– Jeg ble lege for å redde liv – ikke ta liv, sier den polske legen Katarzyna Jachimowicz i dette nyttårsintervjuet med katolsk.no.
Hvis du virkelig tror på Gud, må du leve som en sann kristen, sier den polske legen Katarzyna Jachimowicz i dette nyttårsintervjuet med katolsk.no.
Tekst: Marta Tomczyk-Maryon
Katarzyna Jachimowicz er etterhvert godt kjent i Norge som legen som har kjempet for sin samvittighetsfrihet. Hun var fastlege i Sauherad, men ble sagt opp da hun av samvittighetsgrunner nektet å sette inn kobberspiral på kvinnelige pasienter. Hun tapte saken i Aust-Telemark tingrett, men vant etter anke i Agder lagmannsrett. Sauherad kommune har bestemt seg for å anke saken mot den polske legen til Høyesterett. Begrunnelsen er sakens nasjonale interesse og viktige prinsipielle side. Saken kommer eventuelt tidligst opp i september i år.
– Denne situasjonen gir en mulighet til å bære vitnesbyrd og refleksjon, sier Katarzyna Jachimowicz til katolsk.no.
Bryter rettighet
Katarzyna Jachimowicz er født og oppvokst i Polen, og fullførte sin medisinske utdannelse der. I 2011 ble hun ansatt som fastlege i Sauherad kommune. Jachimowicz fikk sparken av Sauherad kommune på grunn av endringen i fastlegeforskriften i 2015, som tilsier at fastleger ikke kan reservere seg mot å gi prevensjon. Hun mener oppsigelsen bryter med retten den europeiske menneskerettserklæringen gir henne til samvittighetsfrihet. Derfor gikk hun til sak mot kommunen.
Les også:
– La oss snakke om reservasjonsretten. Var du klar over hvilke lover og regler det er her, før du begynte å jobbe i Norge?
– Ja, før kom jeg til Norge, hadde jeg sjekket det. Jeg hadde fått bekreftelse på at reservasjonsretten fungerer og at arbeidsgiverne godkjenner at en lege kan velge og ikke utføre ting som kommer i konflikt med samvittigheten.
Klarte ikke fylle ut
– Har du aldri måttet skrive en henvisning til abort?
– Det holdt på å skje én gang. Det var en dag da jeg var den eneste legen på jobb i legesenteret der jeg jobbet. En kvinne kom og ønsket henvisning. Siden jeg var den eneste legen på jobb, tok jeg et skjema for å fylle det ut. Men jeg klarte ikke å gjøre det. Jeg orket ikke tanken. Jeg kan være stolt av det, eller skamme meg over det. Jeg føler det på samme måte om jeg måtte ha satt inn spiral.
– Finnes det norske leger som har brukt reservasjonsretten?
– Det var to i nabokommunen. I Norge totalt var det 16. Det er ikke mange, med tanke på at det jobber rundt 4000 fastleger i landet.
Ingen logisk forklaring
– Reservasjonsretten har vekket stor oppmerksomhet. I 2015 mistet de norske fastlegene retten til å reservere seg mot å henvise gravide til abort. Hva synes du om denne beslutningen?
– I Polen fungerer reservasjonsretten godt. Jeg har fått mange brev fra leger fra hele verden. De bekrefter at reservasjonsretten finnes i mange forskjellige europeiske land. Da jeg kom til Norge i 2008, hadde reservasjonsretten fungert i 30 år. I 2015 endret de reglene, og nå gjelder den kun sykehus. Hvorfor skal det ikke lenger være gjeldende for fastleger? Det finnes ingen logisk forklaring. Dessuten er vi fastleger, ikke gynekologer.
– Hva kan retten som de norske fastelegene mistet i 2015, føre til i dag?
– Det kan få satt andre etiske spørsmål opp på dagsorden. Hva skjer for eksempel hvis eutanasi kommer inn i dette bildet? Hva skjer hvis en lege blir forpliktet til å gi en pasient slike medisiner? Jeg orker ikke engang tanken på det. Da jeg snakket med mine norske kolleger, sa de at de heller ikke vil kunne greie det. Jeg ble lege for å redde liv – ikke for å ta liv.
Ville kjempe
– I 2015 bestemte du deg for å saksøke arbeidsgiveren for usaklig oppsigelse. Hvem støttet deg i denne saken?
– I begynnelsen hadde jeg kun støtte fra mannen min og venner. I ni måneder skrev jeg til ulike institusjoner og fikk ingen respons. Da tenkte jeg at jeg burde gi opp. Men tilslutt bestemte jeg meg for å kjempe. Etterhvert fikk jeg støtte fra andre personer og også organisasjoner.
– Den første personen som støttet meg, var kommuneoverlegen i Sauherad kommune. Så kontaktet Den Norske Legeforening meg. Jeg ble også invitert til deres årskonferanse som kalles «Inspirasjon». Der holdt jeg en kort tale og fikk stående applaus. Det var utrolig. Mange leger ville snakke med meg, og jeg fant ut at det fantes et ganske stort antall personer som var i en lignende situasjon, der de har mistet jobben på grunn av sin tro, eller ikke var blitt ansatt av samme grunn.
– Jeg vil også nevne organisasjoner i andre land slik som ADF, Alliance Defending Freedom, og mange organisasjoner i Polen som har hjulpet meg i denne saken. Jeg er veldig takknemlig.
Kristne verdier
– Hvorfor er det viktig for deg å leve i harmoni med samvittigheten din, hvorfor inngår du ikke kompromiss slik som mange andre? Noen følger noen verdier hjemme, og andre på jobb, og de trives med det.
– Det er umulig kun å være kristen hjemme. Samvittighetsklausulen fører til refleksjon over begynnelsen og slutten av livet. Jeg kan ikke skjule at mine synspunkter og standpunkter har rot i de kristne verdiene. Men jeg vil ikke dømme andre. Jeg forstår at leger som har humanistiske verdier, også er gode leger. Men jeg tror at alle har rett til sine verdier og til røttene sine. Jeg greier ikke bruke noen regler på jobben og andre i privatlivet.
– På jobben er jeg også et menneske. Da må jeg være et helt menneske, og ikke bare en del av et menneske.
– I Johannes Paul IIs encyklika Laborem exercens står det at jobben er en del av Guds skapelse. Hvis vi forstår arbeidet på denne måten, er det ikke en forbannelse, men en gave.
– Før jeg tok beslutningen min, tenkte jeg mye over hva som kunne skje. For eksempel hvordan det ville bli hvis jeg fikk beholde jobben min? Jeg prøvde å nyansere den tanken. Blant annet korresponderte jeg med en professor i etikk. Men tilslutt forstod jeg at det kom til å bli vanskelig å leve med min egen samvittighet om jeg fortsatte i jobben.
Tålmodighet
– Hva har du lært av denne saken, har det forandret noe i deg, i livet ditt?
– Jeg har lært å være åpen og ikke være redd for å stole på troen min. Jeg har også lært å være ydmyk. Denne situasjonen har gitt meg mulighet til å skape diskusjon om verdier, til å bære vitnesbyrd og til refleksjon. Den gir meg også en mulighet til å vise hva jeg selv står for og hvorfor jeg mener det jeg mener. Min erfaring med fjellklatring har hjulpet meg gjennom denne prosessen. Klatringen lærte meg at vi må være tålmodige og kun ta ett steg av gangen. Jeg setter også pris på at jeg har møtt så mange interessante mennesker.
– Saken har utvidet min verden. Jeg hadde ikke fått disse mulighetene om jeg hadde valgt å beholde jobben min ved å inngå et kompromiss. Jeg må ta konsekvensene av mine valg. Hvis man tror at livet begynner med unnfangelsen og varer til døden, må man beskytte livet. Spørsmålet blir da: Hva må jeg betale for mine verdier? Alt av verdi har en pris. Jeg har respekt for folk som ikke går på barrikadene for sine verdier. Jeg forstår at ikke alle klarer å innta den rollen jeg har tatt.
– Hva skjer hvis du taper rettsaken i Norge?
– Jeg vil anke videre, om nødvendig, helt til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Jeg gjør det ikke for meg selv, men med et håp om at det kan endre de norske lovene.
Les også: