Kjære brødre og søstre i Kristus,
Vår lesning fra annen Mosebok tar oss tilbake til en fjern fortid: Guds folk måtte forlate Egypt fordi farao forfulgte dem, drepte deres sønner og påla dem hårdt tvangsarbeide. Moses førte dem ut av Egypt til det lovede land.
Dagens situasjon i Egypt er på ett vis den samme: Guds folk, som utgjør ca. 10 % av landets befolkning, utsettes for vold og forfølgelse. Våre kristne brødre og søstre begynner påskefeiringen med dyp uro; de går ut fra at før høytiden er over, vil flere av dem ha måttet bøte med livet fordi de har hatt mot til å gå til gudstjeneste. Det er imidlertid også en vesentlig forskjell: Det finnes ikke noe lovet land et annet sted. De kan i beste fall håpe på en tilværelse som flyktninger i land som motstrebende tar imot dem.
Selv ønsker de å bli og leve fredelig sammen med sine muslimske naboer, som de har gjort i mange hundre år. Jeg skal ikke ta stilling til politiske løsninger på denne krisen, men oppfordre dere til tre ting: (1) Bønn for de forfulgte (2) økonomisk hjelp (3) og at dere, så godt dere evner, taler de kristne egypteres sak i media, til venner og kolleger, og hvor det ellers kan ha en virkning.
Vi har allerede sett at de fleste kristne har vært presset til å forlate land som Irak og Iran, hvor de tidligere utgjorde betydelige minoriteter. De ønsket ikke å utvandre, men de bodde i samfunn som ble uten fremtid for dem og deres barn. Det virker som om vi i Vesten sitter svært stille når kristne forfølges i Midtøsten og andre steder. Dette er signaler som gleder religiøse og politiske ekstremister – og som gjør våre trosfeller motløse. Jeg ønsker å legge til at jødene i Midtøsten er utsatt for en enda verre forfølgelse, og at vår solidaritet også må gjelde dem.
Når Jesus i skjærtorsdagens evangelium spør disiplene – og oss: Forstår dere hva jeg nå gjør for dere? – tror jeg vi må tilstå at det er begrenset hva vi forstår. Men, dette er ikke en kunnskapsprøve, og det Jesus meddeler dem, er ikke kunnskap, men innsikt i hans kjærlighet til alle disipler og innsikt i Kirkens orden: Den høyeste tar den lavestes tjeneste og plass; Kirken blir til et samfunn hvor alle tjener, fordi Kristus har tjent Kirken.
Svaret på Herrens spørsmål kan bare gis i handling. Han sier: Det er et eksempel jeg har gitt dere, og hva jeg har gjort for dere, skal dere også gjøre. Det blir således ikke hva vi sier, men hva vi gjør, som viser om vi har et svar. Når vi i våre liv kommer ham nær i det vi gjør for hverandre, får spørsmålet et svar som alle kan forstå. Gjerningene overbeviser hvor ordene forblir symboler.
Skjærtorsdagen er prestenes festdag. Jeg vet at dere holder av deres prester, at dere støtter dem med deres bønn, at dere hjelper dem med praktiske ting, at svært mange av dere behandler prestene som om de var familiemedlemmer. Jeg takker dere for dette, også på prestenes vegne. De har gitt avkall på meget for å kunne tjene dere. De får imidlertid også rikelig igjen for sine ofre:
De kommer Kristus nær i feiringen av sakramentene, særlig i messen. De formidler Kristi tilgivelse og barmhjertighet i skriftemålet. De kan trøste og lege syke i sykesalvingen – for å nevne noen eksempler. De må være beredt til innsats til enhver tid av døgnet, alle steder hvor de blir tilkalt ... De blir, må jeg som arbeidsgiver si, ikke godt avlønnet, men de har et lykkelig liv i sitt kall. Og jo mer de lever for andre, desto lykkeligere blir de. De gir alt, og de har alt å gi.