I anledning høytiden for jomfru Marias opptagelse i himmelen gjengir vi begynnelsen av kapitlet «Marias opptagelse» fra Wilfrid Stinissens bok «Maria i Bibelen og i vårt liv», oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen og utgitt på St Olav forlag:
XI Marias opptagelse
Marias opptagelse i himmelen må ikke tolkes slik at hun ikke skulle ha dødd. Tvert imot, vi kan være sikre på at Maria, som fulgte sin Sønn i alt, også har gått igjennom døden. Hvordan skulle hun ha kunnet gå en annen vei enn han? Hvordan skulle Gud ha kunnet berøve henne det som alle helgener har lenget etter, «å likedannes med ham i hans død» (Fil 3,10)? Sant nok er døden en følge av synden, men Jesus har forvandlet den til en ytterste mulighet. Etter at Jesus «med høy røst» ropte: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46), har den kristne døden blitt en siste, altomfattende akt av overgivelse. I dødens øyeblikk får mennesket en anledning til å samle hele sitt liv, og ugjenkallelig legge det i Guds hender. Døden er som å uttale et løfte, ikke med ord, men i handling og på «dødens alvor», om å tilhøre ham for hele evigheten. Vi kan være overbevist om at Maria ikke lot denne siste muligheten gå tapt.
Derfor kan Maria lære oss å dø. Framfor alt kan vi lære av henne at døden er en kunst som man kan øve seg i hele livet. Marias uavbrutte ja var en måte å stadig forlate seg selv på og «gå til Faderen» (Joh 14,28). Dette er den kristne definisjonen på døden. Når vi har dødd utallige ganger mens vi levde, blir det som man kaller «død» forvandlet til «opptagelse i himmelen». Kanskje er dette noe av det viktigste Marias opptagelse har å lære oss.
Tatt opp i himmelen
Kirken tror at Maria er tatt opp i himmelen med både kropp og sjel, det vil si med hele sin personlighet. Jesus etterlot ikke sitt legeme i graven etter sin død, for å vende tilbake til Faderen som ren ånd. I stedet tok han med sitt legeme for å la det for evig ha del i Guds herlighet. Slik har også Marias kropp fulgt med til himmelen. Det som Jesus sa til sine disipler etter oppstandelsen: «et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har» (Luk 24,39), det sier også Maria til oss: jeg er ingen ånd eller gjenferd, jeg er et menneske som du – og jeg er i himmelen.
Spørsmålet om livet etter døden har uroet menneskeheten helt fra begynnelsen. Hva skjer med mennesket etter døden? Er det definitivt slutt når det dør? Er ikke mennesket mer enn en skapning som et visst øyeblikk viser seg ved tidens horisont, for så å forsvinne igjen umiddelbart deretter? Eller er det dømt til å leve mange liv, slik visse asiatiske religioner hevder, for til slutt å bli oppløst i det guddommelige altet? Eller blir mennesket gjennom døden befridd for sin kropp, for å leve videre som ren ånd? Det som kirken lærer oss om Maria, gir oss en konkret innsikt i hva livet etter døden er. Intet av Marias personlighet er gått tapt, hele hennes vesen er blitt forflyttet til himmelen. Det gamle blir ikke ødelagt, men forvandlet. Maria er og forblir menneske i all evighet, men forherliget.
Dette er ikke en skjebne som bare angår Maria. Som den nye menneskehetens mor viser hun hva vi alle kan håpe på. Hvert menneske som dør i kjærlighet til Gud blir tatt opp i himmelen, ikke med halvdelen av sitt vesen, men med hele sin personlighet.
Behøver det undre oss at ikke bare Marias sjel, men også hennes legeme ble tatt opp i himmelen? Hun hadde jo ofret hele seg til Gud. Ved bebudelsen stilte hun sin kropp til disposisjon for Den hellige Ånd, og ved at Ånden senket seg ned over den, ble den til et Guds tempel. I hele hennes liv virket Ånden i henne, og da hun nådde slutten av sitt liv, ble hun grepet av Åndens uimotståelige kraft, og i en guddommelig stormvirvel så å si suget opp av himmelen. En kan tenke på profeten Elia som ble tatt opp i en ildvogn og fór opp til himmelen i stormen (2 Kong 2,11).
Men også vår kropp står til Guds disposisjon og er et tempel for Den hellige Ånd (1 Kor 6,19). Også vår kropp blir helliget av sakramentene, og da fremfor alt av berøringen med Kristi legeme og blod. Derfor vil også vår kropp en gang bli tatt opp i himmelen. Ingenting av det som blir ofret til Gud, går tapt. Alt blir tatt opp og forvandlet.
En ny nærhet
At Maria ble tatt opp til himmelen, betyr ikke at hun er reist bort til et fjernt land. Vi forestiller oss himmelen «der oppe». «Ære være Gud i det høyeste», synger vi. Det er ikke galt å ha slike forestillinger, bare vi er klar over at de ikke helt dekker virkeligheten. Himmelen er ikke et sted som ligger bortenfor universets grenser, men en dimensjon som vi ikke kan fornemme med våre jordiske sanser. Maria har altså ikke forlatt oss, selv om hun er tatt opp i himmelen. Tvert imot, nettopp slik har hun trengt dypere inn i verden.
Så lenge Maria levde i sin dødelige kropp, var hun bundet av tid og rom. Hun kunne ikke være nærværende på mer enn et sted av gangen. Da hun etter Jesu oppstandelse bodde hos Johannes, bad hun nok inntrengende for den unge kirken, men hun kunne ikke være med når apostlene gikk ut og forkynte evangeliet. Men etter at hun var tatt opp i himmelen og alt ved henne, også hennes kropp, var forherliget, ble alle begrensninger sprengt. En forherliget kropp har ingen faste konturer. Den kan være nærværende på forskjellige steder samtidig, ja, anta kosmiske dimensjoner. Fra det begrensede nærvær som kjennetegnet Maria så lenge hun levde på jorden, gikk hun gjennom opptagelsen over til et universelt nærvær.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse