ungdom. Gjennomførte deretter en mangfoldig karriere. Som pensjonist tok hun så bl.a. fatt på en rekke studieemner ved Menighetsfakultet. Det endte med en avhandling som hun leverte til Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
«Jeg tror rett og slett at når jeg har holdt på lenge nok med noe, begynner jeg å kjede meg og får lyst til å prøve noe annet!»
Mette Nygård
Ambassadørdrøm
Mens St. Olav går i trykken prøveforeleser og disputerer hun, og når bladet leses, er hun – om alt har gått bra – dobbeltdoktor.
– Hva har drivkraften vært?
– Det ville vel lyde flott å si at det har vært intellektuell nysgjerrighet. Men ærlig talt: Jeg tror rett og slett at når jeg har holdt på lenge nok med noe, begynner jeg å kjede meg og får lyst til å prøve noe annet! Tilfeldigheter har også spilt en rolle. Jeg hadde tenkt å studere språk og litteratur, og hadde en hemmelige drøm om en gang å bli norsk ambassadør til Spania. Men så fikk jeg tilfeldigvis en så god artium at jeg syntes jeg måtte utnytte den. Dermed ble det medisin.
Tilfeldig? Neppe! Mer på slump var det kanskje at den unge Mette Nygård fikk et nyrestenanfall på en reise i Roma og ble behandlet av snille nonner. Det vekket nysgjerrigheten, og da hun kom hjem, begynte hun å gå til messe i St. Dominikus kloster i Oslo, og fikk så undervisning av pater Finn Thorn.
Dette skriver hun om i boken For et nonneliv, som kom i 1988. I en passende blanding av munter ironi og reflektert alvor, skildrer hun her sin konversjon, sin studietid, men først og fremst sine år som nonne i en irsk misjonsorden av leger og sykepleiere. Det er underholdende lesning. Vi treffer rørende, imponerende og komiske skikkelser i og utenfor det kirkelige hierarki, og hun viser oss fremmede landskaper og merkelige fenomener i det katolske liv i Irland, Spania og Roma.
– Det var et interessant, men hardt liv. Jeg lærte mye, men til slutt måtte jeg erkjenne at dette ikke var min vei. Jeg gråt meg nærmest ut av klosterkallet og reiste til Vik i Sogn for å fullføre en avbrutt distriktsturnustjeneste. I mellomtiden hadde så mangt endret seg i Kirken. Konsilet hadde ført til en åpnere holdning mot verden, og synet på legfolkets rolle var blitt mer positivt. Min nederlagsfølelse etter klosterforsøket vek etterhvert for nytt livsmot. Jeg gjenvant troen på at det finnes spenning og bevegelse i vente, bare en er våken og griper muligheten når utfordringene dukker opp.
Les mer
Språk og litteratur
Mette Nygård spesialiserte seg i psykiatri, men den gamle dragningen mot språk og litteratur var en nisse som fulgte med på lasset. Det fremgår klart av hennes CV: Foruten eks-nonnens selvbiografi, har hun utgitt to romaner og to essaysamlinger, redigert antologier over Jobs bok, Edith Stein og barokkens åndsliv, og skrevet en mengde artikler om litterære, psykologiske og teologiske emner – blant annet om Teresa av Avila og vår egen tids trappist-munk og forfatter Thomas Merton. Dertil har hun vært oversetter – «en yndlingsbeskjeftigelse!», skyter hun inn. Den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizingas klassiske verk om senmiddelalderen, Middelalderens høst, er en av hennes bragder på dette området.
– Joda. Jeg har drevet med mye. Fra innsiden sett er det ikke så imponerende som folk vil ha det til. Men var det ikke avhandlingen vi skulle snakke om?
– Jo. Snakk om den!
«Jeg ville undersøke nærmere hvordan den katolske kirkes holdning til jødene har vært gjennom tidene, og om den har endret seg.»
Mette Nygård
Den kulturelle hukommelse
– Det hele startet med at jeg stusset over den gjengse forestilling om at jøder og kristne alle er Abrahams barn. Det er jo riktig, men denne historiske sannhet må ikke dekke over det sørgelige faktum at disse barna har hatt et problematisk forhold til hverandre, ja vært fiender det meste av tiden. Jeg fikk lyst til å undersøke min egen kirkes anamnese ...
– Unnskyld, undersøke hva?
– Anamnese er et begrep som medisinere er fortrolige med. Det betyr pasientens egen redegjørelse for sin sykehistorie. Men det er også et gammelt begrep i Kirken, og har fått ny aktualitet i moderne humanistisk forskning. Og der betyr anamnese en kollektiv, kulturell hukommelse, minner som bevares gjennom historien, i generasjoners ritualer, myter og påminnelser. Når Jesus under nattverden sier: «Gjør dette til minne om meg!» etablerer han en anamnese. Men altså: Jeg ville undersøke nærmere hvordan den katolske kirkes holdning til jødene har vært gjennom tidene, og om den har endret seg.
– Har den det?
– Avgjort. Det store skillet er Det annet vatikankonsil. Helt fra det første århundre og fremover til vår egen tid rådet den oppfatning i Kirken at jødene var ansvarlige for Kristi død, og at Gud derfor hadde dømt dem til å vandre hvileløst om på jorden til tidenes ende. En rekke konsiler vedtok særskilte, diskriminerende lover mot jødene. Her er ikke Kirkens historie særlig ærefull.
«Da sionismens grunnlegger Theodor Herzl ville opprette et jødisk hjemland, det som siden ble staten Israel, ba han i 1904 om pave Pius Xs støtte. Han fikk blankt avslag.»
Mette Nygård
To helter
– Men så sammenkalte Johannes XXIII til konsil i 1962. Han og den jødiske historikeren Jules Isaac er mine helter. Isaac kunne ikke forstå at fenomener som Hitlers diktatur og nazistenes jødeutryddelse hadde vært mulig i det 20. århundre, midt i den europeiske sivilisasjon. Selv mistet han sin familie i Auschwitz, og han var nær ved selv å bli drept. Han kunne hebraisk og gresk og begynte å studere de kristne og de jødiske tekstene for å trenge dypere inn i bakgrunnen for konflikten. Det resulterte i boken «Jesus og Israel». Der viser han at nesten alt som står i Det nye testamente, bygger på gammeltestamentlige skrifter.
– Han hadde tidligere forsøkt å få pave Pius XII interessert i sine synspunkter om forsoning mellom kristne og jøder, men lyktes ikke. Nå ville han prøve å få hans etterfølger i tale. Til det fikk han hjelp av den kjente katolske filosofen Jacques Maritain, som hadde vært Frankrikes ambassadør til Vatikanet, og dertil kjente pave Johannes XXIII fra dennes tid som nuntius i Paris. Isaac fikk audiens og hans budskap til paven var at konsilet ville være en enestående mulighet til å få gjort noe med forholdet mellom kristne og jøder. Dermed begynte den prosess som endte i en erklæring der Kirken gjør fullstendig helomvending i dette spørsmålet.
– Er ikke dét uvanlig? Katolsk oppfatning er vel at Kirkens læreembete er gudgitt og uforanderlig, og bygger på Skrift og tradisjon. Men her brytes altså en gammel tradisjon?
– Svaret er tja. Syv av ti teologer vil kanskje si at Kirken har brutt med tradisjonen, mens de siste tre vil si at tradisjonen bare har skiftet retning. Hovedtittelen på min avhandling er Vendepunktet. Da sionismens grunnlegger Theodor Herzl ville opprette et jødisk hjemland, det som siden ble staten Israel, ba han i 1904 om pave Pius Xs støtte. Han fikk blankt avslag: «Jødene anerkjente ikke vår Herre, derfor kan ikke vi anerkjenne det jødiske folk.» 80 år senere besøkte pave Johanne Paul II den store synagogen i Roma og sa: «Dere er våre brødre!». Mellom de to begivenhetene ligger erklæringen med åpningsordene «Nostra aetate» – «I vår tid». Den handler om Kirkens forhold til de ikke-kristne religioner, og har et eget kapittel om jødedommen.
Antisemittismen fordømmes
Det gikk ikke friksjonsfritt til på konsilet. Biskoper fra Italia, Spania og en del latinamerikanske land, samt patriarkene fra Midtøsten, var til å begynne med helt imot at det skulle vedtas et dokument som sa noe positivt om jødene. Utkast på utkast ble laget og en rekke kompromisser forsøkt. Men da dokumentet ble vedtatt til slutt, var det med et overveldende flertall. Kirken stadfester her at dens tro har røtter hos patriarkene, Moses og profetene, og erklærer at den vil fremme gjensidig forståelse og aktelse mellom jøder og kristne.
Den fordømmer og beklager «det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene, uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavsmenn». Kirken vil fremme gjensidig forståelse og aktelse mellom jøder og kristne, og oppfordrer til oppriktige samtaler, og til samarbeid om bibelske og teologiske studier.
– Jeg tror nok ikke så mange her hjemme kjenner dette dokumentet, sier Mette Nygård.
– Og så spørs det da, og det gjelder forøvrig en rekke andre ting som Det annet vatikankonsil besluttet: Klarer vi å følge det opp? Vil motkrefter undergrave pave Paul VIs og konsilfedrenes klare standpunkt? Glem ikke at anti-semittismen igjen viser sitt heslige ansikt mange steder.
– Til doktorgraden hører også to prøve- forelesninger, en selvvalgt og en over oppgitt emne. Hvilket tema har du valgt?
– «Om sjeletap og tapet av sin sjel». Her tar jeg bl.a. for meg de posttraumatiske stresslidelser, slike som mange flyktninger er tungt belastet med. De har opplevd forferdelige ting, og strever med å få bearbeidet sine erfaringer. Noen sier at det føles som «sjeletap».
– Men er ikke «sjel» et fenomen som for lengst er stokkjaget ut av norsk psykiatri? Blir den ikke avvist som en rest fra tidligere tiders religiøse livstolkning?
– Mulig det, men det er jo et paradoks: Ordet «psykiatri» betyr rett og slett «sjelehelbredelse»! Det er kanskje spesielt at en medisiner diskuterer sjelens eksistens på et teologisk fakultet, men når man er blitt gammel nok, kan man vel hevde at alt henger sammen med alt!
Mette Nygård har solid bakgrunn for et slikt utsagn.
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
- St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
- Du kan også tegne gratis abonnement på papirutgaven ved å fylle ut dette skjemaet.
Les mer
- St. Olav kirkeblad: Kvalitet som ikke koster
- Bli kjent med St. Magnus menighet i Lillestrøm
- Mette Nygård : Stadig underveis!