Pave Frans’ preken under messen i Temuco

Publisert 22. januar 2018 | Oppdatert 19. januar 2018

 

Hele teksten til Pave Frans’ preken under messen feiret på Maquehue flyplass i Temuco

 

PAVEN PREKER: Pave Frans ankommer messen ved Maquehue flyplass i Temuco, Chile, 17. januar 2018. Foto: REUTERS / Alessandro Bianchi / Scanpix

 

Apostolisk besøk av Hans Hellighet Pave Frans til Chile.

Preken under messen for fremskritt for folkene

Temuco

 Onsdag, 17. januar, 2018

 

“Mari, Mari” [God morgen!]

“Küme tünngün ta niemün” [“Fred være med dere!” (Luk 24.36)]

 

Jeg takker Gud for at han lar meg besøke denne vakre delen av vårt kontinent – Araucanía. Det er et landområde som er velsignet av Skaperen med enorme og fruktbare grønne enger, med skoger fylte av imponerende araukaniatrær [“apeskrekktrær/Araucaria araucana] – den femte “hyllest” Gabriela Mistral gav til dette chilenske land [1] – og med sine majestetiske snødekte vulkaner, sine innsjøer og elver fulle av liv. Dette landskapet løfter oss opp til Gud, og det er enkelt å se hans hånd i hver skapning. Mange generasjoner av menn og kvinner har elsket dette landet med glødende takknemlighet.

Her vil jeg gjerne ta en pause, og hilse særlig medlemmene av Mapuche folket, så vel som de andre urfolkene som bor i disse sydlige lender: Rapa Nui folket (fra Påskeøya), Aymara folket, Quechua folket, Atacameños folket, og mange andre

Sett med turisters øyne, vil dette land begeistre når vi farer gjennom det, men setter vi øret til bakken, vil vi høre det synge: “Arauco har en sorg som ikke kan stilles, århundrenes urett som alle ser finner sted.” [2]

Med takksigelse for dette land og dette folk, men også i en kontekst av sorg og smerte, feirer vi denne eukaristien. Vi gjør dette i Maquehue aerodromen [flyplassen], som var åsted for alvorlige brudd på menneskerettighetene. Vi feirer denne messen for alle dem som led og døde, og for dem som daglig bærer byrden av disse mange urettene. Jesu offer på korset bærer all synd og smerte, fra våre folkeslag, slik at vi kan forløses fra den.

I evangeliet hørte vi nettopp Jesus be til Faderen “må de alle være ett” (Joh 17.21). På et avgjørende punkt i sitt eget liv slutter han å be for enhet. I sitt hjerte, vet han at en av de største trusselene mot hans disipler og mot hele menneskeheten, vil være splittelse og konfrontasjon, undertrykkelsen av noen utført av andre. Hvor mange tårer som skulle falle! I dag vil vi klamre oss til denne Jesu bønn, og gå med ham inn i denne sorgens hage med disse, våre egne sorger, og spørre Faderen, med Jesus, at vi også må være ett. Må konfrontasjon og splittelse aldri få overtaket blant oss.

Denne enhet Jesus bønnfaller er en gave som må standhaftig søkes, til det gode for vår jord og dens barn. Vi må være på vakt mot fristelser som kan komme til å “forgifte røttene” til denne gaven som Gud vil gi oss, og med hvilken han inviterer oss til å spille en genuin rolle i historien.

 

1. Falske synonymer

En av de viktigeste fristelsene vi må motstå er den der vi forvirrer enhet med uniformitet. Jesus spør ikke sin Far om at alt må være likt, identisk, for enhet er ikke ment å nøytralisere eller stilne uenigheter. Enhet er ikke et idol eller et resultatet av en tvungen integrering. Det er ikke en harmoni som er kjøpt, med den kostnad at noen mennesker etterlates i utkanten. Et lands rikdom er født nettopp utifra fra ønsket fra hver av dets deler om å dele sin visdom med andre. Enhet kan aldri være en kvelende uniformitet pålagt av de mektige, eller en segregering som ikke verdsetter andres godhet. Den enhet som er søkt og tilbudt av Jesus anerkjenner hva hvert enkelt folkeslag og hver kultur er kallet til å bidra til dette velsignede land.

Enhet er forenet mangfold, for det vil ikke tillate personers eller samfunnets urett begått i dets navn. Vi trenger de rikdommene som ethvert folkeslag har å tilby, og vi må oppgi tanken om at det finnes høyere og lavere kulturer. En vakker “chamal” [et firkantet tøystykke, del av tradisjonell bekleding i området] krever vevere som behersker kunsten å blande de ulike materialene og fargene, som bruker tid på hvert element og hvert steg i arbeidet. Denne prosessen kan etterlignes industrielt, men enhver vil gjenkjenne et maskinprodusert plagg. Kunsten å skape enhet krever gode håndverkere som vet hvordan de skal harmonisere ulikhetene i “designen” av byer, veier, torg, og landskap. Dette er ikke “kontorkunst”, eller papirarbeid; det er et håndverk som krever oppmerksomhet og forståelse. Dette er kilden til dets skjønnhet, men det er også kilden til dets motstand mot tidens gang og hvilken enn storm som måtte komme dens vei.

Den enhet som vårt folk trenger krever at vi lytter til hverandre, men enda viktigere, at vi respekterer hverandre. “Dette handler ikke bare om å ha mer kunnskap om andre, men heller om å høste hva Ånden har sådd i dem”.[3] Dette setter oss på solidaritetens vei som en måte å veve enhet på, en måte å skape historie. Den solidariteten som får oss til å si: Vi trenger hverandre, og våre forskjeller slik at dette landet kan forbli skjønt. Det er det eneste våpenet vi har imot “avskogingen” av håp. Det er derfor vi ber: Herre, gjør oss til enhetens håndverkere.

 

2. Enhetens våpen

Dersom enhet skal bygges på respekt og solidaritet, så kan vi ikke godta et hvilket som helst middel for å oppnå det. Det finnes to typer vold som, heller en å oppmuntre til vekst i enhet og forening, faktisk truer dem. Først, vi må være på vakt i mot å tenke ut “elegante” avtaler som aldri blir satt ut i livet. Fine ord, detaljerte planer – nødvendige som disse er – men, når de ikke blir iverksatt, så ender de opp med “å viske ut med albuen, det som var skrevet av hånden”. Dette er en type vold, fordi den frustrerer håpet.

For det andre, vi må insistere på at en kultur av gjensidig respekt ikke baseres på voldshandlinger og ødeleggelser som ender med å ta menneskeliv. Du kan ikke hevde deg selv ved å ødelegge andre, fordi dette leder bare til mer vold og splittelse. Vold avler vold, ødeleggelse øker fragmentering og separasjon. Vold gjør til slutt selv det mest rettferdige formål til en løgn. Dette er hvorfor vi sier “nei til destruktiv vold” i begge av sine to former.

Disse to tilnærmingsmåtene er som lavaen til en vulkan som utsletter og brenner alt på sin vei, og gjenlater seg bare ufruktbarhet og ødeleggelse. La oss heller søke den aktive, ikke-voldelige vei, “som en stil for fredspolitikk”. [4] La oss søke, og aldri tretne av å søke, dialog for enhetens skyld. Dette er hvorfor vi roper ut: Herre, gjør oss til håndverkere for din enhet.

Vi er alle, til en viss grad, folk av jorden (cf. 1 Mos 2.7). Alle er kallet til “det gode liv” (Küme Mongen), som forfedrenes visdom til Mapuche folket minner oss om. Hvor langt vi må gå, og hvor mye vi fortsatt må lære! Küme Mongen, en dyp lengsel som ikke bare stiger fra våre hjerter, men som gjaller som et høyt rop, som en sang, i hele skapelsen. Derfor, brødre og søstre, for barnene på denne jord, for barnene til deres barn, la oss si med Jesus til Faderen: må vi også være ett, gjør oss til håndverkere for enhet.

 

(Oversatt av Therese Sjøvoll for katolsk.no)

 

[1] GABRIELA MISTRAL, Elogios de la tierra de Chile.

[2] VIOLETA PARRA, Arauco tiena una pena.

[3] Apostolisk exhortasjon, Evangelii Gaudium, 246.

[4] Message for the 2017 World Day of Peace [Pave Frans’ budskap til Verdensdagen for fred, 2017]

 

Les flere saker om pavens reise i Chile