Søndag 2. april var pave Frans på dagsbesøk i et område i Emilia-Romagna som ble rammet av jordskjelv for fem år siden.
I prekenen i byen Carpi tok han utgangspunkt i fortellingen om Jesus som vekker opp Lasarus. «Hver av oss har allerede en liten grav, et litt dødt område i hjertet». Der går vi i ring, der sitter vi fast. Det er nettopp der vi bør slippe til Jesus. «Ta steinen bort!» og «kom ut!» sier Jesus til hver av oss. Han er «oppstandelsen og livet».
En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.» «Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.»
Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.» Tomas, han som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.»
Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» (Joh 11,1-45)
Her følger hele prekenen:
Dagens lesninger forteller oss om Livets Gud, som gjør ende på døden. Mer bestemt vil vi stoppe opp ved det siste underet som Jesus gjør før Påsken, ved sin venn Lasarus’ grav.
Der ser det ut som om alt er forbi: Graven er blitt lukket med en stein; det er gråt og bedrøvelse. Også Jesus er dypt rystet over dette dramatiske mysteriet: tapet av en kjær person: Han ble «opprørt og rystet i sitt innerste» (Joh 11,33). Han «gråt» (vers 35), og han var «igjen opprørt» da han gikk bort til graven, står det i evangeliet (vers 38). Dette er Guds hjerte: fjernt fra det onde, men nært den som lider; han tryller ikke bort det onde, men lider med den som lider, han gjør lidelsen til sin og forvandler den ved å være til stede i den.
Vi legger imidlertid merke til at midt i denne allmenne bedrøvelsen over Lasarus’ død, lar ikke Jesus seg overvelde av nedslåtthet. Selv om han lider, han også, ønsker han at de skal tro for alvor; han lukker seg ikke i gråt, men går rørt mot graven. Rundt seg har han mennesker som har gitt opp, men han lar seg ikke rive med av denne stemningen. Han ber tillitsfullt og sier: «Far, jeg takker deg». Stilt overfor lidelsesmysteriet blir tanker og framskritt knust som fluer mot vindusruta; Jesus viser oss altså hvordan vi bør forholde oss: Han flykter ikke fra lidelsen, som hører til i dette livet, men han lar seg heller ikke gripe av pessimisme.
Rundt graven finner det slik sted et stort møte og et stort sammenstøt. På den ene siden har vi den store skuffelsen, det foreløpige i vårt liv, som jo tar slutt; på grunn av vår redsel for døden må vi ofte gjennom nederlag, gjennom et indre mørke som synes uoverkommelig. Vår sjel er skapt for livet, og den lider når dens tørst etter evighet blir undertrykt av et gammelt og mørkt onde. På den ene siden har vi altså gravens nederlag. Men på den andre siden har vi håpet, som gjør ende på døden og det onde, og det har et navn: Jesus. Han bringer ikke litt velvære eller et livsforlengende legemiddel, men forkynner at «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (vers 25). Derfor sier han bestemt at de skal «ta steinen bort!» og roper høyt «kom ut!» til Lasarus (vers 43).
Kjære brødre og søstre, også vi er invitert til å bestemme oss for på hvilken side vi vil være. Man kan være på gravens side, eller på Jesu side. Noen lukker seg i tristheten, andre åpner seg for håpet. Noen blir sittende fast i livets ruiner, mens andre, liksom dere, med Guds hjelp løfter vekk ruinene og tålmodig og håpefullt bygger opp igjen.
Stilt overfor livets store «hvorfor» har vi valget mellom å bli stående og se tungsindig på gårsdagens og dagens graver, eller å la Jesus få nærme seg våre graver. Ja, for hver av oss har allerede en liten grav, et litt dødt område i hjertet: et sår, en urett man har lidt eller gjort, et nag som ikke gir oss fred, en stadig tilbakevendende anger, en synd som vi ikke greier å gi slipp på. La oss i dag rede ut disse små gravene som vi har inni oss, og la oss invitere Jesus til nettopp dem. Det er merkelig, men ofte foretrekker vi å være alene i disse mørke hulene inni oss framfor å invitere Jesus inn i dem; vi er fristet til stadig å gå i sirkel, til å gruble og gripes av angst, til å slikke sårene, heller enn å gå til ham, som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). La oss ikke falle i fristelsen til å sitte ensomme og motløse og synes synd på oss selv på grunn av det som skjer oss; la oss ikke gi etter for redselens ørkesløse logikk, la oss ikke oppgitt gjenta at alt går dårlig og at ingenting er som det engang var. Dette er gravens klima. Det er en annen vei Herren vil ha oss inn på: Han sier «reis deg opp, kom ut»! Han vil at vi skal leve, at vi skal møte ham, at vi skal stole på ham, at hjertet vårt skal gjenoppstå. Det er dette Herren ber oss om, og han er ved vår side for å virkeliggjøre det.
Så hver av oss hører Jesu ord til Lasarus – «kom ut!» – rettet til seg. Kom ut! Ikke sitt fast i håpløs tristhet; løs redselens liksvøp som hindrer deg i å gå; gjenta at Gud løser alle knuter når svakhetens og uroens snarer blokkerer deg. Når vi følger Jesus, lærer vi ikke å binde livet vårt til problemer, som floker seg: Det vil alltid finnes problemer, alltid, og når vi har løst ett, så dukker det punktlig opp et nytt. Men vi kan finne en ny stabilitet, denne stabiliteten er Jesus, som er oppstandelsen og livet: Med ham har vi glede i hjertet, vi får nytt håp; med ham blir lidelsen forvandlet til fred, frykten til tillit, prøvelsen til et tilbud om kjærlighet. Og selv om tyngslene ikke kommer til å mangle, vil hans hånd alltid være der og dra oss opp, og hans Ord vil alltid oppmuntre og si til alle oss, til hver av oss: «Kom ut! Kom til meg!». Til alle oss sier han: «Ikke vær redde».
Også i dag, liksom dengang, sier Jesus til oss: «Ta steinen bort». La oss aldri sperre inngangen for Herren uansett hvor mye fortiden tynger, hvor forferdelig vi har syndet, hvor mye vi skammer oss. La oss ta bort den steinen som hindrer ham i å komme inn: Dette er den rette tid for å få vekk synd, verdslig opphengthet, hovmod som blokkerer sjelen, fiendskap oss imellom, fiendskap i familiene,… Dette er den rette tid for å få vekk alle disse tingene.
I denne verden som tørster etter livet, ber vi, som er blitt besøkt og befridd av Jesus, om den nåde å være vitner om det, vitner som vekker og gjenoppvekker Guds håp i hjerter som er blitt utmattet og tunge av tristhet. Vi forkynner den levende Herrens glede, som fortsatt, liksom til Esekiel, sier: «Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav» (Esek 37,12).
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse