Biskop Bernt I. Eidsvigs preken ved mgr. Olaf Ingwald Wærings (1932 – 2018) requiemmesse 2. februar 2018.
En redigert versjon av prekenen følger først i engelsk originaltekst, deretter i norsk oversettelse.
Mgr. Olaf Ingwald Wæring, Honorary Prelate to His Holiness
We come together for this mass in order to pray for Mgr. Olaf Wæring's soul, and to receive the comfort and encouragement that only the Eucharist and the Word of God can offer us.
I am happy to greet the members of Mgr. Olaf Wæring's family here present. You managed to come here on a very short notice. We want to pray together with you; we hope that you will sense how grateful we are for the long years of service your cousin and uncle gave the Catholic Church in this Diocese.
Olaf Ingwald Wæring was born on 5. August 1932 in Flushing in the Diocese of Brooklyn. He was ordained priest 31 May 1958, also in Brooklyn, and came to Norway in 1963 to work for the Diocese of Oslo. His father was a Norwegian, from the small town Tvedestrand.
Olaf felt strongly that his vocation was to serve God in Norway, in our very small Catholic community. I know that this was not an easy option, and I admire Olaf's stamina. He was bishop Gran's secretary, Master of Ceremonies and in charge of the Bishop's household.
Olaf experienced a certain alienation as to culture and social conventions when he came here. This had more to do with the background of our clergy and religious, the majority of whom were Dutch and German, than with anything Norwegian. There was no lack of good will on either side; there was a lack of common ground. The clerical culture he knew from America and Britain did not exist here.
Then came the changes as the decisions of the 2nd Vatican Council were carried out. Olaf was out of sympathy. He did not approve when altars, statues and pictures were removed; he did his best to save pre-Vatican II treasures; he disapproved of priests wearing ties and religious sisters in mufti. His one fault, if I may be so free, was a certain reluctance to grasp that there had been, among other things, too much clericalism in the past, and that some changes were due.
I first met Olaf, I believe, in 1974. He was very polite in his mid-Atlantic fashion, a man of impeccable taste. He was also a priest of considerable pastoral sensibility.
He was a man who had suffered severe losses. His eldest brother, Richard, died in action in World War II. His other brother, Robert, whom he was very close to, was killed by terrorists when he served as a diplomat in Lebanon in 1976. Olaf sometimes gave an impression of sadness and nervousness; I don't think he got over these two losses.
When Olaf approached 80, in 2012, I asked the College of Consultors what we could do to honour him. He had then served the Diocese for 50 years as, among other things, Judicial Vicar and Promotor of Justice. We chose a Papal honour, which was duly granted; Olaf became an Honorary Prelate to His Holiness. I hope it gave him some pleasure, some sense of the gratitude we wanted to express on behalf of the Diocese and the faithful.
These last few years, Olaf's health got worse. The fire at Eliabethhjemmet in December 2014 came as a terrible shock to him. He lost many of his belongings, worse he lost his home and had to leave his faithful St. Elisabeth-sisters for three long years. There were many delays and disappointments before he could move back. But he got his home and his happiness back.
For longer periods of time, he stayed with his family on Long Island, and was happy about the home and security his relatives offered, and to be close to them again. The Dominican sisters at Katarinahjemmet and the parish Fathers at Stabekk also gave him generous hospitality in his need. On behalf of this Diocese, I thank you for all the good you did to him.
As a very young man, Olaf wanted to give his life to serve the Lord. He never looked back. He was called to be a priest; he was never distracted from his vocation.
May he now hear his Lord's voice:
Well done, thou good and faithful servant; enter thou into the joy of thy lord.
Mgr. Olaf Ingwald Wæring, pavelig æresprelat
Vi samles til messe for å be for mgr. Wærings sjel, og for å motta den trøst og oppmuntring som bare eukaristien og Guds ord kan tilby oss.
Det gleder meg å hilse mgr. Wærings familie velkommen. Dere klarte å komme hit på kort varsel. Vi vil be sammen med dere. Vi håper dere føler hvor takknemlig vi er for de mange års tjeneste som deres fetter og onkel gav Den katolske kirken i Norge.
Olaf Ingvald Wæring ble født 5. august 1932 i Flushing, Brooklyn bispedømme. Han ble ordinert prest 31. may 1958, også i Brooklyn, og kom til Norge i 1963 for å arbeide i Oslo katolske bispedømme. Hans far var norsk, fra den lille byen Tvedestrand.
Olaf følte sterkt at hans kall var å tjene Herren i Norge, i vårt beskjedne katolske fellesskap. Jeg vet at dette ikke var et lett valg, og jeg beundrer Olafs utholdenhet. Han var biskop Grans sekretær og seremonimester og ledet biskopens husholdning.
Olaf erfarte en viss fremmedgjøring overfor kultur og væremåte da han ankom til landet. Dette hadde mer å gjøre med bakgrunnen til geistligheten, som hovedsakelig var tysk og nederlandsk, enn med noe som helst norsk. Det manglet ikke på godvilje på noen av sidene, det manglet simpelthen en felles plattform. Den geistlige kulturen som han kjente fra Statene og Storbritannia, fantes ikke her.
Så kom endringene i og med Det annet vatikankonsil. Olaf var helt uten sympati. Han likte det ikke når altere, statuer og bilder ble fjernet; han gjorde sitt beste for å bevare skatter fra før konsilet; han misbilliget at prester skulle iføre seg slips og søstrenes mufti. Hans ene feil, om jeg får være så fri, var en viss motstand mot å ta innover seg at det hadde vært, blant andre ting, for meget klerikalisme i fortiden – og at tiden for noen endringer hadde kommet.
Jeg møtte Olaf for første gang i 1974, tror jeg. Han var svært høflig på sitt midt-atlantiske vis, en mann av uklanderlig smak. Han var også en prest med betydelig pastoral følsomhet.
Han var dessuten en mann som hadde lidd betydelige tap. Hans eldste bror, Richard, døde i kamp under annen verdenskrig. Hans annen bror, Robert, som stod ham meget nær, ble drept av terrorister i 1976 da han tjenestegjorde som diplomat i Libanon. Olaf gav av og til uttrykk for tristhet og nedstemthet; jeg tror aldri han helt kom over disse tapene.
Da Olaf nærmet seg de 80, i 2012, spurte jeg Konsultorkollegiet om hva vi kunne gjøre for å hedre ham. Han hadde da tjent bispedømmet i 50 år, blant annet som Rettsvikar og Promotor iustitiae. Vi valgte å anbefale ham for utnevnelse til pavelig æresprelat med monsignore som tittel, noe som ble behørig innvilget. Jeg håper det gav ham noe glede, en følelse av den takknemlighet som vi ønsket å uttrykke på vegne av bispedømmet og de troende.
I de siste årene ble Olafs helse stadig verre. Brannen på aSt. Elisabethhjemmet i desember 2014 kom som et forferdelig sjokk på ham. Han mistet mange av sine eiendeler – og enda verre: Han mistet sitt hjem og måtte forlate de trofaste St. Elisabeth-søstrene i tre lange år. Det kom mange forsinkelser og skuffelser før han endelig kunne flytte tilbake, men han fikk til slutt sitt hjem og sitt gode humør igjen.
I lange perioder bodde han hos sin familie på Long Island. Olaf var glad for det hjem og den trygghet hans familie kunne tilby og for å være nær dem igjen. Dominikanersøstrene ved Katarinahjemmet og paterne i Asker og Bærum katolske menighet gav ham også generøs gjestfrihet når han behøvde det. På vegne av bispedømmet takker jeg dere for alt det gode dere gjorde for ham.
Som meget ung mann ville Olaf vie livet til Herrens tjeneste. Han Han så seg aldri tilbake. Han var kallet til å bli prest; han ble aldri forstyrret i sin livsoppgave.
Måtte han nå høre Herrens stemme:
Vel gjort, du gode og tro tjener; gå inn til din herres glede!